valgfritt med keisersnitt?

[Gjest mora2]

Ja, men det forandrer ikke at jeg synes man skal prøve alt først. Hun burde finne løven i seg FØR hun får barn, en styrke som vil hjelpe henne videre.

Keisersnitt på grunn av fødselsangst gjør ingen til en dårlig mamma. Ingen er perfekte. Men man burde i alle fall være åpen for terapi og ivrig på å finne den beste løsningen for seg selv og barnet.

''Keisersnitt på grunn av fødselsangst gjør ingen til en dårlig mamma. Ingen er perfekte. Men man burde i alle fall være åpen for terapi og ivrig på å finne den beste løsningen for seg selv og barnet.''

Helt enig!

Synes bare hun blir gjort veldig til latter pga sin fødsels angst, og selv om man har født selv, behøver man ikke sitte på sine høy hest å se ned på de som ikke ønsker å føde!

Dette gjelder generelt.

:0)

[Gjest mora2]

takk for den:)

Synes du fikk unødvendig mye dritt slenging her...

:0)

[AneM1365380603]

Jeg kjenner ei som fikk keisersnitt pga angst for at barnet skulle få alvorlige fødselsskader.

[Glimtipper]

''Keisersnitt på grunn av fødselsangst gjør ingen til en dårlig mamma. Ingen er perfekte. Men man burde i alle fall være åpen for terapi og ivrig på å finne den beste løsningen for seg selv og barnet.''

Helt enig!

Synes bare hun blir gjort veldig til latter pga sin fødsels angst, og selv om man har født selv, behøver man ikke sitte på sine høy hest å se ned på de som ikke ønsker å føde!

Dette gjelder generelt.

:0)

Jeg mener ikke å latterliggjøre. Jeg beklager sterkt til Thea89 om det virker slik. Men ut i fra svarene hennes og kunnskapsnivået synes jeg godt hun kan vente noen år. Og da har hun god tid til å jobbe med seg selv og frykten sin.

Hvis jeg hadde blitt gravid nå, så hadde jeg gjort alt jeg kunne for å komme over fødselsangsten. Men om det virkelig ikke hadde fungert, så ville jeg selvfølgelig bedt om keisersnitt.

[Gjest mora2]

Jeg mener ikke å latterliggjøre. Jeg beklager sterkt til Thea89 om det virker slik. Men ut i fra svarene hennes og kunnskapsnivået synes jeg godt hun kan vente noen år. Og da har hun god tid til å jobbe med seg selv og frykten sin.

Hvis jeg hadde blitt gravid nå, så hadde jeg gjort alt jeg kunne for å komme over fødselsangsten. Men om det virkelig ikke hadde fungert, så ville jeg selvfølgelig bedt om keisersnitt.

Vi får håpe hun får hjelpen hun trenger når den tid kommer.

Det er nemlig ikke alle jordmødre som tar slikt på alvor...

:0)

[Gjest bortmednicket]

Jeg kjenner ei som fikk keisersnitt pga angst for at barnet skulle få alvorlige fødselsskader.

å? hvordan hadde det seg? (har skiftet nick)

[Gjest prust]

Som mange her sier, så kan du ikke velge det selv. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en jordmor og fortelle om redselen din for vaginale fødsler, og prøve å arbeides deg gjennom dette før du blir gravid.

Jeg har hatt en langvarig dramatisk vaginal fødsel bak meg, samt et akutt keisersnitt pluss et planlagt keisersnit - så jeg har opplevd tre ulike måter å føde på.

Akkurat den tiden som et planlagt keisersnitt varer - så er det ikke så mye smerter (bortsett fra spinalen, som var vond, men varer kort tid) - men tiden etter fødsel - altså 8-9 uker etter fødselen var mye mer smertefull enn ved vaginal fødsel - der jeg ikke kunne løfte mer enn barnets vekt (kunne ikke løfte vogna ut og inn av bilen), å nyse eller hoste gjorde vondt, sette seg opp i senga gjorde vondt de første par ukene osv. Ved første keisersnitt fikk jeg infeksjon i såret, og måtte ta det opp igjen etter ca en måned.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg mye heller ha født vaginalt tredje gangen - men jeg ble frarådet det pga de andre to fødslene mine.

[Gjest bortmednicket]

Som mange her sier, så kan du ikke velge det selv. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en jordmor og fortelle om redselen din for vaginale fødsler, og prøve å arbeides deg gjennom dette før du blir gravid.

Jeg har hatt en langvarig dramatisk vaginal fødsel bak meg, samt et akutt keisersnitt pluss et planlagt keisersnit - så jeg har opplevd tre ulike måter å føde på.

Akkurat den tiden som et planlagt keisersnitt varer - så er det ikke så mye smerter (bortsett fra spinalen, som var vond, men varer kort tid) - men tiden etter fødsel - altså 8-9 uker etter fødselen var mye mer smertefull enn ved vaginal fødsel - der jeg ikke kunne løfte mer enn barnets vekt (kunne ikke løfte vogna ut og inn av bilen), å nyse eller hoste gjorde vondt, sette seg opp i senga gjorde vondt de første par ukene osv. Ved første keisersnitt fikk jeg infeksjon i såret, og måtte ta det opp igjen etter ca en måned.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg mye heller ha født vaginalt tredje gangen - men jeg ble frarådet det pga de andre to fødslene mine.

oi, du hadde skikkelig ufaks..

[AneM1365380603]

å? hvordan hadde det seg? (har skiftet nick)

I arbeidet sitt hadde hun sett hvilke skader en fødsel kan gi, så det ønsket hun ikke å utsette barnet for.

Du er ikke den eneste som har angst for å føde, men det er vel ingen annen smerte som glemmes så fort Se bare hvor mange som hopper i det senere igjen.

[Gjest bortmednicket]

I arbeidet sitt hadde hun sett hvilke skader en fødsel kan gi, så det ønsket hun ikke å utsette barnet for.

Du er ikke den eneste som har angst for å føde, men det er vel ingen annen smerte som glemmes så fort Se bare hvor mange som hopper i det senere igjen.

ja, det er sant. men fikk hun virkelig keisersnitt

bare pga eget ønske?

[AneM1365380603]

ja, det er sant. men fikk hun virkelig keisersnitt

bare pga eget ønske?

Ja, det var fordi hun ønsket det av nevnte årsak, men også fordi hun hadde slitt så enormt for å bli gravid. Disse argumentene holdt.

[Gjest prust]

oi, du hadde skikkelig ufaks..

Jeg hadde uflaks med infeksjonen i såret ja - men det at en ikke kan løfte mange kilo etter et keisersnitt, er vanlig for alle. Det varierer selvsagt hvor lenge en må ta hensyn til dette. Etter første keisersnitt ventet jeg 6 uker med å løfte mer enn barnets vekt. Amdre gangen måtte jeg altså vente i 8-9 uker med å løfte mer.

Var i svømmehallen i dag, og tenkte faktisk tanken at - jeg skulle ønske jeg hadde en "vanlig mage" uten arr.... Har nemlig vertikalt arr fra navlen og ned til symfysen.

[Lillemus]

''Det finnes massevis av smertestillende midler man kan få under en fødsel.''

Jada, og jeg ble lovet epidural om jeg ønsket! Men da jeg fødte var anestesiegene hele tiden opptatt med mer presserende (sic!) pasienter.

Nå viste det seg jo at mine fødsler ikke ble så langvarige og ille som det føltes underveis (egentlig enkle fødsler), så grovt sett var det jo ikke behov for epidural. Men kan love deg at behovet føltes høyst reelt underveis.

(men selvfølgelig visste jeg - heldigvis - at jeg ville få epidural om det _virkelig_ var behov for det!)

''Jada, og jeg ble lovet epidural om jeg ønsket! Men da jeg fødte var anestesiegene hele tiden opptatt med mer presserende (sic!) pasienter.''

Jeg sa klart fra på forhånd at jeg ikke ville ha epidural, men jordmor ved fødselen mente at det skulle jeg få og spurte om jeg virkelig ikke ville ha det. Ulike erfaringer tydeligvis.

[Gjest mandolina]

har ikke barn, nei.

ut i fra hva folk har sagt, filmer, ol.

dessuten har jeg veldig lav smertetereskel.

Du kan få epidural bedøvelse, så får du ingen smerter under fødselen, og slipper ettervirkningene etter et keisersnitt.

Epidural bedøvelse er samme form for bedøvelse som du får under et keisersnitt.

Det kan være et alternativ.

Hilsen

[Gjest Egnet mor, tydeligvis.]

Kvinner som ikke kan ta på seg det ubehag det er å føde, for barnets beste, er ikke egnet som mødre!

Dette er nok et av de absolutt smartere innleggene jeg har sett på en stund.....

[Gjest Et ærlig forsøk på å gi noen råd.]

Da har jeg lest over mesteparten av tråden din.

For det første - jeg kan ikke få sagt hvor sterkt jeg vil råde deg til å få bare noen få år til på deg før du får barn.... Men det er selvsagt ditt valg.

Men jeg vil gjerne snakke litt med deg om det med fødselssmerter. Slik jeg forstår det så er du livredd etter litt for mange "slakter" beskrivelser av fødsler, ikke sant? Det er en del både på film og i rl som ikke sparer på konfekten når de skal beskrive fødslene sine.

Jeg har to fødsler bak meg. En traumatisk med store komplikasjoner, en helt normal.

For det første: Rier.

Rier kan virke skummelt, ikke sant? Time etter time med smerter som bare øker og øker osv.....

Tenk deg at du slår tåa di i dørkarmen. Tenk deg så at du har tannpine. De fleste vil si at det er utrolig vondt å ha tannpine, mens å slå tåa er vondt der og da, men i den store sammenhengen høyst overlevbart.

Rier er som å slå tåa. Med det mener jeg at det gjør vondt der og da men du puster godt og vet at det er bare noen få sekunder så slipper rien taket igjen, så er den en pause til neste hvor det ikke gjør vondt imellom.

Hvis du tenker på at ungen din kan feks risikere å ha astma hele livet som følge av keisersnittet du valgte for din egen del - for å unngå å stange tåa noen ganger på rad, så får du kanskje et bedre perspektiv?

Hadde fødsler vært i nærheten av så ille som man tror på forhånd, så hadde de fleste holdt seg til en unge. Men utrolig mange pysete damer får flere barn, så det forteller jo noe om at det slettes ikke er så verst likevel.

Og enda en ting - du tenker kanskje at de du ser på film, med fordreide ansikter som presser og presser og man venter spent på at hele damen skal omkomme av smerter må ha det fryktelig vondt slik de ser ut?

Mye av det ansiktsutrykket der kommer av konsentrasjon. Man er topp konsentrert når man presser ut barnet, og man tar hardt, hardt i. Smertene er ikke fremtredende på det tidspunktet, man er heller meget opptatt av hva man driver med.

Og til sist: Summen av smerter totalt er det mange som mener at er mindre ved vanlig fødsel. Det de fleste nemlig ikke sier noe om er når smerten stopper... Ved et keisersnitt har du tyve minutter eller noe sånt uten smerter mens barnet tas ut. Deretter venter det ukesvis med sterke smerter, og du får lite smertestillende, for det kan gå i melken.

Ved envaginal fødsel så klippes smertetråden tvers av idet barnet fødes. Klikk - ingen flere smerter.

Man er støl og øm noen dager etterpå, men ikke noe i nærheten av de som har keisersnitt. Når man ligger på barselavdelingen er det ikke det minste vanskelig å se hvem som har født vaginalt og hvem som har fått keisersnitt for å si det sånn.

Jeg vil ta opp igjen det første rådet jeg skrev - vent litt til før du får barn. Et barn krever at du setter deg selv til side og lar noen andre ta hele hovedrollen i livet ditt - på heltid. Og det er en belastning på et forhold.

Det ser romantisk ut og veldig koselig ut med forelskede par som holder på den store magen. Eller med små, deilige babyer. Men du skal klare å ha et forhold til mannen din som tåler de månedene det tar før dere kan ha sex igjen, ha fem minutter sammen uten å sovne, se hverandre med gulp på genseren dag ut og dag inn osv osv.

[Gjest En fast bruker]

Vent til du er voksen du, så tenker jeg at mye ordner seg av seg selv.

[Linnea78]

Du må huske at ett keisersnitt er forbundet med større farer enn en vaginal fødsel. pga at du gjennomgår en operasjon. Du kan bare få tre barn ved keisernitt, etter andre keisersnitt må neste fødsel også skje ved keisersnitt. Ett keisersnitt er dessuten ingen lettvindt løsning. Du kan faktisk miste følelsen rundt keisersnittet for all tid etterpå, pga nerver som kuttes over. Det mest vanlige er heldigvis at følelsen kommer tilbake etter noen uker eller mnd.

Barn født med keisersnitt har større risiko for å utvikle astma. Det kan ta lengre tid før du får være sammen med babyen etter keisersnittet enn etter en vaginal fødsel.

Men dersom du er 19år nå ville jeg ventet med å få barn slik at du kunne bruke noen år til å bli klar for å føde vaginalt, de fleste av oss kvinner er tross alt skapt for å kunne føde (selv er jeg av dem som ikke kan det). Jeg kan godt forstå at du er redd for en fødsel, men å velge keisersnitt er absolutt ingen lettvindt eller glamorøs løsning.

I dette innlegget har jeg gitt fakta som du finner dersom du leser om keisersnitt. Og det er faktisk en grunn for at helsevesenet anbefaler og ønsker at kvinner føder vaginalt. (Foresten er det himla stor forskjell på å være tante og sitte barnevakt og være mamma). Lykke til! :-)

[Gjest prust]

Da har jeg lest over mesteparten av tråden din.

For det første - jeg kan ikke få sagt hvor sterkt jeg vil råde deg til å få bare noen få år til på deg før du får barn.... Men det er selvsagt ditt valg.

Men jeg vil gjerne snakke litt med deg om det med fødselssmerter. Slik jeg forstår det så er du livredd etter litt for mange "slakter" beskrivelser av fødsler, ikke sant? Det er en del både på film og i rl som ikke sparer på konfekten når de skal beskrive fødslene sine.

Jeg har to fødsler bak meg. En traumatisk med store komplikasjoner, en helt normal.

For det første: Rier.

Rier kan virke skummelt, ikke sant? Time etter time med smerter som bare øker og øker osv.....

Tenk deg at du slår tåa di i dørkarmen. Tenk deg så at du har tannpine. De fleste vil si at det er utrolig vondt å ha tannpine, mens å slå tåa er vondt der og da, men i den store sammenhengen høyst overlevbart.

Rier er som å slå tåa. Med det mener jeg at det gjør vondt der og da men du puster godt og vet at det er bare noen få sekunder så slipper rien taket igjen, så er den en pause til neste hvor det ikke gjør vondt imellom.

Hvis du tenker på at ungen din kan feks risikere å ha astma hele livet som følge av keisersnittet du valgte for din egen del - for å unngå å stange tåa noen ganger på rad, så får du kanskje et bedre perspektiv?

Hadde fødsler vært i nærheten av så ille som man tror på forhånd, så hadde de fleste holdt seg til en unge. Men utrolig mange pysete damer får flere barn, så det forteller jo noe om at det slettes ikke er så verst likevel.

Og enda en ting - du tenker kanskje at de du ser på film, med fordreide ansikter som presser og presser og man venter spent på at hele damen skal omkomme av smerter må ha det fryktelig vondt slik de ser ut?

Mye av det ansiktsutrykket der kommer av konsentrasjon. Man er topp konsentrert når man presser ut barnet, og man tar hardt, hardt i. Smertene er ikke fremtredende på det tidspunktet, man er heller meget opptatt av hva man driver med.

Og til sist: Summen av smerter totalt er det mange som mener at er mindre ved vanlig fødsel. Det de fleste nemlig ikke sier noe om er når smerten stopper... Ved et keisersnitt har du tyve minutter eller noe sånt uten smerter mens barnet tas ut. Deretter venter det ukesvis med sterke smerter, og du får lite smertestillende, for det kan gå i melken.

Ved envaginal fødsel så klippes smertetråden tvers av idet barnet fødes. Klikk - ingen flere smerter.

Man er støl og øm noen dager etterpå, men ikke noe i nærheten av de som har keisersnitt. Når man ligger på barselavdelingen er det ikke det minste vanskelig å se hvem som har født vaginalt og hvem som har fått keisersnitt for å si det sånn.

Jeg vil ta opp igjen det første rådet jeg skrev - vent litt til før du får barn. Et barn krever at du setter deg selv til side og lar noen andre ta hele hovedrollen i livet ditt - på heltid. Og det er en belastning på et forhold.

Det ser romantisk ut og veldig koselig ut med forelskede par som holder på den store magen. Eller med små, deilige babyer. Men du skal klare å ha et forhold til mannen din som tåler de månedene det tar før dere kan ha sex igjen, ha fem minutter sammen uten å sovne, se hverandre med gulp på genseren dag ut og dag inn osv osv.

Et veldig klokt innlegg!

Stemmer godt med mine erfaringer fra både vaginal fødsel og keisersnitt.

[Linnea78]

Jeg hadde uflaks med infeksjonen i såret ja - men det at en ikke kan løfte mange kilo etter et keisersnitt, er vanlig for alle. Det varierer selvsagt hvor lenge en må ta hensyn til dette. Etter første keisersnitt ventet jeg 6 uker med å løfte mer enn barnets vekt. Amdre gangen måtte jeg altså vente i 8-9 uker med å løfte mer.

Var i svømmehallen i dag, og tenkte faktisk tanken at - jeg skulle ønske jeg hadde en "vanlig mage" uten arr.... Har nemlig vertikalt arr fra navlen og ned til symfysen.

Jeg tenker også på arret mitt, det er vannrett i bikinilinjen da og vises ikke så godt annet enn i dusjen. Så jeg ble letta da ei venninne som jeg var på babysvømming med lurte på hvor egentlig arret var. Hvor stort det var osv. Så heldigvis er det nok mest oss med arr selv som legger merke til det. Selv om det er stor forskjell på mitt arr og ditt!