Verdt å ta vare på?

[Gjest såret venninne]

Det er så mye kaos i livet mitt. Bestevenninnen min orker ikke være sammen med meg lengre, fordi hun orker ikke alle tragediene som skjer rundt meg... som hun sier. Når jeg er sammen med henne er jeg oppriktig interessert i høre hvordan det går med henne og familien. Det føles rart å ikke skulle fortelle siste nytt i livet mitt når detgjelder vodsomme ting om pappa som har mistet huset i brann, moren min som har rømt til Australia, broren min som ryker i fengsel igjen. Men jeg forteller de ikke på "en stakkars meg-måte", setter meg ikke ned å griner og jeg er i tilegg glad i å diskutere politikk, morsomme ting o.s.v.

Det sårer meg dypt at hun som har vært bestevenninnen min i over ti år, som jeg har reist og opplevd så mye sammen med ikke gidder å snakke med meg mer. Når jeg ringer er det sjeldent hun tar telefonen.

Full respekt for at hun har mye å forholde seg i livet sitt med familie, jobb o.s.v. Men det siste året har det skjedd kun en gang at det er hun som har tatt kontakt.

Når jeg en sjelden gang har bedt henne om små tjenester, blir jeg som regel avvist med uffing og stønning.

Dramet er hverdagen min. Jeg går hele tiden på nåler og lurer på hva det meste blir. Men en venninne som ikke orker å høre jeg snakke om det en gang i blant. Er det noe å ta vare på? Jeg har et hjelpeapparat rundt meg som stadig sier at jeeg må begynne å støtte meg til familie og venner når jeg virkelig trenger hjelp. Er det så rart at jeg ikke tør å gjøre meg sårbar for omgivelsene mine?

[Dorthe]

Det er ganske stor forskjell på hva hjelpeapparatet mener og hva menigmann mener, det har i hvert fall jeg fått erfart.

[Missimo]

Min erfaring er at venner ikke tåler det når det blir for tungt. Det er kjipt, men sant. Ikke at de nødvendigvis trekker seg helt bort, men muligens i en periode til det blir bedre. Det høres kanskje falskt ut, og jeg er tildels enig i at det er det. Men på den andre siden så vet jeg med meg selv at jeg også trekker meg bort om det blir for mange problemer og for tungt. Jeg har nok med meg selv og det tror jeg de fleste andre har også.

Jeg strekker meg ikke lenger enn til å overflatisk forklare hvorfor forma mi svinger så de ikke blir usikker på meg, eller lurer på hva det er. Det gir meg en frihet at de vet om at jeg sliter slik at jeg ikke trenger å "late som". Samtidig så bruker jeg ikke vennene mine til å prate om problemer, de er enten for egoistiske, eller har nok med seg selv. Og ikke minst, jeg vil ikke bruke dem opp, venner er til for å hygge seg sammen. Da kan en komme innom litt tunge emner, men min erfaring med å dvele ved disse emnene med vanlige venner, er dårlig. Jeg bruker derfor hjelpeapparatetet til å få ut "gruffet" og vennene til å kose meg med, og undre meg sammen med. Jeg har 1 vennine jeg kan være litt mer filosofisk med og det holder for meg. Jeg har oppdaget at alle har positive sider hvor jeg kan bruke meg selv i ulik grad fra person til person.

Dette høres ganske kynisk ut, men jeg tror det er sånn det er. Så har vi disse unntakene, solstrålene som alltid har tid, men de brenner seg kanskje ut etterhvert på det.

[Gjest såret venninne]

Min erfaring er at venner ikke tåler det når det blir for tungt. Det er kjipt, men sant. Ikke at de nødvendigvis trekker seg helt bort, men muligens i en periode til det blir bedre. Det høres kanskje falskt ut, og jeg er tildels enig i at det er det. Men på den andre siden så vet jeg med meg selv at jeg også trekker meg bort om det blir for mange problemer og for tungt. Jeg har nok med meg selv og det tror jeg de fleste andre har også.

Jeg strekker meg ikke lenger enn til å overflatisk forklare hvorfor forma mi svinger så de ikke blir usikker på meg, eller lurer på hva det er. Det gir meg en frihet at de vet om at jeg sliter slik at jeg ikke trenger å "late som". Samtidig så bruker jeg ikke vennene mine til å prate om problemer, de er enten for egoistiske, eller har nok med seg selv. Og ikke minst, jeg vil ikke bruke dem opp, venner er til for å hygge seg sammen. Da kan en komme innom litt tunge emner, men min erfaring med å dvele ved disse emnene med vanlige venner, er dårlig. Jeg bruker derfor hjelpeapparatetet til å få ut "gruffet" og vennene til å kose meg med, og undre meg sammen med. Jeg har 1 vennine jeg kan være litt mer filosofisk med og det holder for meg. Jeg har oppdaget at alle har positive sider hvor jeg kan bruke meg selv i ulik grad fra person til person.

Dette høres ganske kynisk ut, men jeg tror det er sånn det er. Så har vi disse unntakene, solstrålene som alltid har tid, men de brenner seg kanskje ut etterhvert på det.

Jeg selv er også dritlei av enkelte venninner som sliter. Med det er dem som ringer for å klage sin nød, stakkars meg og skriker i telefonen over alt og ingenting. Det nytter ikke hva en sier, for de hører kun seg selv.

Jeg deler ikke mine største bekymringer og smerte med vennene mine. Jeg har andre venner som tåler at jeg oppfører meg naturlig og snakker åpent og ærlig. Det er venner som har vært gjennom mye selv, og galgenhumoren slenger løst mellom oss. Feks. hadde vi mye morro på restaurant. Jeg var anorektisk, og de andre bulimi. Ganske komisk situasjon. Det som er synd er at hun venninnen jeg snakker om, er hun som bor i samme kommunen som meg. De andre kommer fra en annen by.

[Valnøtt]

Dette har jeg en viss erfaring med for å si det sånn.

De færreste mennesker orker å høre om så mye trist hele tiden. Og for dem kan "hele tiden" godt være en gang i måneden.

Det blir for mye - de orker ikke. Man må rett og slett bære sånne ting som du forteller om her for seg selv. Eller sutre om dem her på dol slik jeg gjør.

Men i vennekretsen er det ikke plass til så mye. En nitrist samtale hvert tiende år tror jeg er plenty. Hjelper ikke at helsevesenet mener at man skal åpne seg for venner og slekt. Venner og slekt er opptatt med sitt og har ikke plass til for mye ekstra.

Det at de har plass til litt ekstra en gang i blant er nok å være veldig glad for. Eller at de vil reise på ferie med en feks :-)

[Missimo]

Jeg selv er også dritlei av enkelte venninner som sliter. Med det er dem som ringer for å klage sin nød, stakkars meg og skriker i telefonen over alt og ingenting. Det nytter ikke hva en sier, for de hører kun seg selv.

Jeg deler ikke mine største bekymringer og smerte med vennene mine. Jeg har andre venner som tåler at jeg oppfører meg naturlig og snakker åpent og ærlig. Det er venner som har vært gjennom mye selv, og galgenhumoren slenger løst mellom oss. Feks. hadde vi mye morro på restaurant. Jeg var anorektisk, og de andre bulimi. Ganske komisk situasjon. Det som er synd er at hun venninnen jeg snakker om, er hun som bor i samme kommunen som meg. De andre kommer fra en annen by.

Ja skjønte det sånn at du ikke øste dine problemer utover andre. Jeg tror at folk er så forskjellige og noen tåler mindre enn andre av andres problemer. Jeg kjenner jo ikke vennina di men skjønner at det er sårt når en vennine gjennom lang tid trekker seg unna. Kanskje du kan spørre henne rett ut da får du iallefall et svar?

[gif]

Kan du "nedgradere" henne til "bare" venninne? At du ser på henne som bestevenninne indikerer kanskje at du forventer meir enn gjennomsnittet av vennskapet?

Det er litt dramatisk å kutte kontakt heilt, men heller prøve å ha litt meir avstand/mindre forventninger? For den kontakten de har er vel meiningsfull? Og la det bli med det?

[Gjest Reiakvami]

Det kan være vanskelig å være på den andre siden.Når jeg hører om mye vanskelige og tøffe ting. Mennesker som har det vondt og forteller om vonde opplevelser føler jeg et press på meg for "fikse" det. Si noe lurt eller komme med gode råd. Jeg kan også kjenne på at jeg ikke orker å ta innover meg alle de vonde historiene.At jeg har nok med meg selv og mine problemer.Samt at jeg heller vil ha oppbyggende lysbetonte vennskap. En stiller selvsagt opp når det trenges, men når det blir hele tiden og mer en det en selv føler en orker blir det mer plikt og nektaivt. Og så er det også slik ved at andre deler vonde ting med meg så kan jeg føle et ansvar for den andres følelser og smerte. Jeg vet ikke om du fikk noe ut av dette. Om det er en god venninne over 10 år er det vel å håpe at dette vennskapet er liv laga. Kanskje venninnen din ikke orker å ta det innover seg nå.Og at slik vil det ikke være for alltid.

Kanskje dette og handler mer om venninnen din enn deg.Noenganger kan en pause eller litt avstand også være det som trenges. For at en finner tilbake til hverandre senere. Eller at dette vennskapet tok slutt var det beste for begge parter. Men at du føler det er sårt er utrolig forståelig. Jeg har opplevd det samme selv og det er så utrolig sårende.