når håpløsheten griper tak

[Gjest Lovelene]

De gamle tankene er tilbake.

- Jeg klarer det ikke

En ball av negativ energi formes i meg.

Jeg tror ikke jeg klarer å leve et normalt liv.

Hvordan skal jeg klare å gi barna mine trygghet. Jeg visste aldri hva trygghet var da jeg var liten.

Jeg er så grunnleggende annerledes enn andre. De har noe jeg ikke har.

Alle timene på jenterommet kommer tilbake. Redselen for å dø, tomheten som jeg visste ville følge. Fantasiene om å være populær, i det minste ha en venn. Distansen til livet og den evige håpløsheten. Ligge der i senga om morgenen og ønske ønske ønske det var kveld igjen og jeg bare kunne sove.

Alle de årene... Uten noe liv. Den grå grå tomheten.

Nå som jeg endelig hadde fått tilbake håpet. Nå som jeg for første gang føler at jeg har en fremtid. Nå som jeg er tilstede i alt jeg gjør.

Er det fremdeles stunder da den negative energien kommer tilbake.

- Jeg klarer det ikke.

For hva vet vel jeg om å leve? Jeg som har nøyd meg med å overleve 25 av mine 28 år...

Det er da jeg må fokusere på samboeren min og datteren min. Jeg tenker - F... jeg _skal_klare det! Jeg har ikke kommet _så_langt for å gi opp!