Engstelig PF

[Gjest noen tanker på en dårlig dag]

Mange får ofte pepper for at de viser alle de syke sidene sine her inne, men det er kanskje likevel bedre å vise dem her enn å spre dem rundt til alle RL. Her er man jo anonym, og det er tross alt et forum for psykiatri.

Jeg tror (jeg er vel egentlig ganske sikker på det) at jeg har en engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk ikke diagnosen da jeg var i psykiatrien, for jeg sloss meg ut av alt som hadde med personlighetsforstyrrelser å gjøre. Argumenterte i det vide og det brede om at jeg ikke var personlighetsforstyrret grunnet for høyt funksjonsnivå osv, osv, og ble hørt og trodd på det.

Men noen ganger angre jeg veldig, og tenker at kanskje kunne jeg blitt bedre om jeg hadde akseptert at jeg har en engstelig pf og så tatt imot behandlingen. Nå har jeg akseptert, men jeg tror ikke jeg får mer behandling. Jeg har vel fått hva de har å tilby. Personlighetsforstyrrelser trenger jo langvarig behandling, og det skal vel litt til å få komme inn i det igjen. Trykket i psykiatrien er vel stort nok som det er.

For å sitere wikipedia (selv om det ikke er den mest pålitelige kilde liker jeg det de skriver her) "Personer med engstelig personlighetsforstyrrelse (F60.6 i ICD-10) kalles ofte unnvikende. Angst er mer eller mindre alltid til stede, noe som gjør det vanskelig å være sammen med andre. De forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen" Dette er jo som å beskrive meg. Jeg forventer hele tiden kritikk, og at andre skal være misfornøyd med meg. Og følelsen er helt reell. Jeg kan prøve å tenke at "Dette er noe du føler og forventer på grunn av sykdommen, og du skal vite at det ikke trenger være slik i virkligheten" men det er kjempevanskelig. Følelsen og tanken er så spikra, og jeg tror det virkelig.

Dette er forferdelig slitsomt for meg, og det er nok ikke minst forferdelig slitsomt for de jeg omgås, spesielt på jobb. Jeg er sikker på at alle kollegaer og sjefer er misfornøyd med meg og ville gitt meg masse kritikk om de hadde turt (men de tør ikke, for de tror jeg har svak psyke og ikke tåler det) Jeg hører jo at disse tankene er psyke, men det er like fullt og helt det jeg tror og tenker. Og jeg vet jo hvor slitsomt det er å ha kolleger som bare forventer kritikk og har null tro på seg selv, så jeg ønsker jo ikke å være slik. Men det er så vanskelig når tanken er så reell. Jeg kan jo ikke vite at de ikke er misfornøyd med meg, og det vil vel da være dumt å gå rundt og tenke at det bare er jeg som tenker feil. For tenk om jeg tenker riktig?

Eller er det slik at det kan være lurt å virkelig prøve å overbevise seg selv om at dette er en feil tanke. Prøve å tnke at folk er ikke misfornøyd med meg, folk er fornøyde med det jeg gjør. Jeg tror jo kanskje at hvis jeg kan få overbevist meg selv om det, så vil jeg også gjøre en bedre jobb, så folk kanskje også blir fornøyd. Jeg vet jeg har kommet inn i en dårlig sirkel, og skulle gjerne ha kommet meg ut. Egentlig spiller det jo liten rolle hva folk tenker om meg, men det er slitsomt å gå rundt og hele tiden forvente kritikk, og det er nok slitsom for de rundt at jeg oppfører meg slik.

Takk for at jeg fikk dele disse tankene på et anonymt psykiatriforum, uten å drite meg ut til venner og bekjente.

[Gjest surikatt]

Hvorfor var det så viktig for deg å ikke få diagnosen PF?

[Gjest noen tanker på en dårlig dag]

Hvorfor var det så viktig for deg å ikke få diagnosen PF?

Jeg synes ikke det er noe viktig nå, og forstår ikke helt hvorfor du spør, men siden du spør skal du få svar.

Jeg hadde vel mange av de samme fordommer som dessverre også en mengde andre mennesker har. Blant annet at folk med personlighetsforstyrrelser har hatt en forferdelig barndom/oppvekst, at det ikke er håp for de med personlighetsforstyrrelser (og jeg ville gjerne beholde håpet), at folk med personlighetsforstyrrelser er en stor plage for omgivelsene (og hvem vil vel være det), etc.

[Gjest J31!]

Hei på du )

Fikk litt lyst til å skrive noen (mange! ord til deg, for jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver..

Og vet du, jeg synes du skal ta en prat med fastlegen din om dette, jeg.. for jeg vet hvor slitsomt det er å ha det slik.

Det at du hadde slike fordommer mot pf den gangen, og at du klarte å overbevise deg selv og behandlere om at det ikke var det du led av den gang, betyr vel ikke at toget har gått for at du skal få hjelp for det du sliter med, idag? Mennesker forandrer seg vet du.. Du kan jo faktisk bare være ærlig og si det som det er til legen din, det er jo en ærlig sak. Det hadde jeg gjort, om jeg var deg - det gjorde jeg

Jeg også hadde store fordommer mot psykiske lidelser og vansker før.. og det tok meg seks år å innse at det jeg slet med var psykisk. Jeg fornektet det før, var sikker på at det som feilet meg var fysisk - ville ikke godta det. Dessuøten føltes det så skremmende å skulle være "psykisk syk".

Jeg gikk på flere små smeller og var mye sykemeldt pga slitenhet - før jeg til slutt møtte veggen totalt - altså seks år etter, pga denne fornektelsen. Nå er jeg bare så utrolig lykkelig for at jeg er i ferd med å finne ut hva som feiler meg, fordi jeg vet det finnes behandling for det.. og for at jeg får hjelp til det.

Ser at du jobber.. synes du det går greit? Eller bruker du, som meg, uhorvelig mye krefter og energi - og på denne måten sliter deg ut? Går du også med skuldrene oppi ørene hele tiden, fordi du ikke er deg selv, rett og slett i frykt for å bli avvist, latterligjort osv..? Og pga det igjen får stive og vonde smerter i nakke, skuldre og rygg?

Hvordan er det i sosiale settinger med andre? Klarer du evt å senke skuldrene sammen med noen du føler deg trygg på?

Du skriver;

''Dette er forferdelig slitsomt for meg, og det er nok ikke minst forferdelig slitsomt for de jeg omgås, spesielt på jobb. Jeg er sikker på at alle kollegaer og sjefer er misfornøyd med meg og ville gitt meg masse kritikk om de hadde turt (men de tør ikke, for de tror jeg har svak psyke og ikke tåler det) Jeg hører jo at disse tankene er psyke, men det er like fullt og helt det jeg tror og tenker.''

Nettopp derfor trenger du hjelp av en terapeut til dette, tror jeg.. for det er veldig slitsomt.. og det er vanskelig å endre sånne ting alene. Du trenger en som er med deg, som veileder deg og som støtter deg under en slik prosess. Det er bra at du har selvinnsikt og vet om det selv.. men likevel så tror jeg det skal noe til for å klare dette på egen hånd..

Nå er ikke jeg noen fagperson, men det er iallefall slik jeg tenker ift meg selv.

For jeg vet også (etter at jeg beynte i behandling, og behandler gjorde meg obs på det) at det jeg tenker er irasjonellt (rent teoretisk sett), men når det kommer til sosiale settinger (rent praktisk sett) så klarer likevel ikke hodet mitt å alltid være med meg. Det skjer automatisk - og når det blir roligere rundt meg så tenker jeg som så at "nå gikk jeg i gjen i fella". Nettopp derfor tror jeg at dette vil ta tid å endre også - man må trene til det "sitter som støpt". Man vil nok gå i den samme fella om og om igjen - men en kan ikke gi opp for det - en må reise seg og bare gjøre nye forsøk og stå på.. det er min erfaring så langt..

Jeg kjenner meg også forøvrig igjen i det du skriver om at andre ikke tør annet enn å behandle deg som en porselensdukke også.. at de ikke tør "si fra", fordi de tror du er skjør og ikke tåler det. Denne biten sliter jeg veldig mye med. For jeg vil ikke være sånn - jeg hater det! Det er slitsomt, det der. Samtidig som jeg ønsker at andre skal være ærlige med meg og kritisere meg, så takler jeg det dårlig... og det høres helt bak mål ut.. men sånn er det nå.. Er det sånn for deg også?

kan jeg spørre hvordan du har det i hverdagen? Sånn er det for meg;

Tar meg automatisk sammen i sosiale settinger,. tør ikke være meg selv,. er overbevist om at andre synes jeg er dum,. at andre ser ned på meg,. skjønner ikke hvorfor andre gidder å bruke energi på meg ved feks å snakke til meg.. tør ikke si meningen min - men dilter etter andres meninger og er så enig så enig (noe jeg ikke trenger å være).. blir forvirret, for hva er rett og hva er galt;usikker.. jeg smiler, er positiv utad og ler over vitser jeg ikke synes er morsomme eller ikke skjønner.. "pleaser" andre.. føler meg stygg, udugelig, dum, klønete.. Jeg slipper ingen innpå meg med mindre jeg er trygg på andre, og om de jeg tør slippe innpå meg avvsier meg, sårer meg eller noe annet så blir jeg bitter og tar avstand..

Og alt dette henger altså sammen med at jeg er redd for å bli avvist og ikke likt.. samtidig som jeg altså er opptatt av å bli kritisert og få bekreftelser på hvor udugelig og håpløs jeg er. - Og det høres ikke logisk ut, ikke sant? Men dette fordi jeg bla.ikke fortjener ros eller å høre noe hyggelig om meg selv.. og om jeg først får ros, så har jeg vanskelig for å tro på det igjen; tror ofte at andre bare sier det for å være snill/hyggelig.. Mens kritikk lett glir inn; noe jeg ikke har vanskelig for å tro på..

Komplisert, ikke sant?

(Dette var noen av mine egne tanker, og jeg vet ikke om du har slike tanker, da.. hadde vært interessant om du vil dele noen med meg).

Og ja, det er utrolig slitsomt å ha det slik. Men jeg har stor tro på at det går an å endre seg, ved å samarbeide med en kompetent terapeut over lengre tid og arbeide med seg selv og trene i sosiale settinger imellom timene. Det finnes ingen enkel løsning på det, tror jeg. Og jeg tror at det vil være svært tidkrevende og kreve mye egeninnsats.. Men jeg har som sagt stor tro på at det er mulig, og at en ny og rasjonell tankebane til slutt vil sitte "som støpt" om en bare bruker tiden, terapeuten og trening med feiling og nye forsøk (tålmodighet) til hjelp.

Nå har jeg skrevet opp og ned i mente til deg, og jeg håper at du kan dra noe nytte utav dette, selv om det kansje ble litt kaotisk skrevet, og at du synes det ikke ble langt og tungt å lese.. jeg synes det er kjempenyttig å dele erfaringer med hverandre - særlig når det er så likt som dette. Derfor vil jeg sette stor pris på å høre mer fra deg, om du ønsker det ;O)

God søndag kveld, ønskes deg fra

.

[Gjest profile]

Dersom de er misfornøyde med deg så burde de jo gi utrykk for det slik at du får sjansen til å forandre deg, ellers er det jo deres problem.

Du trenger ikke gjøre noe "feil" fordi om andre ikke er enige i det du gjør eller måten du gjøre det på. Du gjør det bare på en annerledes måte.

Selv jeg lite flink til å gi ros, jeg sier heller ingen ting når jeg synes noe er bra. Jeg tror at mange folk er slik, en går ut ifra at når en ikke sier noe så skal andre vite at en er fornøyd...

[Gjest noen tanker på en dårlig dag]

Dersom de er misfornøyde med deg så burde de jo gi utrykk for det slik at du får sjansen til å forandre deg, ellers er det jo deres problem.

Du trenger ikke gjøre noe "feil" fordi om andre ikke er enige i det du gjør eller måten du gjøre det på. Du gjør det bare på en annerledes måte.

Selv jeg lite flink til å gi ros, jeg sier heller ingen ting når jeg synes noe er bra. Jeg tror at mange folk er slik, en går ut ifra at når en ikke sier noe så skal andre vite at en er fornøyd...

'' Dersom de er misfornøyde med deg så burde de jo gi utrykk for det slik at du får sjansen til å forandre deg, ellers er det jo deres problem. ''

Kloke tanker, som jeg skal prøve å huske på. Du har nok videre rett i at mange nok er som deg også, og jeg skal prøve å huske på det også. Takk.

[Gjest noen tanker på en dårlig dag]

Hei på du )

Fikk litt lyst til å skrive noen (mange! ord til deg, for jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver..

Og vet du, jeg synes du skal ta en prat med fastlegen din om dette, jeg.. for jeg vet hvor slitsomt det er å ha det slik.

Det at du hadde slike fordommer mot pf den gangen, og at du klarte å overbevise deg selv og behandlere om at det ikke var det du led av den gang, betyr vel ikke at toget har gått for at du skal få hjelp for det du sliter med, idag? Mennesker forandrer seg vet du.. Du kan jo faktisk bare være ærlig og si det som det er til legen din, det er jo en ærlig sak. Det hadde jeg gjort, om jeg var deg - det gjorde jeg

Jeg også hadde store fordommer mot psykiske lidelser og vansker før.. og det tok meg seks år å innse at det jeg slet med var psykisk. Jeg fornektet det før, var sikker på at det som feilet meg var fysisk - ville ikke godta det. Dessuøten føltes det så skremmende å skulle være "psykisk syk".

Jeg gikk på flere små smeller og var mye sykemeldt pga slitenhet - før jeg til slutt møtte veggen totalt - altså seks år etter, pga denne fornektelsen. Nå er jeg bare så utrolig lykkelig for at jeg er i ferd med å finne ut hva som feiler meg, fordi jeg vet det finnes behandling for det.. og for at jeg får hjelp til det.

Ser at du jobber.. synes du det går greit? Eller bruker du, som meg, uhorvelig mye krefter og energi - og på denne måten sliter deg ut? Går du også med skuldrene oppi ørene hele tiden, fordi du ikke er deg selv, rett og slett i frykt for å bli avvist, latterligjort osv..? Og pga det igjen får stive og vonde smerter i nakke, skuldre og rygg?

Hvordan er det i sosiale settinger med andre? Klarer du evt å senke skuldrene sammen med noen du føler deg trygg på?

Du skriver;

''Dette er forferdelig slitsomt for meg, og det er nok ikke minst forferdelig slitsomt for de jeg omgås, spesielt på jobb. Jeg er sikker på at alle kollegaer og sjefer er misfornøyd med meg og ville gitt meg masse kritikk om de hadde turt (men de tør ikke, for de tror jeg har svak psyke og ikke tåler det) Jeg hører jo at disse tankene er psyke, men det er like fullt og helt det jeg tror og tenker.''

Nettopp derfor trenger du hjelp av en terapeut til dette, tror jeg.. for det er veldig slitsomt.. og det er vanskelig å endre sånne ting alene. Du trenger en som er med deg, som veileder deg og som støtter deg under en slik prosess. Det er bra at du har selvinnsikt og vet om det selv.. men likevel så tror jeg det skal noe til for å klare dette på egen hånd..

Nå er ikke jeg noen fagperson, men det er iallefall slik jeg tenker ift meg selv.

For jeg vet også (etter at jeg beynte i behandling, og behandler gjorde meg obs på det) at det jeg tenker er irasjonellt (rent teoretisk sett), men når det kommer til sosiale settinger (rent praktisk sett) så klarer likevel ikke hodet mitt å alltid være med meg. Det skjer automatisk - og når det blir roligere rundt meg så tenker jeg som så at "nå gikk jeg i gjen i fella". Nettopp derfor tror jeg at dette vil ta tid å endre også - man må trene til det "sitter som støpt". Man vil nok gå i den samme fella om og om igjen - men en kan ikke gi opp for det - en må reise seg og bare gjøre nye forsøk og stå på.. det er min erfaring så langt..

Jeg kjenner meg også forøvrig igjen i det du skriver om at andre ikke tør annet enn å behandle deg som en porselensdukke også.. at de ikke tør "si fra", fordi de tror du er skjør og ikke tåler det. Denne biten sliter jeg veldig mye med. For jeg vil ikke være sånn - jeg hater det! Det er slitsomt, det der. Samtidig som jeg ønsker at andre skal være ærlige med meg og kritisere meg, så takler jeg det dårlig... og det høres helt bak mål ut.. men sånn er det nå.. Er det sånn for deg også?

kan jeg spørre hvordan du har det i hverdagen? Sånn er det for meg;

Tar meg automatisk sammen i sosiale settinger,. tør ikke være meg selv,. er overbevist om at andre synes jeg er dum,. at andre ser ned på meg,. skjønner ikke hvorfor andre gidder å bruke energi på meg ved feks å snakke til meg.. tør ikke si meningen min - men dilter etter andres meninger og er så enig så enig (noe jeg ikke trenger å være).. blir forvirret, for hva er rett og hva er galt;usikker.. jeg smiler, er positiv utad og ler over vitser jeg ikke synes er morsomme eller ikke skjønner.. "pleaser" andre.. føler meg stygg, udugelig, dum, klønete.. Jeg slipper ingen innpå meg med mindre jeg er trygg på andre, og om de jeg tør slippe innpå meg avvsier meg, sårer meg eller noe annet så blir jeg bitter og tar avstand..

Og alt dette henger altså sammen med at jeg er redd for å bli avvist og ikke likt.. samtidig som jeg altså er opptatt av å bli kritisert og få bekreftelser på hvor udugelig og håpløs jeg er. - Og det høres ikke logisk ut, ikke sant? Men dette fordi jeg bla.ikke fortjener ros eller å høre noe hyggelig om meg selv.. og om jeg først får ros, så har jeg vanskelig for å tro på det igjen; tror ofte at andre bare sier det for å være snill/hyggelig.. Mens kritikk lett glir inn; noe jeg ikke har vanskelig for å tro på..

Komplisert, ikke sant?

(Dette var noen av mine egne tanker, og jeg vet ikke om du har slike tanker, da.. hadde vært interessant om du vil dele noen med meg).

Og ja, det er utrolig slitsomt å ha det slik. Men jeg har stor tro på at det går an å endre seg, ved å samarbeide med en kompetent terapeut over lengre tid og arbeide med seg selv og trene i sosiale settinger imellom timene. Det finnes ingen enkel løsning på det, tror jeg. Og jeg tror at det vil være svært tidkrevende og kreve mye egeninnsats.. Men jeg har som sagt stor tro på at det er mulig, og at en ny og rasjonell tankebane til slutt vil sitte "som støpt" om en bare bruker tiden, terapeuten og trening med feiling og nye forsøk (tålmodighet) til hjelp.

Nå har jeg skrevet opp og ned i mente til deg, og jeg håper at du kan dra noe nytte utav dette, selv om det kansje ble litt kaotisk skrevet, og at du synes det ikke ble langt og tungt å lese.. jeg synes det er kjempenyttig å dele erfaringer med hverandre - særlig når det er så likt som dette. Derfor vil jeg sette stor pris på å høre mer fra deg, om du ønsker det ;O)

God søndag kveld, ønskes deg fra

.

'' (Dette var noen av mine egne tanker, og jeg vet ikke om du har slike tanker, da.. hadde vært interessant om du vil dele noen med meg) ''

Vi kan godt utveksle noen tanker og erfaringer, så lenge vi bruker det til å motivere og holde opp hverandre, og ikke det motsatte. Det kunne være deilig å kunne prate litt med noen "som forstår". Men vi burde da kanskje gå over på mail? Har du en du kan legge ut her?

[Gjest J31!]

'' (Dette var noen av mine egne tanker, og jeg vet ikke om du har slike tanker, da.. hadde vært interessant om du vil dele noen med meg) ''

Vi kan godt utveksle noen tanker og erfaringer, så lenge vi bruker det til å motivere og holde opp hverandre, og ikke det motsatte. Det kunne være deilig å kunne prate litt med noen "som forstår". Men vi burde da kanskje gå over på mail? Har du en du kan legge ut her?

Jeg er veldig enig med deg.

Kommer tilbake til mailadresse må lage en først

[Gjest noen tanker på en (ikke fullt så) dårlig dag]

Jeg er veldig enig med deg.

Kommer tilbake til mailadresse må lage en først

Men du, det fungerer stort sett ganske greit med meg, altså. Hadde nok bare en dårlig dag etter en ganske massiv episode på jobb. Men likevel, slike dager kommer jo, og på de dagene kunne jeg sikkert godt trengt noen som kunne fortelle meg at de tankene jeg har der og da kanskje ikke nødvendigvis er helt rasjonelle. Jeg tror likevel ikke det blir noe mer terapi på meg. Jeg fikk ganske mye da jeg holdt på, og må vel bare klare å nyttiggjøre meg det jeg da lærte også når nedturer kommer. Videre er jeg i full fast jobb, og jeg tror ikke jeg skal be meg mer fri for psyken igjen (Før jul hadde jeg fri nesten en hel dag i uka for å gå i gruppe - noe som forøvrig hjalp meg kjempemasse. Må bare klare å plukke det opp igjen nå) Men dersom vi kan bruke mailene våre til å minne hverandre på disse tingene, og få hverandre på rett kjøl igjen, så er jeg fortsatt veldig interessert i det. Som du vel sa (på en litt annen måte) i meldingen over her - vi kommer til å gå på trynet flere ganger i løpet av prosessen, før vi klarer å virkelig tenke på en annen måte.

[Gjest kevinx]

Jeg synes ikke det er noe viktig nå, og forstår ikke helt hvorfor du spør, men siden du spør skal du få svar.

Jeg hadde vel mange av de samme fordommer som dessverre også en mengde andre mennesker har. Blant annet at folk med personlighetsforstyrrelser har hatt en forferdelig barndom/oppvekst, at det ikke er håp for de med personlighetsforstyrrelser (og jeg ville gjerne beholde håpet), at folk med personlighetsforstyrrelser er en stor plage for omgivelsene (og hvem vil vel være det), etc.

Slike fordommer må en ikke høre på. Folk med pf er like forskjellig som alle andre rundt omkring. Er en mer romslig med andre, er en også mer romslig med seg selv. Så å løse opp i fordommer kan sees på som egenomsorg.

[Gjest J31!]

Men du, det fungerer stort sett ganske greit med meg, altså. Hadde nok bare en dårlig dag etter en ganske massiv episode på jobb. Men likevel, slike dager kommer jo, og på de dagene kunne jeg sikkert godt trengt noen som kunne fortelle meg at de tankene jeg har der og da kanskje ikke nødvendigvis er helt rasjonelle. Jeg tror likevel ikke det blir noe mer terapi på meg. Jeg fikk ganske mye da jeg holdt på, og må vel bare klare å nyttiggjøre meg det jeg da lærte også når nedturer kommer. Videre er jeg i full fast jobb, og jeg tror ikke jeg skal be meg mer fri for psyken igjen (Før jul hadde jeg fri nesten en hel dag i uka for å gå i gruppe - noe som forøvrig hjalp meg kjempemasse. Må bare klare å plukke det opp igjen nå) Men dersom vi kan bruke mailene våre til å minne hverandre på disse tingene, og få hverandre på rett kjøl igjen, så er jeg fortsatt veldig interessert i det. Som du vel sa (på en litt annen måte) i meldingen over her - vi kommer til å gå på trynet flere ganger i løpet av prosessen, før vi klarer å virkelig tenke på en annen måte.

Det er godt å høre at det går bra med deg, og at du vil prøve å ta i bruk det du lærte i terapien. Det er lurt, tror jeg..

Og det er et kjempepluss at du fungerer i full stilling.

Jeg vil gjerne støtte deg på dårlige dager, dog de dagene jeg orker selv.. dessuten lærer jeg meg selv å kjenne gjennom andre. Så jeg vil veldig gjerne at vi mailes. Hvis du tør da Det er opp til deg. Men jeg synes, som deg, at vi bør holde oppe og motivere hverandre, og ikke omvendt. Det er viktig.

Bare si fra, du

[Gjest J31!]

Slike fordommer må en ikke høre på. Folk med pf er like forskjellig som alle andre rundt omkring. Er en mer romslig med andre, er en også mer romslig med seg selv. Så å løse opp i fordommer kan sees på som egenomsorg.

Veldig enig med deg...!

[Gjest noen tanker på en relativt god dag]

Det er godt å høre at det går bra med deg, og at du vil prøve å ta i bruk det du lærte i terapien. Det er lurt, tror jeg..

Og det er et kjempepluss at du fungerer i full stilling.

Jeg vil gjerne støtte deg på dårlige dager, dog de dagene jeg orker selv.. dessuten lærer jeg meg selv å kjenne gjennom andre. Så jeg vil veldig gjerne at vi mailes. Hvis du tør da Det er opp til deg. Men jeg synes, som deg, at vi bør holde oppe og motivere hverandre, og ikke omvendt. Det er viktig.

Bare si fra, du

'' dessuten lærer jeg meg selv å kjenne gjennom andre. Så jeg vil veldig gjerne at vi mailes.''

Det der har du veldig rett i.

''Hvis du tør da ''

Ehh? Klart jeg tør. Det var da du som skulle komme med en mailadresse her :-p

[Gjest J31!]

'' dessuten lærer jeg meg selv å kjenne gjennom andre. Så jeg vil veldig gjerne at vi mailes.''

Det der har du veldig rett i.

''Hvis du tør da ''

Ehh? Klart jeg tør. Det var da du som skulle komme med en mailadresse her :-p

[email protected]

fritt frem ;o)

[Gjest J31!]

'' dessuten lærer jeg meg selv å kjenne gjennom andre. Så jeg vil veldig gjerne at vi mailes.''

Det der har du veldig rett i.

''Hvis du tør da ''

Ehh? Klart jeg tør. Det var da du som skulle komme med en mailadresse her :-p

Nå viser det seg at jeg ikke lider av uvpf, men av sosial fobi som har vært der i mange år. Kan det ikke være det du også sliter med?

Men jeg vil som tidligere, gjerne dele erfaringer og støtte. Bare send en mail når det passer deg.

Håper å høre fra deg