Innlagt pga. suicidfare _ NHD

[Gjest nesten_på_tvang]

Jeg er en jente på 24 år som har vært innlagt på frivillig paragraf i snart 4 mnd. Jeg er på en lukket akuttpsykiatrisk post. Grunnen til at jeg ble lagt inn var et alvorlig selvmordsforsøk. Underveis i innleggelsen har jeg gjort flere forsøk. Jeg er veldig deprimert og har også fått diagnosen uspesifikk eller blandet PF. Situasjonen min føles helt håpløs og det eneste jeg har lyst til er å skrive meg ut og ta livet mitt. Jeg har prøvd å skrive meg ut flere ganger, men blir holdt tilbake på nødrett.

Jeg har aldri vært psykotisk og de sier at jeg er for "frisk" til å være tvangsinnlagt, selv om de har lyst til å ha meg på tvang. Men jeg får jo ikke lov til å skrive meg ut så jeg synes de har meg på tvang likevel. Jeg har klaget til Kontrollkommisjonen, men de er like bekymret for meg og lar legene gjøre det de kan for å holde meg tilbake.

Hvor lenge er det vits i å holde noen i live? Ville du ha holdt en som ikke har noen alvorlig sinnslidelse innesperret i så lang tid eller ville du latt vedkommende få ansvaret selv?

Jeg har ikke klart å ta ansvar for eget liv de få gangene jeg har fått være litt i fred så jeg kan vel ikke klage så mye og jeg forstår at de er bekymret. Det har de all grunn til. Men det er jo lovlig å ta sitt eget liv når man ikke har noen alvorlig sinnslidelse. Holder de meg tilbake bare for at sykehuset ikke skal få skylda når jeg tar livet mitt etterpå?

[frosken]

De holder deg tilbake fordi de har et ønske om at du skal komme gjennom denne vanskelige livsfasen med livet i behold. Du er heldig som har behandlere som er villige til å strekke seg langt for å få det til.

Mange ville mene at du burde behandles poliklinisk og gis ansvaret for ditt eget liv. Når dere ikke har fått det til, så bør du kunne være voksen nok til å forsøke å hjelpe avdelingen med å hjelpe deg.

Av og til er det slik at man kan ha et dypt psykologisk behov for denne formen av å "bli holdt fast" som avdelingen gjør i forhold til deg. Det er ikke alltid behovet blir mindre av denne formen for samspill med avdelingen, av og til øker bare behovet som følge av det. Hvorvidt du har et slikt (ofte skambelagt) behov, har jeg ingen formening om.

[Gjest imzedimze]

trodde de regnet alvorlig depresjon for alvorlig sinnslidelse selv om man ikke ser rosa elefanter liksom..

[Gjest nesten_på_tvang]

De holder deg tilbake fordi de har et ønske om at du skal komme gjennom denne vanskelige livsfasen med livet i behold. Du er heldig som har behandlere som er villige til å strekke seg langt for å få det til.

Mange ville mene at du burde behandles poliklinisk og gis ansvaret for ditt eget liv. Når dere ikke har fått det til, så bør du kunne være voksen nok til å forsøke å hjelpe avdelingen med å hjelpe deg.

Av og til er det slik at man kan ha et dypt psykologisk behov for denne formen av å "bli holdt fast" som avdelingen gjør i forhold til deg. Det er ikke alltid behovet blir mindre av denne formen for samspill med avdelingen, av og til øker bare behovet som følge av det. Hvorvidt du har et slikt (ofte skambelagt) behov, har jeg ingen formening om.

Voksen nok? Dette handler ikke om å ikke være voksen, men om at jeg er uenig med de som mener at jeg har en fremtid. Jeg har tatt mitt valg og det er at jeg ikke orker å kjempe mer for å få til et liv som jeg ikke ønsker å ha. Jeg er i en rimelig håpløs livssituasjon som jeg ikke har krefter eller vilje til å takle. Da mener jeg at man bør få slippe. Psykiatrien burde heller hjelpe de som ønsker hjelp. De er det nok av.

[frosken]

Voksen nok? Dette handler ikke om å ikke være voksen, men om at jeg er uenig med de som mener at jeg har en fremtid. Jeg har tatt mitt valg og det er at jeg ikke orker å kjempe mer for å få til et liv som jeg ikke ønsker å ha. Jeg er i en rimelig håpløs livssituasjon som jeg ikke har krefter eller vilje til å takle. Da mener jeg at man bør få slippe. Psykiatrien burde heller hjelpe de som ønsker hjelp. De er det nok av.

Ja vel.

[Gjest Upopulært svar.]

Voksen nok? Dette handler ikke om å ikke være voksen, men om at jeg er uenig med de som mener at jeg har en fremtid. Jeg har tatt mitt valg og det er at jeg ikke orker å kjempe mer for å få til et liv som jeg ikke ønsker å ha. Jeg er i en rimelig håpløs livssituasjon som jeg ikke har krefter eller vilje til å takle. Da mener jeg at man bør få slippe. Psykiatrien burde heller hjelpe de som ønsker hjelp. De er det nok av.

Du er 24 år.

Jeg er også enig med de du er uenig med. Selv om livet virker håpløst nå, så er du altfor ung til å kunne si noe om hvorvidt dette er umulig å rette opp i eller ikke, det kan du ikke vite, det kan strengt tatt ingen vite.

Så ja, jeg tror de gjør det rette ved å holde deg der, til du evt får bygd opp noe inni deg slik at du kan se at du kan få det bedre.

[gif]

Du er 24 år.

Jeg er også enig med de du er uenig med. Selv om livet virker håpløst nå, så er du altfor ung til å kunne si noe om hvorvidt dette er umulig å rette opp i eller ikke, det kan du ikke vite, det kan strengt tatt ingen vite.

Så ja, jeg tror de gjør det rette ved å holde deg der, til du evt får bygd opp noe inni deg slik at du kan se at du kan få det bedre.

Kva alder må ein vera for å ha -lov- å velge vekk livet då?

[Orio]

Kva alder må ein vera for å ha -lov- å velge vekk livet då?

Etter mitt syn har ikke det med alder å gjøre. Uansett alder skylder man seg selv og de som bryr seg om deg å prøve alle andre muligheter før en velger selvmord. Det inkluderer også å "holde ut" ganske lenge, for å se om ting blir bedre eller om det virkelig er så håpløst som det føles her og nå.

[Gjest Upopulært svar.]

Kva alder må ein vera for å ha -lov- å velge vekk livet då?

Vel, jeg er rimelig sta, og mener vel en alltid bør prøve jeg da.

Fordi livet kan bli bedre.

Hadde jeg skullet gitt opp, vel, da hadde jeg ikke fått et bedre liv, og med min bakgrunn og sykehistorie kunne jeg absolutt ha valgt det, tanken har steifet meg i perioder. Men da hadde jeg ikke fått oppleve disse gode tidene, men 20 årene, vel.....de var ikke så fine.

Men, en på 80 som er syk og svak og har levd livet og en på 24 med livet foran seg. Det er faktisk en forskjell.

[gif]

Etter mitt syn har ikke det med alder å gjøre. Uansett alder skylder man seg selv og de som bryr seg om deg å prøve alle andre muligheter før en velger selvmord. Det inkluderer også å "holde ut" ganske lenge, for å se om ting blir bedre eller om det virkelig er så håpløst som det føles her og nå.

-ganske lenge- og -her og nå- er ganske vage begrep.

men eg er enig i det med at alder ikkje har noko å seie eigentleg (med unntak av 80+ evt terminal sjuk),

det var derfor eg spurte "Upopulært svar" om dette, fordi det dermed også blir feil etter mitt syn å argumentere med at "du er for ung, kun 24". Det vil ikkje vera annleis om ein er 60.

[gif]

Vel, jeg er rimelig sta, og mener vel en alltid bør prøve jeg da.

Fordi livet kan bli bedre.

Hadde jeg skullet gitt opp, vel, da hadde jeg ikke fått et bedre liv, og med min bakgrunn og sykehistorie kunne jeg absolutt ha valgt det, tanken har steifet meg i perioder. Men da hadde jeg ikke fått oppleve disse gode tidene, men 20 årene, vel.....de var ikke så fine.

Men, en på 80 som er syk og svak og har levd livet og en på 24 med livet foran seg. Det er faktisk en forskjell.

og 60 og sjuk?

men enig i at ein må kjempe til den bitre død (av utmattelse og ikkje sjølvpåført . men uavhenging av alder eigentleg.

[Gjest Upopulært svar.]

og 60 og sjuk?

men enig i at ein må kjempe til den bitre død (av utmattelse og ikkje sjølvpåført . men uavhenging av alder eigentleg.

Ja. Men det jeg mente, var egentlig at i retroperspektiv kan man si om det lot seg gjøre å rette opp eller ikke, men på forhånd, kan ingen vite det.

Det var poenget mitt, ikke en debatt om når det er greit å ta selvmord, det ønsker jeg ikke gå inn i heller.

[gif]

Ja. Men det jeg mente, var egentlig at i retroperspektiv kan man si om det lot seg gjøre å rette opp eller ikke, men på forhånd, kan ingen vite det.

Det var poenget mitt, ikke en debatt om når det er greit å ta selvmord, det ønsker jeg ikke gå inn i heller.

ok, me er vel enige

men, om ein er i ein situasjon det -ikkje- lot seg rette opp er det kanskje ikkje -retrospekt- endå

og om ein ikkje kjem så langt at det blir noko retrospektivt, har ein heller ingenting anna å samanlikne med. og omvendt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hos oss hadde du ikke vært innlagt så lenge. Vi hadde tilbudt deg en kombinasjon av polikliniske timer og planlagte, frivillige innleggelser en uke f.eks hver tredje uke. Du ville blitt ansvarliggjort i forhold til ditt eget liv inkl egenskade.

[Orio]

-ganske lenge- og -her og nå- er ganske vage begrep.

men eg er enig i det med at alder ikkje har noko å seie eigentleg (med unntak av 80+ evt terminal sjuk),

det var derfor eg spurte "Upopulært svar" om dette, fordi det dermed også blir feil etter mitt syn å argumentere med at "du er for ung, kun 24". Det vil ikkje vera annleis om ein er 60.

"Ganske lenge" bør være minst seks måneder. Og man bør gjøre det man kan for å få det bedre/lære å håndtere problemene i denne perioden.

[Orio]

Jeg er litt uenig med hva de andre sier til deg her. Vi har ingen plikt til å leve. Vi er ikke moralskt forpliktet til å holde ut.

Men gjør det nå da for Guds skyld for din egen del. Hva om du om noen år kan si til deg selv: "jeg har det BRA". Eller om noen måneder?

Det å utelukke noe slikt er en argumentativ og logisk glipp, skal jeg si deg. Vi kan aldri spå fremtiden.

Jeg mener heller ikke at vi har en plikt til å leve, men at vi skylder oss selv og de som er glad i oss (har "plikt" til) å utsette selvmord til vi er helt sikre på at det virkelig er siste utvei, og at det er et stabilt ønske, ikke bare utslag av et øyeblikks fortvilelse.

[Orio]

Brutalt ærlig: dette handler om at du må ta ansvar for eget liv. Noe som avdelingen, etter min mening, burde latt deg gjøre for lenge siden.

Hvis du virkelig vil skrive deg ut og ta ditt eget liv kan du faktisk gjøre det. Det handler om å forholde seg rolig og være tålmodig. Du slipper ut til slutt.

Tenk over hva du gjør når du krever å bli skrevet ut. Er du rolig og samlet? Sier du at du vil hjem for å ta livet av deg? Neste gang du snakker med legen (uten at det har skjedd noe i forkant) kan du si at du vil skrives ut neste uke. Si det på en rolig måte. Hvis legen sier nei, klager du til kontrollkommisjonen. Fortsett å være rolig, ikke tru med selvmord. Får du avslag i kontrollkommisjonen kan du gå til retten. Om nødvendig helt til høyesterett.

[Orio]

Høres ut som en plikt for meg!

Det spiller ingen rolle om det er et øyeblikks frustrasjon eller et stabilt ønske - man vet aldri hva som venter en. En burde derfor holde ut og prøve.

Du kan godt si at det er en plikt, men det er en plikt til å prøve, ikke til å holde ut til man dør av alderdom nitti år gammel.

Det at det skal være et stabilt ønske over tid, ikke en fortvilet impulshandling, er et krav jeg har satt til meg selv i forhold til mine egne tanker om selvmord. Men du har jo selvfølgelig rett i at en aldri vet hva som venter, i morgen kan jeg vinne ti millioner i lotto og sveve på en rosa sky av forelskelse, men det er temmelig sikkert at det ikke kommer til å skje.

Og så har jeg som generelt prinsipp at viktige avgjørelser ikke skal fattes impuls. Og spørsmålet om å leve eller dø er en av de viktigste avgjørelsene vi kan ta.

[Gjest Upopulært svar.]

Jeg er litt uenig med hva de andre sier til deg her. Vi har ingen plikt til å leve. Vi er ikke moralskt forpliktet til å holde ut.

Men gjør det nå da for Guds skyld for din egen del. Hva om du om noen år kan si til deg selv: "jeg har det BRA". Eller om noen måneder?

Det å utelukke noe slikt er en argumentativ og logisk glipp, skal jeg si deg. Vi kan aldri spå fremtiden.

Jeg mente det heller ikke som en moralsk plikt.

[Orio]

Så du syns det er verre å begå selvmord som en impulshandling enn om man faktisk har blitt alvorlig psykisk syk og åpenbart ikke er i stand til å se verden for hva den er?

Jaja. Hver sin mening.

Jeg for min del vil ikke bringe moral og plikt inn i bildet i det hele tatt, fordi a) vi burde 100% bestemme over vår egen kropp, og jeg tror det er lite heldig for en selvmordskandidat å bli tynget ned med plikter og beskyldninger om å være egoistisk.

Jeg har ikke beskyldt selvmordskandidater for å være egoistisk. Og i den grad jeg mener det er en "plikt" er det en plikt overfor seg selv, først og fremst.

Og generelt vil jeg si at jo større konsekvenser en beslutning har, jo viktigere er det at den er overveid. Impulshandlinger er ikke overveid. Og selvmord er ugjenkallelig.

Og hva er egentlig faren ved å utsette det en stund? Hvis du virkelig ønsker å ta livet av deg kan du like gjerne gjøre det om seks måneder/seks uker/seks dager som i dag. Og hvis du har ombestemt deg er ingen skade skjedd.

Dette er "regler" jeg har satt opp for meg selv i forhold til egne tanker/planer om selvmord, og det er takket være dem jeg fortsatt er i live. Og selv om jeg ikke har lagt bort tanken helt, det kommer jeg nok aldri til å gjøre, kan jeg nå se at det er håp om at jeg skal få det bedre.