Hvordan kan man skille borderline/ bipolar.

[Gjest xbellax]

Jeg aner ikke hvor jeg skal henvende meg, så da blir det DOL. Jeg har en nær og god venn som jeg har en av disse to diagnosene. De 5 kriteriene for borderline er særdeles sterke symptomer vedkommende har: 1. livredd nesten panisk redd for å bli forlatt, 2. et alkohol misbruk som har ført til full avhengighet 3. selvskading i ulike former, kutting er den mest alvorlige, skjønt det har ikke skjedd mer enn 3-4 ganger på de siste 4 månedene. 5. gjentagende selvmordstanker og selvmordstrusler

I tillegg: * Den klassiske svart/hvitt-tenkingen om enn ikke så fremtredende, vedkommende har klokhet til å ta en pause og vente med avgjørelser til følelsesstormen har gitt seg noe. * Sex-livet er preget av en rekke tilfeldige samleier, noe vedkommende skylder på alkoholen for. * humørsvingninger som går fra det svarteste svarte til "høy" og kan variere fra time til time. * Forlatt alle sine tidligere partnere * Livredd for å bli såret og skyver alle fra seg. *Ustabile forhold, i det ene øyeblikket snakker vedkommende om at en person er best i verden, i det andre er denne personen verdt null. *et hav av tomme løfter.

Hvordan kan man med sikkerhet utelukke det ene eller det andre?

Og ikke minst hvordan kan jeg hjelpe? Jeg har satt ned foten og delvis brutt kontakten i perioder hvor vedkommende har tatt null ansvar for sitt liv, dette har hjulpet noe. Når det gjelder alkoholen som er et gigantisk problem, tror jeg vedkommende ser hvor ille det er blitt, og har gått med på 10 møter med AA samt en alkoholfri periode på ca 5-6 uker. På eget initiativ har vedkommede tatt kontakt med sin gamle sponsor. Alt dette vedkommende nå går igjennom opplevde hun/han for 20 år siden, det har ikke vært like ille siden den gang.

Itillegg har jeg krevd at mit vennskap "krever" at vedkommende går i terapi (jeg må høres ut som et rent mareritt) og vedkommende har gått med på det, og faktisk klart å holde ut terapien nå i 4 måneder, noe som ikke er vanlig ( vedkommende gir blanke og kutter ut). Vedkommende sier, heldigvis, at det er noe av det beste som har hendt og til stor hjelp. Jeg har full tillit til denne behandleren.

Av medisiner har vedkommende forsøkt AD uten det minste virkning(har i tidligere år også forsøkt flere AD uten noe effekt). AP med ekstremt bra og umiddelbar effekt, men uroen og angsten økte veldig og ble nødt til å kutte dette ut. Begynte for en uke siden på Lamictal sammen med Lexapro.

Søvnen har vært elendig men har nå omsider fått noe å sove på og det ser ut til at det virker så langt.

Dette er godt voksent menneske som har strevd mer eller mindre med depressive tendenser, angst, ustabilitet i hele sitt liv. Der har vært stabile perioder over noen år, men vedkommende sier det ligger alltid der i bunn. Så langt behersker vedkommende sin jobb men sier at kvaliteten er merkbart dårligere.

Jeg er stabil, og fast i møte med vedkommende. Redd og bekymret når jeg får servert trusler, men lar dem ikke (vel, jeg forsøker) å ikke la dem påvirke meg og oppmuntrer vedkommende til å ta dette med sin behandler. I blant får jeg en følelse av at vedkommende vil jeg skal bekymre meg, for så å gå ut å ha de ok med venner; en tanke jeg opplever som grusom men som reell.

Jeg holder avstand når vedkommende suller seg inn i et destruktivt landskap og behandler meg som søppel, og jeg forsøker etter beste evne å gi næring til det friske i personen. Jeg sitter med en følelse av å bli konstant forlatt, både fordi personen skyver meg vekk når vi har krangler, og jeg føler at vedkommende drar sin vei når personen kutter/skader seg. Jeg har på en eller annen måte akseptert at dette ikke har noe med meg som person å gjøre men mer vedkommendes tilstand og noe som jeg ikke får gjort noe med. Jeg forsvinner ikke ut av vedkommendes liv når vi krangler, men jeg unngår heller ikke å konfrontere vedkommede (noe jeg vet vedkommende hater, men etterhvert begynner å bli vant til!).

Dette er et klokt, varmt menneske. Åpner seg sjelden, men har klart å åpne opp for meg, noe jeg er forferdelig takknemlig for og dermed føler man og et ansvar for det som blir fortalt.

Råd.. tips.. hva som helst, blir tatt imot med åpne armer.

[Miamarian]

Jeg har lurt på det samme selv.

Det finnes så mange ulike grader av både bipolaritet og borderline forstyrrelser.En kan også ha en slags blanding.

Og jeg har heller tro på å se det enkelte menneske og hva den sliter med fremfor hva som feiler de.

Jeg beundrer deg litt for at du i det hele tatt orker. Det høres ikke ut som et "lett" vennskap og at det også setter igang følelser hos deg. Men du får vel noe positivt ut av det også.får jeg håpe. Og synes din venn er utrolig heldig som har en person som deg. Det at du klarer å si ifra ærlig til henne hvordan hennes adferd påvirker deg kan være uvurdelig for bedring etter min mening. Mange blir jo bare lei og vil forsvinne. Og den som sliter sitter igjen med alle de vonde følelsene uten å få en sjanse til å gjøre det annerledes. Og vil mest sannsynlig gjenta det samme mønsteret igjen og bli forlatt på nytt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er så definitivt borderline. Du kan hjelpe ved å motivere for psykoterapi og ruskutt. Dessuten ved å sette grenser slik du gjør.

[Gjest xbellax]

Dette er så definitivt borderline. Du kan hjelpe ved å motivere for psykoterapi og ruskutt. Dessuten ved å sette grenser slik du gjør.

Signe deg for svar. Tusen takk, det betydde mye.

[Gjest xbellax]

Jeg har lurt på det samme selv.

Det finnes så mange ulike grader av både bipolaritet og borderline forstyrrelser.En kan også ha en slags blanding.

Og jeg har heller tro på å se det enkelte menneske og hva den sliter med fremfor hva som feiler de.

Jeg beundrer deg litt for at du i det hele tatt orker. Det høres ikke ut som et "lett" vennskap og at det også setter igang følelser hos deg. Men du får vel noe positivt ut av det også.får jeg håpe. Og synes din venn er utrolig heldig som har en person som deg. Det at du klarer å si ifra ærlig til henne hvordan hennes adferd påvirker deg kan være uvurdelig for bedring etter min mening. Mange blir jo bare lei og vil forsvinne. Og den som sliter sitter igjen med alle de vonde følelsene uten å få en sjanse til å gjøre det annerledes. Og vil mest sannsynlig gjenta det samme mønsteret igjen og bli forlatt på nytt.

Tusen takk for svar.. betyr mer enn du aner.

Nei, det er ikke et "lett"vennskap, men det er et vennskap som på tross vanskeligheter faktisk gir meg uendelig mye. Vedkommende vet at hun ikke er enkel, men det er sannelig ikke jeg heller! Jeg liker mennesker som våger å åpne opp, som våger å vise sitt sanne jeg, og det gjør denne personen. Man er mer enn sin sykdom, og jeg er heldig som har vedkommende i mitt liv. Igjen, tusen takk for svar.