ting popper opp..

[beate31]

Har lest litt på de andre innleggene her:) Må først bare si at det er bra alle får svar på det de lurer på

Siden jeg skrev mitt første innlegg her, har minner fra barndommen/ungdomstiden begynt å "poppe" opp i hodet mitt.. Ikke alt er like gode minner.. Lurer bare på om det virkelig går an å fortrenge mange år av sitt liv??? Er faktisk litt "utslitt" etter å ha fått tilbake disse minnene. Jeg tenker på det værste at jeg skulle ønske jeg aldri hadde husket noe som helst.. Hadde jeg bare kunnet "glemme" det når jeg legger meg om kveldene, men det er jo da det er værst. Det er da jeg husker diverse som jeg ikke vil!!! Blir fortvilet, men jeg kommer aldri til å gi opp!! Det er bare så vanskelig å tenke sånn når det er på det værste. Beate..

[Turner]

Vet akkurat hvordan du har det.Jeg trodde også jeg skulle klare å late som alt var bra.Og det funket helt til en kompis gjennomskuet meg- og helvete var i gang.Sliter fortsatt- klarer ikke å snakke om det som skjer,men jeg har innsett at jeg MÅ og det er jo første steget.Selv om vi tror at alt blir bra bare vi ikke husker- fungerer det bare en stund før et eller annet velter alt.

Det er tøft å begynne å huske, og enda tøffere å begynne å sette ord på ting. Hvem skal man tørre å stole på, hvordan vil de reagere osv. Vi har nok noen nedturer i vente.Det er nå vi finner ut hvem som virkelig er der for oss.

Håper du klarer å starte prosessen med å bearbeide- lykke til. Jeg skal selv begynne å gå til samtaler på Dixi om et par uker, har hørt at det hjelper.

[DIXI]

Hei Beate!

Det er fullt mulig å fortrenge ting som har skjedd, både av positive og negative opplevelser. Men ting kommer somregel til overflaten en eller annen gang. Da er det godt å ha noen å snakke med - som man virkelig stoler på - for å få bearbeidet det man har blitt utsatt for.

Jeg pleier å si at vi kan aldri glemme det som har skjedd, men vi kan lære oss å leve med det på en måte som gjør at vi har det bra i hverdagen. Nå er det jo veldig lenge siden jeg ble voldtatt, og jeg tenker aldri på det til daglig. Men så kan en liten kommentar eller f.eks. en notis i en avis plutselig minne meg på det igjen. Forskjellen er at jeg ikke blir så vanvittig fortvilet lenger som jeg gjorde i begynnelsen. Det har blitt en del av livet mitt, jeg har det i ryggsekken min og kan aldri kvitte meg med det. Men jeg kan akseptere det, og bare la det ligge der som livserfaring.

Du kan jo lese boken jeg har skrevet om det som skjedde med meg, for jeg tror du vil lære en del om reaksjoner etc. og sikkert også kjenne deg igjen i en hel del av det som står der. Og det er en god følelse, å vite at man ikke er alene i verden om alle de vonde tankene. Boken heter "Det begynte med voldtekt", og du finner den på biblioteket. Den har akkurat kommet i nytt opplag, så hvis du er interessert i kjøpe den (kr 248,-), er det bare å gi beskjed, så skal jeg signere og sende en til deg!

Du skriver at du aldri i verden kommer til å gi opp!! Fantastisk fin innstilling! Du er flink som tenker slik!! For hvis vi gir opp - hvem er det da som vinner?

Stå på, snakk med folk du stoler på, skriv mer her, og etter hvert vil du se at du klarer å jobbe det ut av systemet ditt. Klarte jeg det, så klarer du det!

Oppmuntringsklem fra Grete i DIXI

[beate31]

Vet akkurat hvordan du har det.Jeg trodde også jeg skulle klare å late som alt var bra.Og det funket helt til en kompis gjennomskuet meg- og helvete var i gang.Sliter fortsatt- klarer ikke å snakke om det som skjer,men jeg har innsett at jeg MÅ og det er jo første steget.Selv om vi tror at alt blir bra bare vi ikke husker- fungerer det bare en stund før et eller annet velter alt.

Det er tøft å begynne å huske, og enda tøffere å begynne å sette ord på ting. Hvem skal man tørre å stole på, hvordan vil de reagere osv. Vi har nok noen nedturer i vente.Det er nå vi finner ut hvem som virkelig er der for oss.

Håper du klarer å starte prosessen med å bearbeide- lykke til. Jeg skal selv begynne å gå til samtaler på Dixi om et par uker, har hørt at det hjelper.

Takk til dere begge. Og lykke til Turner med dixi.. Tror ikke det finnes noe sånt her jeg bor. Har vurdert å bestille time hos legen for å få hjelp av noen andre enn mannen min. Til DIXI: Jeg skal låne boka di på biblioteket:) Føler faktisk at dette fungerer som en "støttegruppe" Stå på alle sammen!!!!! Har litt kaos inni meg om dagene.. Men jeg har så mye å leve for. Har barn som trenger meg!! Er kjempeglad for det, det får meg til å tenke realistisk når ting er på det værste.. Beate31

[Talkie]

Hei Beate!

Det er fullt mulig å fortrenge ting som har skjedd, både av positive og negative opplevelser. Men ting kommer somregel til overflaten en eller annen gang. Da er det godt å ha noen å snakke med - som man virkelig stoler på - for å få bearbeidet det man har blitt utsatt for.

Jeg pleier å si at vi kan aldri glemme det som har skjedd, men vi kan lære oss å leve med det på en måte som gjør at vi har det bra i hverdagen. Nå er det jo veldig lenge siden jeg ble voldtatt, og jeg tenker aldri på det til daglig. Men så kan en liten kommentar eller f.eks. en notis i en avis plutselig minne meg på det igjen. Forskjellen er at jeg ikke blir så vanvittig fortvilet lenger som jeg gjorde i begynnelsen. Det har blitt en del av livet mitt, jeg har det i ryggsekken min og kan aldri kvitte meg med det. Men jeg kan akseptere det, og bare la det ligge der som livserfaring.

Du kan jo lese boken jeg har skrevet om det som skjedde med meg, for jeg tror du vil lære en del om reaksjoner etc. og sikkert også kjenne deg igjen i en hel del av det som står der. Og det er en god følelse, å vite at man ikke er alene i verden om alle de vonde tankene. Boken heter "Det begynte med voldtekt", og du finner den på biblioteket. Den har akkurat kommet i nytt opplag, så hvis du er interessert i kjøpe den (kr 248,-), er det bare å gi beskjed, så skal jeg signere og sende en til deg!

Du skriver at du aldri i verden kommer til å gi opp!! Fantastisk fin innstilling! Du er flink som tenker slik!! For hvis vi gir opp - hvem er det da som vinner?

Stå på, snakk med folk du stoler på, skriv mer her, og etter hvert vil du se at du klarer å jobbe det ut av systemet ditt. Klarte jeg det, så klarer du det!

Oppmuntringsklem fra Grete i DIXI

Kjære Beate!

Boken til Grete ligger her hjemme signert, og er lest av meg x antall ganger!

Den er virkelig verdt å lese!

Det er den harde virkelighet, fra perm til perm!

Anbefales på det varmeste!

Har du ikke råd til å kjøpe den, så lei den i alle fall på biblioteket!!!

Mange gode lykkeønsker fra