Kjærlighet..?

[Gjest Hmmhmm]

Møtte en gutt for rundt en måned siden - han har nå blitt kjæresten min. Vi kom godt overens i starten, og tilbragte mye tid sammen. Det virket litt som om han ville noe mer, men jeg var ikke helt sikker. Var litt betatt (kanskje?), men følte ikke helt at kjemien stemte. Vi hadde ikke engang kysset...

Så plutselig helt ut av det blå sa han at han likte meg kjempegodt og ville at vi skulle bli sammen. I sjokket mitt klarte jeg å si ja. Det kom altfor brått.

Nå angrer jeg, tror jeg... Dette er tidenes snilleste gutt, og jeg kan bli skikkelig ustabil (har borderline diagnose). Skjuler det godt for folk som ikke er nære, men i verste fall kan jeg bli skikkelig ond. Han ser bare overflaten jeg har valgt å vise, det er så mye vi ikke har snakket om, han ser ikke galskapen min. Vi har veldig ulike verdisyn, men det kan han ikke vite. Vi deler noen felles interesser.

Jeg er ikke forelsket.

Kameraten min har antydet at jeg kan være sammen med min nye kjæreste så lenge det passer. Bruke han for det han er verdt, dvs. økonomisk trygghet, kos (= spise mindre = bli mer attraktiv til senere), hjelp til å fullføre studier. Føler meg kynisk og ond som tenker at dette kanskje kan være noe.

Mulig at jeg har brent meg for mye før, mulig at jeg bare er redd for å binde meg etter alt for lang tid som singel. Men jeg har jo også savnet en kjæreste.

Vet ikke engang om jeg er motivert til å være trofast.

Livet er et eneste kaos, jeg burde være glad. Jeg burde kanskje gå videre. Sitter allerede fast.

[Gjest Valnøtt]

Det er ikke i orden å tråkke på andres følelser om du er psykisk syk eller ikke! Er du glad i fyren og vil være kjæreste med ham så er du det. Er du interessert i å være sammen med ham en kort periode for å utnytte ham så setter du ham fri og skammer deg!

Er du glad i ham men redd for å såre ham når du blir dårlig så snakker du med ham om det, forklarer hva som kan skje og lar hm velge selv hva han vil stille opp på.