Han greier ikke bestemme seg for hvem han vil ha

[Gjest rtgx]

Alt det en mann/kvinne kan gjøre mot noen andre, kan h*n også gjøre mot deg.

Samme hvor 'situasjonsbetinget' hans handlinger har vært, har han uansett valgt å dra deg med i suppa uten å gi deg et reelt valg. Han har utnyttet deg og din tillit. Det vil uansett handle om hans karaktertrekk.

mvh

Som jeg sier: sjansen er uansett stor for at jeg skal oppleve at en fremtidig partner er utro, hvis vi ser på statistikken.

Tror rett og slett jeg skal spørre min psykiateronkel om dette tilfellet, ja!

[Gjest rtgx]

Jeg er også sterk. Og joda - det er mange pysete menn som synes det er veeeeldig trygt med en stor og sterk dame.

Men vi blir ikke mye feminine med sånne menn.

Løsningen er å finne en mann som også er sterk - og snill. Ved siden av en sånn mann kan tilogmed sånne som oss bli små, søte og feminine. Ikke drager eller stillasbyggere.

LOL!

[Gjest rtgx]

Får hvilket valg?

mvh

Altså: den dagen han står på døra mi og ber om en ny sjanse. Da er det godt mulig at den døra slamres rett i trynet på han, ja. :-)

[PieLill]

Følelsesmenneske ja, der sa du det.

Jeg var virkelig lykkelig før jeg fant det ut. Jeg følte ikke for å stresse forholdet fremover, men nøt hvert steg, og tenkte at nå hadde endelig jeg også møtt noen jeg virkelig passet sammen med.

Dum og romantisk som jeg er tror jeg jo at alle i bunn og grunn er følelsesmennesker og at man bare kan fornekte følelser og velge "det fornuftige" en viss tid.

Men nå... jeg vedder på at han er strammet opp nok av kjeftinga mi til at han kommer til å gå tilbake til henne og få det til å funke. Jeg har jo faktisk oppmuntret han til å gjøre det "riktige", "det fornuftige", hvordan skal han da skjønne at jeg egentlig vil at han skal rette opp i den forstand at han skal avslutte det han har og at vi skal prøve?

Samtidig så har jeg så utrolig lyst til å fortelle henne hva han har gjort. Var selv i hennes situasjon da jeg var yngre, og skulle ønske noen hadde sagt noe.

Jeg er et følelsesmenneske av rang.

Det er derfor jeg må velge å være så fornuftig jeg bare klarer. For å ta vare på mine følelser. For å få det godt. For å få det livet jeg ønsker med den mannen jeg ønsker.

For å kunne bruke følelsene mine til noe godt i stedet for å bare bli bedratt av dem.

For vi følelsesmennesker må vel med hånden på hjertet kunne innrømme at våre følelser slett ikke alltid er den beste kilden til sannferdig informasjon, god dømmekraft og beslutninger som gir oss gode følelser på lang sikt.

Følelser er en kjempeviktig kraft i livet. Men de egner seg elendig som vårt øverste beslutningsorgan. Til det er de for flyktige og for ensidige og enfoldige i øyeblikket.

mvh

[Gjest rtgx]

''At en bra mann som bor sammen med ungdomskjæresten lurer på hva annet som finnes der ute, og til slutt finner en han passer langt bedre sammen med, men lenge er for feig til å bryte ut?''

Men det er jo nettopp dette som er et kjempeklisje.

Den rette er den rette fordi man gjør ham/henne til den riktige. Om de som finner en annen som er så fryktilig mye mer riktig hadde brukt den samme energien på hjemmebane som de bruker på sin uttroskap...

Det vil i alle forhold være perioder der nesten alle virker mer riktige enn den man har. Det er da man viser om man har ryggrad og evne til å tenke litt lengre enn til løvetanna på andre siden av gjerdet.

Jo flere brudd og uttroskapsforhold man har bak seg, jo større sjanse er det for at man handler slik igjen.

mvh

Jeg er ikke uenig, men samtidig: Folk kan jo vokse fra hverandre. Skal man da gå rundt og gjøre den andre til "den rette" resten av livet, eller skal man innse det at det kan være noen der ute som passer bedre, som man kan få et rikere liv sammen med?

Nå snakker jeg på generelt grunnlag, jeg er selvfølgelig helt enig i at det å gå bak ryggen til den andre er bedritent uansett :-)

[PieLill]

Altså: den dagen han står på døra mi og ber om en ny sjanse. Da er det godt mulig at den døra slamres rett i trynet på han, ja. :-)

Tror jeg skjønner.

Traff forresten en gang en i min ungdom som jeg brøt med pga diverse ugreie ting. Jeg ble ikke virkelig sint før han kontaktet meg et år sener....

;-)

mvh

[PieLill]

Som jeg sier: sjansen er uansett stor for at jeg skal oppleve at en fremtidig partner er utro, hvis vi ser på statistikken.

Tror rett og slett jeg skal spørre min psykiateronkel om dette tilfellet, ja!

Den statistikken du viser til et eller annet sted her er ikke anerkjent. Personlig tror jeg det er et mye lavere tall.

Uansett er jeg glad for at jeg ventet til det dukket opp en jeg føler meg trygg på bare vil ha meg.

mvh

[Gjest rtgx]

For meg finnes det ingen bedre måte enn å leve 100% på enn å være trofast, jobbe seg gjennom vanskene og komme ut som gullvinner gang på gang med den samme mannen.

Det er en kjempeløgn at man bekrefter seg selv ved å ha draget på flest mulig og innlede nye forhold i ny og ne.

Romanser kan selv sykopater beherske. Langvarige, gode, trofaste samliv; Det er en virkelig prestasjon. Det er da langt flere fjær og diamanter i hatten og kunne få den samme mannen til å være glad i meg og tenne på meg år etter år, enn å kle meg opp og få en tilfeldig mann til å slikke i noe timer, uker eller måneder.

Man må slutte å tenke på samlivsbrudd som noe som skjer med en, omtrent som man får influensa. Samlivsbrudd er noe de absolutt fleste _gjør_ og _velger_. Først med måten man lever sammen på. Siden med måten man løser eller ikke løser sine problemer.

mvh

Det er som å høre meg selv for noen år siden.

Men etter hvert har jeg jo sett at mange faktisk FÅR det bedre med en ny partner, selv om de har prøvd det meste med den gamle. Det er ikke til å komme bort fra. Og jeg tror at mange kunne ha fått det bedre om de hadde våget å bryte opp, istedet for å føle at deres personlige suksess hviler på om man får det til å vare livet ut eller ikke.

Det er selvfølgelig nydelig når det skjer, og mange burde absolutt prøve hardere :-)

[Gjest rtgx]

For meg finnes det ingen bedre måte enn å leve 100% på enn å være trofast, jobbe seg gjennom vanskene og komme ut som gullvinner gang på gang med den samme mannen.

Det er en kjempeløgn at man bekrefter seg selv ved å ha draget på flest mulig og innlede nye forhold i ny og ne.

Romanser kan selv sykopater beherske. Langvarige, gode, trofaste samliv; Det er en virkelig prestasjon. Det er da langt flere fjær og diamanter i hatten og kunne få den samme mannen til å være glad i meg og tenne på meg år etter år, enn å kle meg opp og få en tilfeldig mann til å slikke i noe timer, uker eller måneder.

Man må slutte å tenke på samlivsbrudd som noe som skjer med en, omtrent som man får influensa. Samlivsbrudd er noe de absolutt fleste _gjør_ og _velger_. Først med måten man lever sammen på. Siden med måten man løser eller ikke løser sine problemer.

mvh

"Det er som å høre meg selv for noen år siden. "

Nå var det ikke meningen å snakke til deg som om jeg tror du er yngre enn meg nei :-)

[Gjest rtgx]

Den statistikken du viser til et eller annet sted her er ikke anerkjent. Personlig tror jeg det er et mye lavere tall.

Uansett er jeg glad for at jeg ventet til det dukket opp en jeg føler meg trygg på bare vil ha meg.

mvh

Ja, det hadde jo vært fantastisk om det hadde dukket opp en sånn en :-)

[Gjest rtgx]

Vet du.

Jeg hadde en kollega som oppførte seg slik i de fleste av livets forhold. Full av løgn og bedrag, men når h*n ble konfrontert var h*n frykelig lei seg, fryktelig stakkarslig og full av unnskyldninger og bortforklaringer. Alt var missforståelser og bare ditt og bare datt. Konfrontert ba h*n om unnskyldning som den mest ydmyke synder, men det stakk knapt ned i overhuden.

Jeg fant det etter hvert mer frustrerende å forholde meg til denne personen enn all verdens sleipe slasker... Og vi var aldri mer en kolleger!

mvh

Men fikk du ikke da en magefølelse om at denne "angeren "ikke stakk særlig dypt?

[PieLill]

Jeg er ikke uenig, men samtidig: Folk kan jo vokse fra hverandre. Skal man da gå rundt og gjøre den andre til "den rette" resten av livet, eller skal man innse det at det kan være noen der ute som passer bedre, som man kan få et rikere liv sammen med?

Nå snakker jeg på generelt grunnlag, jeg er selvfølgelig helt enig i at det å gå bak ryggen til den andre er bedritent uansett :-)

Folk 'vokser ikke fra hverandre'. Folk gjør dårlige valg i forhold til hvordan de tar vare på sitt samliv og sin samhørighet. Folk velger å vokse sammen med andre enn den de allerede har forpliktet seg til.

Når jeg tenker på enkelte deler av mine foreldres samliv, hadde de mange grunner mange ganger til å gå hver sin vei. Langt vektigere grunner enn det mange skiller seg for nå til dags.

Når jeg ser det livet de har sammen i dag, når de eldes sammen og har det stadig bedre sammen, priser jeg meg lykkelig over at de hadde et langsiktig perspektiv på sine problemer. De har skapt noe helt fantastisk som bare kan oppnås gjennom et langt liv sammen.

Jeg kan ikke forestille meg noen romanse, selvrealisering, 100% liv, som kan måle seg med det jeg ser mine foreldre nyte. Skal man ha det beste må man si nei til det nest beste.

Så når det stormer tenker jeg på mine foreldre og andre av generasjonen over som har valgt som dem. Om jeg kan få en brøkdel av det de har når jeg blir gammel....

mvh

[Gjest rtgx]

Jeg er et følelsesmenneske av rang.

Det er derfor jeg må velge å være så fornuftig jeg bare klarer. For å ta vare på mine følelser. For å få det godt. For å få det livet jeg ønsker med den mannen jeg ønsker.

For å kunne bruke følelsene mine til noe godt i stedet for å bare bli bedratt av dem.

For vi følelsesmennesker må vel med hånden på hjertet kunne innrømme at våre følelser slett ikke alltid er den beste kilden til sannferdig informasjon, god dømmekraft og beslutninger som gir oss gode følelser på lang sikt.

Følelser er en kjempeviktig kraft i livet. Men de egner seg elendig som vårt øverste beslutningsorgan. Til det er de for flyktige og for ensidige og enfoldige i øyeblikket.

mvh

Jeg skriver av det du sier :-)

Men hvem skal lære de kalde, kyniske at det av og til er ok å følge følelser?

[Gjest rtgx]

Folk 'vokser ikke fra hverandre'. Folk gjør dårlige valg i forhold til hvordan de tar vare på sitt samliv og sin samhørighet. Folk velger å vokse sammen med andre enn den de allerede har forpliktet seg til.

Når jeg tenker på enkelte deler av mine foreldres samliv, hadde de mange grunner mange ganger til å gå hver sin vei. Langt vektigere grunner enn det mange skiller seg for nå til dags.

Når jeg ser det livet de har sammen i dag, når de eldes sammen og har det stadig bedre sammen, priser jeg meg lykkelig over at de hadde et langsiktig perspektiv på sine problemer. De har skapt noe helt fantastisk som bare kan oppnås gjennom et langt liv sammen.

Jeg kan ikke forestille meg noen romanse, selvrealisering, 100% liv, som kan måle seg med det jeg ser mine foreldre nyte. Skal man ha det beste må man si nei til det nest beste.

Så når det stormer tenker jeg på mine foreldre og andre av generasjonen over som har valgt som dem. Om jeg kan få en brøkdel av det de har når jeg blir gammel....

mvh

Så to som har vært sammen, si, siden de var 15 år. Bør disse bare kjøre på og være sammen resten av livet, eller er det også viktig at de finner ut hvem de er uten den andre?

[PieLill]

"Det er som å høre meg selv for noen år siden. "

Nå var det ikke meningen å snakke til deg som om jeg tror du er yngre enn meg nei :-)

Nei, jeg er ikke yngre enn deg.

Og jeg har prøvd ut mine teorier i både gode og onde dager.

;-)

Man kan si at noen får det bedre i et nytt samliv enn i et dårlig holdt "gammelt" samliv. Men man vet ikke hvordan de ville fått det om de faktisk hadde jobbet hardere med det samlivet de hadde. Mange av de som velger å ikke bare holde ut, men også jobbe hardt for få det bedre med den de har, er svært glade for at de gjorde det noen år senere.

Med mindre man kommer ut for en eller annen ekstremutgave av noe, bytter man på sitt beste kun problemer, men ikke graden av problemer over tid, ved å bytte partner.

Om man lever med nødutgangen åpen hele tiden, blir det fryktelig vanskelig å bygge langsiktig i et samliv.

mvh

[PieLill]

Så to som har vært sammen, si, siden de var 15 år. Bør disse bare kjøre på og være sammen resten av livet, eller er det også viktig at de finner ut hvem de er uten den andre?

De bør jobbe med det de har i stedet for å begynne på nytt. Man har som regel langt mer å tape enn å vinne.

Gevinsten ved utholdenhet og lansiktighet er snart bare anerkjent i ideretten. Men den er langt større og viktigere på andre områder av livet.

Hva er så viktig med å finne ut hva man kunne vært eller hvordan livet ville vært om man valgte helt annerledes? Skal man holde på slik får man aldri fullført noe. Livet blir en eneste lang omskolering.

Det er da mye viktigere å ta vare på det man har. Visse ting oppnås kun med tid og utholdenhet. I tillegg til all lidelsen barn påføres pga den generelle mangelen på anerkjennelse av betydningen av forpliktelse og utholdenhet, mister enkeltmennesket mange av livets diamanter.

mvh

[PieLill]

Men fikk du ikke da en magefølelse om at denne "angeren "ikke stakk særlig dypt?

Den var så innøvd at det ikke var åpenbart for meg første gang jeg erfarte det. Selv om det var et eller annet som skurret.

Det andre er at det var forferdelig vanskelig å forholde seg til samme hvor mye man gjennomskuet det. Det hele var så finurlig gjennomført at det måtte en enorm konflikttemperatru til for å konfrontere adferden. Som regel kom man fram til at man ikke var tjent med en slik temperatur på arbeidsplassen og navigerte rundt...

mvh

[PieLill]

Jeg skriver av det du sier :-)

Men hvem skal lære de kalde, kyniske at det av og til er ok å følge følelser?

Kan de lære det?

Må de lære det?

mvh

[PieLill]

"Dersom han velger henne er det jo en viss sjanse for at han gjør det fordi det er nettopp det han vil - ikke at det skyldes at du har gjort noe "feil"."

Som igjen får meg til å lure: Hvorfor gjør han dette mot henne hvis han virkelig elsker henne?

Det får meg til å lurer på hva du forsatt ser i ham nå som sannheten er kommet for en dag.

mvh

[PieLill]

Ikke jeg heller.

Og det er vel her mange innbiller seg at det er kona de elsker og kveler følelsene de har for den andre, bare så livet skal kunne fortsette som før, når det derimot kunne være til det beste for alle parter om man faktisk fulgte følelsene sine.

Det er vel først og fremst seg selv de elsker...

mvh