Middelmådigheten er verst

[Dmitri]

Det som er så slitsomt med å prøve å bli en deltaker i samfunnet etter så mange år som ikke-deltaker, er middelmådigheten.

Fra å være en ekstrem outsider, som i det minste var en spektakulær taper, så er jeg nå en middelmådig fyr. En hyggelig og høflig mann, men litt utenfor på en måte.

Foretrekker nesten min egen fantasiverden jeg.

Det er så sykt vanskelig å bygge sosialt nettverk. Mange av rådene er meld deg på kurs, vær blid, ta kontakt, prøv internett osv. Alt dette har jeg gjort, men det er litt dødfødt. Jeg kommer ingen vei. Ingenting har forandret seg i løpet av høsten. Det sosiale nettverket mitt er like lite som alltid. Det eneste er at jeg er mer travel enn før. Aktivitet er den beste medisinen preker jeg, men det er heller ingen magisk pille.

Jeg går på kurs, snakker med folk på jobb, snakker med folk på skole, er blid og ikke deppa, men likevel er det så lite som forandrer seg. Noen som har opplevd det samme, men som har kommet seg videre?

[Gjest argh]

Jeg er i samme situasjon og er tilbøylig til å være enig me deg. Før kunne jeg iallefall gjemme meg under dyna, men nå virrer jeg bare rundt uten mål og mening.