Søvnforstyrrelse, endret adferd og forbigående tap av virkelighetsoppfatning

[Gjest agnes2]

Spørmålet gjelder faren min. Han har alltid vært en lukket, sky og litt engstelig person, men han har likevel levd et fullverdig liv med akademisk utdanning, jobb og familie. Vi barna, tre søsken, er alle voksne i dag, og fungerer bra både i jobb og privatliv. Moren vår er frisk og sprek, de har et godt ekteskap og god økonomi. Pappa er 75 år, og er relativt frisk fysisk. Han ble pensjonert for 10 år siden etter en helt grei akademisk karriere som ble for krevende for han mot slutten. Han ble hjerteoperert for 10-11 år siden, og har brukt blodfortynnende medisin etter dette. Han bruker også medisin mot høyt blodtrykk. Han har i mange år klaget over dårlig hukommelse, og har vært redd for at han er blitt dement eller har fått Alzheimer. Han ble derfor utredet for dette hos spesialist for 7-8 år siden, og de konkludere med at han glemte mye, men ikke så mye at det tydet på sykdom. Det skjer likevel påfallende ofte at han ikke kan huske at han har vært med på ting, både i nær og fjern fortid. Det kan se ut som han har størst problemer med å huske situasjoner som har vært sosialt krevende og stressende for han, f.eks. større selskaper med fremmede mennesker. Når jeg tenker meg om har han egentlig hatt akkurat dette problemet veldig lenge, kanskje så mye som 10-15 år. De siste årene har de som oftest takket nei til større selskaper. De har et sunt kosthold, og er moderate med alkohol. Han har alltid vært en "katastrofetenker", og har hatt overdreven engestelse for mye opp igjennom alle år. Innad i familien har han alltid vært ganske taus og innadvendt, mens han i jobbsammenheng har blitt oppfattet som vittig og sosial. Denne kontrasten mellom vår og andres oppfatning av pappa har alltid forundret meg, og jeg har ofte lurt på om han "brukte seg opp" sammen med andre, og dermed måtte hvile seg ut og komme til hektene når han var hjemme. Siden han er av den "gammeldagse" typen, har han antagelig brukt mye energi for å skjule engstelsen sin. Det er først nå når han er blitt eldre, og har mye mindre energi, at dette er blitt mer synlig for omgivelsene. Han vegrer seg for å dra på besøk, han strekker seg riktignok til å møte opp på bursdager i familien, men vi ser at dette koster han endel. Han deltar i liten grad i samtalen, og han sitter så kort som mulig. Han vil aldri inviterer noen hjem til seg og mamma, og han er lite imøtekommende når noen stikker innom (bortsett fra barn og barnebarn). Han kvier seg for å handle ting utenom det strengt tatt nødvendig, og bruker hele tiden de samme butikkene. De bor i utkanten av en større by, og det kan gå mange måneder mellom hver gang han drar inn til sentrum. Han lever livet etter en ganske streng rutine m.h.t. tidspunkter for mat og hvile i løpet av dagen, og han misliker ting som som forstyrrer denne rutinen. Han bekymrer seg stadig for økonomien selv om eneboligen er nedbetalt, og de har titalls tusen på konto begge to. Han er mismodig og mistenksom, og han leter ofte etter en baktanke dersom noen er hyggelige mot dem. Han er veldig rastløs, men de har heldigvis en hund som har går faste turer med. Alt dette er egentlig greit, og til å leve med, både for han og for oss. Det er på en måte slik han "er", og alltid har vært, mer eller mindre. Glimtvis har han også i godt humør, og det virker som han gleder seg over barnebarna. Det har imidlertid oppstått andre situasjoner som bekymrer oss. Han har lenge hatt problemer med å sove godt om natten. De siste par årene har det også vært episoder der han har stått opp, kledd på seg og gått ut. Heldigvis har han våknet før han har kommet særlig langt. Han husker ikke noe av dette i etterkant. Han har snakket med fastlegen om dette, og han har fått sovemedisiner. Disse tar han imidlertid bare sporadisk, så det er vanskelig å si om de de kunne ha hjulpet. I disse oppvåknings-situasjonene har det også hendt at han har blitt aggressiv, at han har fektet rundt seg og kjeftet og bannet, noe som er svært ulikt han, konfliktsky som han alltid har vært. Det aller siste er at han for et par dager siden hadde en lignende episode i våken tilstand. I forkant av episoden hadde de vært i et mindre familieselskap med mat og litt vin. De var på tur i seng da han plutstelig begynte å kaste sengklærne rundt i rommet. Da mamma forsøkte å forlate rommet, holdt han henne så hardt i armen at hun fikk blåmerke. Til slutt fikk hun han i seng, og han sovnet. Dagen etter husket han ingenting, og han ble veldig fortvilet da mamma fortalte hva som hadde skjedd. Nå har han bestemt seg for å ta sovetabeletter på jevnlig basis. Hva er det som skjer med han? Vi har riktignok en "psykisk komponent" i familien, både jeg og en av brødrene min har merket at vi ikke er så psykisk slitesterke i krevende faser av livet, men dette har vært forbigående, og vi er friske i dag. Kan det være at han i så mange år har undertrykt så mye følelser at han holder på å nærmest "eksplodere"? Både vi og mamma har prøvd å snakke med han om det, men han blir taus og avvisende. Hvordan kan vi hjelpe han?

[serenity777]

Å gå i søvne som beskrives er ingen psykdom, og man skal ikke vekke personen, da den kan bli skremt. Man skal heller lede vedkommende tilbake tilsengen rolig.