Frustrert og lei..

[Gjest J31!]

Obs! Klageinnlegg!

Føler sterkt for å lette på trykket som har hopet seg opp, i dag..

For nå orker jeg snart ikke mer.. Noen ganger, som idag, tenker jeg slik, og jeg tillater meg å tenke slik også - men jeg har jo realistisk sett ikke noe valg (barna trenger meg).

Jeg har ofte egoistiske tanker om at det hadde vært deilig å slippe å være til. Det er bare så befriende å tenke slik noen ganger. Men jeg opplever fremgang ift behandling, og legen har gitt meg stort håp om bedring. Så jeg burde ikke tenke sånn heller..

Men det blir bare litt mye innimellom. Og jeg merker jeg blir mer og mer irritabel inni meg. Jeg sliter med å ikke vise det.

Toppen av kaka er nå at sønnen min (11), som tidligere har vært skoleflink, viser mer og mer mistrivsel på skolen. Han har det helt klart vondt pga faren sin, og han er også engstelig for hva som kan skje ift faren. Det har han vært åpen om på bup, og vi har snakket mye om det hjemme.

Men han har denne uken opplevd å få kjeft (i hans øyne) fordi han ikke klarer å konsentrere seg og følge opp lekser som før, og slik han bør.

Jeg har snakket med skolen, og de mener at han skal sitte igjen hvis det ikke endrer seg?! De kjenner til situasjonen vår, og han har også selv tatt initiativet til å snakke om det med lærern sin. Men det er en der, som ikke tar særlig hensyn til det..

Det er mulig at jeg er hårsår, men jeg kjenner at jeg blir frustrert på min sønns vegne. Bør ikke skoler ta litt hensyn til slike vanskelige livssituasjoner da? Må de være så "harde" mot gutten, når de vet hva han gjennomgår?

Han er veldig sårbar for tiden, og tårene kommer lett.. det er fælt å se at det triller store tårer gjennom et barns kinn på denne måten :-(

Han har oftere og oftere ytret ønske om å flytte, og det er tydelig at han gruer seg for å gå på skolen. Ikke pga det sosiale, men pga lærere og lekser. Han sliter med kvalme og magevondt. Han er utredet på sykehus, så jeg vet at det er psykisk.

Jeg har forsøkt å motivere, samt vært streng og sagt at han må prøve, og så får han heller komme hjem om det blir verre. Men idag måtte jeg bare gi meg over.

Har mest lyst til å bare ta med meg ungene med en gang, og flytte dit jeg vet at vi får det bedre. Bare drite oppi hva bup mener - at vi bør bo her pga min datters positive utvikling.

Takk for at jeg får dele frustrasjonen her inne, når jeg ikke har noen andre å dele den med i dag.

Frustrert hilsen,

[Gjest Tara25]

Dette høres helt utrolig ut for meg. Jeg jobber selv i skolen, og det er helt klart at vi kan se på elevene om det er noe hjemme som ikke er helt ålreit. Og sånt tar vi selvfølgelig hensyn til. Ikke minst, fordi vi vet det endrer seg når brikkene bare faller litt på plass.

Jeg kjenner ikke til situasjonen deres, men likevel. Dette må du ikke godta. Spør om du kan få et møte med læreren og rektor. Jeg regner med at sønnen din har hodet fult av andre tanker, og da blir konsentrasjonen mindre. Ofte er det også sånn at elever som ikke har det bra hjemme, de sliter med å konsentrere seg på skolen, fordi de ikke vet hvordan ting er hjemme, imens de sitter på skolen.

Det er bra at gutten din trives sosialt, da gjelder det bare å få læreren til å forstå situasjonen.

[PieLill]

Trøsteklem.

Det er situasjoner der barn konsentrerer seg dårlig av giddalaushet eller latskap. Da kan det opplegget fra skolen som du skisserer være riktig vei å gå.

Men det virker fullstendig feil å skulle kjøre det løpet i forhold til din sønn. For ham høres det ut som mye ros og vennlige påminnelser når tankene sklir avgårde er det riktige. Dessuten en tilpasset arbeidsmengde. Han synker lett ned og må selvfølgelig i en periode løftes opp.

Kan du alliere deg med noen i BUP for å banke litt vett inn i skallen på de nødvendige personene på skolen. Ikke gi deg på dette.

Har du noen i din nærhet eller behandlingsapparatet som er gode strateger og som kanskje kunne hjelpe deg litt, om du har behov for det, i forhold til hvordan du skal overbevise skolen.

Skulle ønske du slapp å sloss med skolen akkurat nå.

mvh

[Gjest Altea]

Forstår godt at du er frustrert alt vi vil er jo at barna skal ha det bra,og når de ikke har det bra har ikke vi det bra,sånn er det å være mor.

Syns dere skulle ha flyttet,det hadde jeg gjort hvis muligheten var der. Har også en som ikke liker seg på skolen.

Trøsteklem til deg : )

[Gjest skjønner du er sliten]

Du _skal_ være hårsår på vegne av din sønn når det gjelder slikt.

Jeg synes du skal be om et møte med skolen angående tilpasset opplæring til din sønn i en sårbar tid i livet hans. Det er noe han har rett til og som de værsågod skal komme i møte. Man straffer ikke et barn for å slite. Man skal ikke være utdannet pedagog for å forstå det. Blir aldeles illsint, og skjønner jeg er heldig med vår skole og personalet der.

Selv fikk jeg barnets psykolog på banen når jeg hadde en liknende situasjon som din. På akkurat dette området, veldig lik faktisk. Skole, venner, å fungere i forhold til det er svært viktig for en gutt på den alderen. Dette er ikke en parentes oppe i alt det vanskelige med faren. Det er disse tingene som faktisk tipper lasset for ungen når alt annet i livet er komplisert, konfliktfylt og vanskelig. For en elleveåring som har _sine_ utviklingsoppgaver, er dette viktige ting. Kan du alliere deg med noen for å nå gjennom? Noen som kan tale din sønns sak sammen med deg på et møte på skolen ?Noen fra BUP, PPT? Det er flott at din datter har det bedre, men din sønn er like viktig. Det vet jeg at du selvsagt vet, men hjelpeapparatet klarer ikke alltid få med seg alle ting.

Du sier du har snakket med dem. Jeg vet ikke om det betyr et eget møte. Jeg ville hatt et eget møte med dette på agendaen.

[Gjest J31!]

Trøsteklem.

Det er situasjoner der barn konsentrerer seg dårlig av giddalaushet eller latskap. Da kan det opplegget fra skolen som du skisserer være riktig vei å gå.

Men det virker fullstendig feil å skulle kjøre det løpet i forhold til din sønn. For ham høres det ut som mye ros og vennlige påminnelser når tankene sklir avgårde er det riktige. Dessuten en tilpasset arbeidsmengde. Han synker lett ned og må selvfølgelig i en periode løftes opp.

Kan du alliere deg med noen i BUP for å banke litt vett inn i skallen på de nødvendige personene på skolen. Ikke gi deg på dette.

Har du noen i din nærhet eller behandlingsapparatet som er gode strateger og som kanskje kunne hjelpe deg litt, om du har behov for det, i forhold til hvordan du skal overbevise skolen.

Skulle ønske du slapp å sloss med skolen akkurat nå.

mvh

Tusen takk for god støtte samt et godt lyttende øre også i dag. Det er av stor betydning for meg :-)

''For ham høres det ut som mye ros og vennlige påminnelser når tankene sklir avgårde er det riktige. Dessuten en tilpasset arbeidsmengde. Han synker lett ned og må selvfølgelig i en periode løftes opp.''

Det er det ingen tvil om. Dessuten er ikke dette likt han heller - ikke i en slik grad som dette. Han har alltid vært av den litt bekymrede og samvittighetsfulle typen, men også sprudlende og humoristisk, godt likt av alle; jenter som gutter - og gjort det kjempebra ift det faglige. Det er også sjelden han har hatt behov for hjelp.

Men nå er bekymringene hans mye verre, og jeg synes helt klart at de skal ta hensyn til dette. Om han ikke henger helt med i leksene for tiden, så tror jeg ikke at det vil skade han ift det faglige. Jeg synes den måten han nå blir møtt på, er helt bak mål når situasjonen er som den er - siden vi heller ikke har lagt skjul på noe ovenfor skolen.

Samtidig begynte jeg å lure på om jeg hadde grunn til å reagere, derfor var det godt å få støtte på akkurat dette. Det hjalp også å få lettet på trykket :-)

Jeg skal begynne med nye støttesamtaler hos en psykepl. i kommunen over helgen, og jeg skal ta det opp med henne, og ta det derfra. Dessuten er det høstferie nå, så da har gutten tid og andledning til å roe litt ned og få tankene over på noe annet.

Takk for hjelpen, og god helg til deg :-)

[Gjest J31!]

Dette høres helt utrolig ut for meg. Jeg jobber selv i skolen, og det er helt klart at vi kan se på elevene om det er noe hjemme som ikke er helt ålreit. Og sånt tar vi selvfølgelig hensyn til. Ikke minst, fordi vi vet det endrer seg når brikkene bare faller litt på plass.

Jeg kjenner ikke til situasjonen deres, men likevel. Dette må du ikke godta. Spør om du kan få et møte med læreren og rektor. Jeg regner med at sønnen din har hodet fult av andre tanker, og da blir konsentrasjonen mindre. Ofte er det også sånn at elever som ikke har det bra hjemme, de sliter med å konsentrere seg på skolen, fordi de ikke vet hvordan ting er hjemme, imens de sitter på skolen.

Det er bra at gutten din trives sosialt, da gjelder det bare å få læreren til å forstå situasjonen.

Tusen takk for svar og god støtte, spesielt siden du selv jobber i skole og kjenner til hvordan det bør og skal være.

Jeg tenker at jeg snakker med de som kan hjelpe meg ift dette, slik at vi finner en løsning som alle kan leve med når situasjonen er som den er, og da spesielt gutten. Det blir sikkert rektor, tenker jeg.

Igjen; masse takk, trykket er lettere og jeg ønsker deg en god helg :-)

[Gjest Zofuz]

Du er mammaen - da kan du bestemme en hel del.

Du kan sende et brev til denne læreren og si at din sønn er fritatt for den og den oppgaven av deg og at han ikke skal trues med gjensitting, for det kommer ikke på tale at han skal sitte igjen. Så kan du be læreren kontakte rektor hvis han har et problem med det.

Slik viser du gutten din at mamma er tøff også, og at han kan stole på at du greier å ordne opp.

[Gjest J31!]

Forstår godt at du er frustrert alt vi vil er jo at barna skal ha det bra,og når de ikke har det bra har ikke vi det bra,sånn er det å være mor.

Syns dere skulle ha flyttet,det hadde jeg gjort hvis muligheten var der. Har også en som ikke liker seg på skolen.

Trøsteklem til deg : )

''alt vi vil er jo at barna skal ha det bra,og når de ikke har det bra har ikke vi det bra,sånn er det å være mor.''

Ja, det skal være sikkert og visst :-)

Jeg håper at dere også kan finne en løsning ift sønnen deres. Det skal visst ikke være så enkelt alt her i verden - og noen får mer enn andre. Sånn er det bare.

Tusen takk for god støtte og trøsteklem. Sender en tilbake med ønske om en god helg :-)

[Gjest J31!]

Du _skal_ være hårsår på vegne av din sønn når det gjelder slikt.

Jeg synes du skal be om et møte med skolen angående tilpasset opplæring til din sønn i en sårbar tid i livet hans. Det er noe han har rett til og som de værsågod skal komme i møte. Man straffer ikke et barn for å slite. Man skal ikke være utdannet pedagog for å forstå det. Blir aldeles illsint, og skjønner jeg er heldig med vår skole og personalet der.

Selv fikk jeg barnets psykolog på banen når jeg hadde en liknende situasjon som din. På akkurat dette området, veldig lik faktisk. Skole, venner, å fungere i forhold til det er svært viktig for en gutt på den alderen. Dette er ikke en parentes oppe i alt det vanskelige med faren. Det er disse tingene som faktisk tipper lasset for ungen når alt annet i livet er komplisert, konfliktfylt og vanskelig. For en elleveåring som har _sine_ utviklingsoppgaver, er dette viktige ting. Kan du alliere deg med noen for å nå gjennom? Noen som kan tale din sønns sak sammen med deg på et møte på skolen ?Noen fra BUP, PPT? Det er flott at din datter har det bedre, men din sønn er like viktig. Det vet jeg at du selvsagt vet, men hjelpeapparatet klarer ikke alltid få med seg alle ting.

Du sier du har snakket med dem. Jeg vet ikke om det betyr et eget møte. Jeg ville hatt et eget møte med dette på agendaen.

''Man straffer ikke et barn for å slite. Man skal ikke være utdannet pedagog for å forstå det.''

Du har så rett så rett i det du sier. Og det er vel akkurat slik han føler det også.

Jeg har snakket med skolen, og noen forstår, andre ikke.

Jo mer rabalder eksen har laget, jo vanskeligere har det blitt for gutten. Heldigvis har han en god kompis han også snakker med, det tror jeg han synes er godt.

Jeg skal få ordnet med et møte straks det lar seg gjøre. Akkurat nå er det høstferie, og da kan han senke skuldrene litt.

Takk skal du ha, og god helg til deg :-)

[Gjest J31!]

Du er mammaen - da kan du bestemme en hel del.

Du kan sende et brev til denne læreren og si at din sønn er fritatt for den og den oppgaven av deg og at han ikke skal trues med gjensitting, for det kommer ikke på tale at han skal sitte igjen. Så kan du be læreren kontakte rektor hvis han har et problem med det.

Slik viser du gutten din at mamma er tøff også, og at han kan stole på at du greier å ordne opp.

Hm.. jeg stoppet litt ekstra opp på svaret ditt.. Dette skal jeg virkelig prøve å ha i minnet. For slik som dette har jeg aldri tenkt særlig over - at man faktisk har SÅ mye å si som forelder.. Dette kan jeg ha nytte av i andre sammenhenger også.

Så hjertelig takk for både svar, lyttende øre og støtte! Det hjelper å "utagere" litt her inne, samtidig som man kan hente både styrke og mange gode tips :-)

God helg :-)

[Gjest Zofuz]

Hm.. jeg stoppet litt ekstra opp på svaret ditt.. Dette skal jeg virkelig prøve å ha i minnet. For slik som dette har jeg aldri tenkt særlig over - at man faktisk har SÅ mye å si som forelder.. Dette kan jeg ha nytte av i andre sammenhenger også.

Så hjertelig takk for både svar, lyttende øre og støtte! Det hjelper å "utagere" litt her inne, samtidig som man kan hente både styrke og mange gode tips :-)

God helg :-)

Det er greit å huske at ihvertfall på noen arenaer er det du som er sjefen som kort og godt kan ta en avgjørelse på egen hånd :-)

God helg til deg også :-)

[Gjest J31!]

Det er greit å huske at ihvertfall på noen arenaer er det du som er sjefen som kort og godt kan ta en avgjørelse på egen hånd :-)

God helg til deg også :-)

Ja, det skal jeg ha i bakhodet - litt uvant enda dette :-)

[Gjest skjønner du er sliten]

''Man straffer ikke et barn for å slite. Man skal ikke være utdannet pedagog for å forstå det.''

Du har så rett så rett i det du sier. Og det er vel akkurat slik han føler det også.

Jeg har snakket med skolen, og noen forstår, andre ikke.

Jo mer rabalder eksen har laget, jo vanskeligere har det blitt for gutten. Heldigvis har han en god kompis han også snakker med, det tror jeg han synes er godt.

Jeg skal få ordnet med et møte straks det lar seg gjøre. Akkurat nå er det høstferie, og da kan han senke skuldrene litt.

Takk skal du ha, og god helg til deg :-)

Lite tips. Kanskje er det på skolen du kan hente støtte. Allier deg med de lærerne som forstår. Gjør dem oppmerksom på hva enkelte lærere driver på med eller har tenkt å gjøre. Antar det er de fleste som forstår, og la dem gå i bresjen for gutten din. De har innbyrdes møter når det er noe som står på med en elev. Som lærer ville jeg gått skikkelig i bresjen mot en annen lærer hvis jeg oppdaget noe slikt..Er det kontaktlærer som er slik går du til rektor.

[Gjest J31!]

Lite tips. Kanskje er det på skolen du kan hente støtte. Allier deg med de lærerne som forstår. Gjør dem oppmerksom på hva enkelte lærere driver på med eller har tenkt å gjøre. Antar det er de fleste som forstår, og la dem gå i bresjen for gutten din. De har innbyrdes møter når det er noe som står på med en elev. Som lærer ville jeg gått skikkelig i bresjen mot en annen lærer hvis jeg oppdaget noe slikt..Er det kontaktlærer som er slik går du til rektor.

Takk for tips:-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

En vei å gå er skolepsykologen (om skolen har en slik som er stasjonert der 1-2 dager i uken fra PPT). Han/hun kan forklare psykologiske virkemekanismer som helt åpenbart ikke lærerne/læreren du nevner forstår. Om du alt har snakket med kontaktlæreren hans og det ikke er skjedd nok der, er rektor som lærernes sjef en viktig person å konferere med. Siden situasjonen til gutten er så spesiell, burde de sett hvordan de skulle tilrettelagt individuelt for han i denne vanskelige perioden. Slikt skjer vanligvis ved at de tar opp saken i spes.ped.teamet på skolen (om skolen din har et slikt da...)

Denne læreren tenker tydeligvis at alle skal møtes med samme regler. Å møte et barn med pisk, som trenger støtte, blir bare så feil, så feil.

Kan fortelle om en lignende sak. Det var to barn som var akuttfjernet fra familien sin av barnevernet. De var skikkelig tynne. Men på SFO ble baselederen illsint da en av assistentene stakk til et av disse barna en brødskive til. For regelen var nemlig at alle barna kun skulle ha maks 2 skiver hver. Vel, samme greia. Idiotisk manglende tilpasning.

[Gjest Altea]

''alt vi vil er jo at barna skal ha det bra,og når de ikke har det bra har ikke vi det bra,sånn er det å være mor.''

Ja, det skal være sikkert og visst :-)

Jeg håper at dere også kan finne en løsning ift sønnen deres. Det skal visst ikke være så enkelt alt her i verden - og noen får mer enn andre. Sånn er det bare.

Tusen takk for god støtte og trøsteklem. Sender en tilbake med ønske om en god helg :-)

Tusen takk : )

Livet skal ikke være enkelt nei,det har jeg forstått også,hmf.

[Gjest J31!]

En vei å gå er skolepsykologen (om skolen har en slik som er stasjonert der 1-2 dager i uken fra PPT). Han/hun kan forklare psykologiske virkemekanismer som helt åpenbart ikke lærerne/læreren du nevner forstår. Om du alt har snakket med kontaktlæreren hans og det ikke er skjedd nok der, er rektor som lærernes sjef en viktig person å konferere med. Siden situasjonen til gutten er så spesiell, burde de sett hvordan de skulle tilrettelagt individuelt for han i denne vanskelige perioden. Slikt skjer vanligvis ved at de tar opp saken i spes.ped.teamet på skolen (om skolen din har et slikt da...)

Denne læreren tenker tydeligvis at alle skal møtes med samme regler. Å møte et barn med pisk, som trenger støtte, blir bare så feil, så feil.

Kan fortelle om en lignende sak. Det var to barn som var akuttfjernet fra familien sin av barnevernet. De var skikkelig tynne. Men på SFO ble baselederen illsint da en av assistentene stakk til et av disse barna en brødskive til. For regelen var nemlig at alle barna kun skulle ha maks 2 skiver hver. Vel, samme greia. Idiotisk manglende tilpasning.

Takker for dine tanker ift dette. Veldig greit å vite:-)

[mariaflyfly]

''Han har oftere og oftere ytret ønske om å flytte, og det er tydelig at han gruer seg for å gå på skolen. Ikke pga det sosiale, men pga lærere og lekser. Han sliter med kvalme og magevondt. Han er utredet på sykehus, så jeg vet at det er psykisk.''

Du tror ikke han ytrer dette ønsket nettopp fordi han veit at DU vil flytte, da? Kanskje bekymringene hans ikke bare skyldes far, men også moren, som han tross alt bor tett innpå og fanger opp signaler hos? Kanskje er det slik at han er realt bekymra for deg?

''Har mest lyst til å bare ta med meg ungene med en gang, og flytte dit jeg vet at vi får det bedre. Bare drite oppi hva bup mener - at vi bør bo her pga min datters positive utvikling.

''

Du kan ikke vite at dere får det bedre der. Du kan håpe det. Det er godt mulig det er en ok løsning til slutt at dere flytter på dere, men sikker på at dere får det bedre kan du ikke være. Din datters positive utvikling bør veie virkelig tungt.

Dine innlegg for tiden bære preg av at du leter etter enhver mulighet og argument FOR flytting, fordi du vil ha det slik. Jeg sier ikke at det er en dårlig løsning at dere flytter, men du MÅ bruke tid på å finne ut av dette, og kanskje la datteren din få roe seg ned i den gode utviklingen hun tross alt er i.

Når det gjelder leksene til sønnen din - kan det være en mulighet at du følger dem tettere opp og fysisk sitter med han og hjelper til mer? Min erfaring er at det funker, og jeg gjør akkurat dette i lange perioder.

[mariaflyfly]

Du er mammaen - da kan du bestemme en hel del.

Du kan sende et brev til denne læreren og si at din sønn er fritatt for den og den oppgaven av deg og at han ikke skal trues med gjensitting, for det kommer ikke på tale at han skal sitte igjen. Så kan du be læreren kontakte rektor hvis han har et problem med det.

Slik viser du gutten din at mamma er tøff også, og at han kan stole på at du greier å ordne opp.

Med denne attituden er dette en oppskrift i hvordan skaffe sønnen din et noe komplisert forhold til lærerne.

Mener nå jeg.