Sorg - Vanskelig prosess

[Gjest gulza]

Hei, Jeg mistet min kjære mann i 5. mai i år og har vært et helt annet menneske siden da. Brukte xanax med cipralex i tre måneder. Trappet ned xanax og begynte å bruke sobril med fontex. Nå vil fastlegen min at jeg skal slutte med sobril siden den danner avhengighet og jeg er ung mener han (31 år gammel og føler meg egentlig som 80). Fra 25mg sobril klarte jeg å gå ned til 10mg, men selv om jeg pleide å ta den bare om kveldene for å kunne sove så har jeg begynt å merke samme reaksjonene hvor jeg skulle trappe ned xanax. Jeg skjelver veldig og klarer ikke å gå uten at beina mine skal riste. Jeg tar atarax sammen med sobril (20mg atarax) og er nå veldig forvirret hvordan jeg skal virkelig klare å gå av sobril helt. Sorgen gjorde meg til en person uten selv-tillit og det er veldig slitsomt i tillegg til alle de reaksjonene jeg opplever pga medisiner. Kan jeg ikke fortsette med noen type benzodiazepiner uten å bli avhengig?

[Gjest anna karine]

Jeg skjønner godt legen din som vil du skal kutte sobril nå og synes det høres ut som en riktig avgjørelse. Og jeg tror ikke det er lurt av deg å fortsette på noe annet benzo. Det er tøft å slutte med sobril, spesielt når en har det vanskelig fortsatt, men dette er en overgang. Man får ganske sterk angstabstinens som du merker nå, men dette vil gi seg. Jeg vil uansett ubehag råde deg til å få seponeringen overstått, da det bare er seigpining å gå på 10 mg lenge når man har vært oppe i høyere doser. Det vil ikke ta lang tid før du føler deg bedre med hensyn til angsten og skjelvingene.

Det var veldig leit å høre om ditt tap. Det må være en ufattelig sorg og jeg håper du har mennesker rundt deg som støtter deg i denne vanskelig tiden.

Mvh

[Gjest gulza]

Jeg skjønner godt legen din som vil du skal kutte sobril nå og synes det høres ut som en riktig avgjørelse. Og jeg tror ikke det er lurt av deg å fortsette på noe annet benzo. Det er tøft å slutte med sobril, spesielt når en har det vanskelig fortsatt, men dette er en overgang. Man får ganske sterk angstabstinens som du merker nå, men dette vil gi seg. Jeg vil uansett ubehag råde deg til å få seponeringen overstått, da det bare er seigpining å gå på 10 mg lenge når man har vært oppe i høyere doser. Det vil ikke ta lang tid før du føler deg bedre med hensyn til angsten og skjelvingene.

Det var veldig leit å høre om ditt tap. Det må være en ufattelig sorg og jeg håper du har mennesker rundt deg som støtter deg i denne vanskelig tiden.

Mvh

Takk for hurtig svar. Jeg må inrømme en ting til og lurer hvor feil det er å gjøre det. For at nedtrappingen skal ikke påvirke hvordan jeg sover, så har jeg begynt å drikke to glass vin etter å ha tatt 10mg sobril og 20mg atarax. Igår måtte jeg øke et glass til for å ha den samme effekten. Jeg ser at det er veien til å bli alkoholiker, men jeg klarer ikke å sove uten noenting.

På mandag skal jeg til fastlegen, men før det lurer jeg virkelig på om det her er greit i en periode, si for eksempel inntil jeg drar til legen. Jeg vet at ingen kjemiske stoff hjelper meg med sorgen, men jeg er nødt til å ferdiggjøre min master grad og dette er siste året. Derfor bruker alle slags hjelp for å kunne komme meg gjennom den perioden istedet for å ta en pause....

Leveren er sikkert ikke fornøyd med det heller, men jeg klarer ikke å slutte med det.

[Gjest chaia]

Du skriver lite om hvilken hjelp du har fått til å takle sorgen utenom medisiner.

Mange har nytte av sorggrupper, hvor man får bekreftet normaliteten i å sørge, at det er utrolig tungt og at det tar tid. Samtidig blir man berørt av de andres historier, det kan nesten være en lettelse å se at det ikke bare er en selv. Èn ting er å vite det, noe annet er å måtte forholde seg til andre menneskers historier direkte.

Mange synes det er godt å snakke med prester, enten de selv er kristne eller ikke, siden prester ofte kan mye om sorg.

En henvisning til poliklinikk er også mulig.

Personlig synes jeg at å forsøke å "behandle" dette med beroligende og alkohol høres ut som et dristig foretak som det kan være vanskelig å komme seg ut av etter noen måneder.

[Gjest anna karine]

Takk for hurtig svar. Jeg må inrømme en ting til og lurer hvor feil det er å gjøre det. For at nedtrappingen skal ikke påvirke hvordan jeg sover, så har jeg begynt å drikke to glass vin etter å ha tatt 10mg sobril og 20mg atarax. Igår måtte jeg øke et glass til for å ha den samme effekten. Jeg ser at det er veien til å bli alkoholiker, men jeg klarer ikke å sove uten noenting.

På mandag skal jeg til fastlegen, men før det lurer jeg virkelig på om det her er greit i en periode, si for eksempel inntil jeg drar til legen. Jeg vet at ingen kjemiske stoff hjelper meg med sorgen, men jeg er nødt til å ferdiggjøre min master grad og dette er siste året. Derfor bruker alle slags hjelp for å kunne komme meg gjennom den perioden istedet for å ta en pause....

Leveren er sikkert ikke fornøyd med det heller, men jeg klarer ikke å slutte med det.

Kjære deg!

Jeg må innrømme at jeg vet noe om hvordan du har det i forhold til den problematikken du tar opp, og det er en farlig knivsegg dette. Av og til er livet for smertefullt til at vi kan bære det, og spesielt når vi skal prøve å fungere i forhold til alle andre forpliktelser i livet. Jeg har også vært der i det siste.

Jeg er glad du innrømmer dette og får det ned på "papiret". Jeg tror du, som også jeg har gjort, kjenner på at du er litt ute å kjøre og at det er fare på ferde. Jeg har også sjonglert mellom forskjellige "stimuli" og tatt mine glass med vin på kveldene. Livet har vært tøft lenge og jeg har hatt tung sorg. Men jeg har fått veldig respekt for hva det er jeg gjør og hvor det kan bære, og har tatt rev i seilene nå. Sluttet med sobril helt og drikker et par glass rødvin i helga. Ville gjerne hatt xanor, sobril, you name it.., men problemet er at den sorgen du har nå og det traumet dette er for deg er noe som sannsynligvis vil vedvare lenger enn det du kan sjonglere med stimuli. Det var min skrekk å kjenne på, for jeg har kjent på en psykisk smerte som jeg ikke har holdt ut uten stimuli. Og ikke sett for meg hvordan jeg skulle klart livets utfordringer uten. Og for en periode er det greit å bruke litt benzohjelp, og derfor har legene skrevet ut medisiner til oss. Medisiner ment for krisetunder i livet, men så kan en dessverre ikke mer selv om krisen fortsetter. Det er det som er det triste med disse midlene.

Jeg skjønner at du føler du må gjøre ferdig mastergraden nå, men i forhold til å dra på seg et avhengighetsproblem er det ikke verdt det. Jeg ville prøvd å snakke med legen min om praktiske ordninger rundt å sette ned litt på de kravene livet gir deg, i forhold til sorgen som er en slik belastning for deg nå. Du tenker kanskje at det ikke kan rakne nå og gjør det du kan for å prøve å unngå det. Men får du et avhengighetsproblem rakner det garantert.

Når det gjelder sorgen du har, så håper jeg du klarer å tenke og tro at det er noe som kommer til å bli bedre. Og at du også kommer deg igjennom dette slik som så mange før deg har. Den verste smerten i hjertet vil gradvis bli bedre også uten noe som demper den. Men vi sørger ulikt og har ulike omstendigheter som vi må ta hensyn til. Utsett heller studiet enn å dra på deg et problem. Og sørg for å få noen å snakke med. Mange prester eller diakoner er gode på tap og sorg, kanskje er det noen slike rundt deg. Mange har også fått hjelp av sorggrupper. Dette har ikke noe med kristentro å gjøre, om du føler deg fremmed for den biten. Eller legen din kan henvise deg til en psykolog som hjelper deg så sorgprosessen blir sunn og riktig.

Mvh

[Gjest]

Du skriver lite om hvilken hjelp du har fått til å takle sorgen utenom medisiner.

Mange har nytte av sorggrupper, hvor man får bekreftet normaliteten i å sørge, at det er utrolig tungt og at det tar tid. Samtidig blir man berørt av de andres historier, det kan nesten være en lettelse å se at det ikke bare er en selv. Èn ting er å vite det, noe annet er å måtte forholde seg til andre menneskers historier direkte.

Mange synes det er godt å snakke med prester, enten de selv er kristne eller ikke, siden prester ofte kan mye om sorg.

En henvisning til poliklinikk er også mulig.

Personlig synes jeg at å forsøke å "behandle" dette med beroligende og alkohol høres ut som et dristig foretak som det kan være vanskelig å komme seg ut av etter noen måneder.

Takk for svaret. Inntil nå har jeg ikke hatt bra hjelp i det hele tatt. Stort sett medisiner. Men forrige mandag begynte jeg med sorggruppe og det skal jeg fortsette med i ett år. Noe mer enn det vet jeg ikke enda.

Det er absolutt ikke lett.

[Gjest chaia]

Takk for svaret. Inntil nå har jeg ikke hatt bra hjelp i det hele tatt. Stort sett medisiner. Men forrige mandag begynte jeg med sorggruppe og det skal jeg fortsette med i ett år. Noe mer enn det vet jeg ikke enda.

Det er absolutt ikke lett.

Det var godt å høre at du har en annen form for hjelp også. Sorg er ubekrivelig tungt. Jeg mistet selv en datter, så selv om jeg ikke vet hvordan du har det, så vet jeg noe om den massive smerten. En jeg snakket med som også hadde mistet et barn, sa at for henne var det å miste et barn som å miste en vegg i huset sitt. Hun hadde også mistet mannen sin, hun sa det var som å miste gulvet. Hun hadde ikke lengre noe sted å stå. Dette er mange år siden nå. Det går bra med henne, det går bra med meg. Men det tar tid.

Jeg tror det er klokt som du gjør å forkusere på arbeidet med masteren i tillegg. Arbeid er god terapi. Man må sørge, men man må ikke gi seg selv alt for god tid til å tenke.

Det er nok ikke til å tro, men det blir faktisk bedre! Stor klem til deg!

[Gjest anna karine]

Takk for hurtig svar. Jeg må inrømme en ting til og lurer hvor feil det er å gjøre det. For at nedtrappingen skal ikke påvirke hvordan jeg sover, så har jeg begynt å drikke to glass vin etter å ha tatt 10mg sobril og 20mg atarax. Igår måtte jeg øke et glass til for å ha den samme effekten. Jeg ser at det er veien til å bli alkoholiker, men jeg klarer ikke å sove uten noenting.

På mandag skal jeg til fastlegen, men før det lurer jeg virkelig på om det her er greit i en periode, si for eksempel inntil jeg drar til legen. Jeg vet at ingen kjemiske stoff hjelper meg med sorgen, men jeg er nødt til å ferdiggjøre min master grad og dette er siste året. Derfor bruker alle slags hjelp for å kunne komme meg gjennom den perioden istedet for å ta en pause....

Leveren er sikkert ikke fornøyd med det heller, men jeg klarer ikke å slutte med det.

Jeg vil bare presisere at alt av normalt liv er positivt å opprettholde, og det er bra du klarer å jobbe med oppgaven din. Jeg synes bare ikke du skal tenke at alt går under med den om du ikke blir ferdig i år. Å sette ned presset på dette vil også gjøre at det kanskje går helt i rute.

Sliter du med å sove kan du snakke med legen din om å få prøve vallergan til å sove på, hvis du er redd for å ligge våken utover i sene nattetimer.

[Gjest en mor med et barn for lite]

Det er en vanskelig prosess å kommer seg igjen etter at en har mistet en av sine kjære.

Jeg har selv mistet en liten gutt i krybbedød.

Sorgen er ubeskrivelig vond. Legen min spurte meg om jeg ville ha noe for å hjelpe meg gjennom sorgen, men jeg takket nei, og da svarte legen, at det ser ut til at de som ikke vil ha kjemiske hjelpemidler, kommer seg fortere enn de som tyr til slike hjelpemidler, for det drar bare sorgen ut i tid.

TTT ting tar tid, og det tar lang tid å komme seg gjennom en sorgprosess men det er noe en er nødt til å komme gjennom. Jeg valgte å greie meg uten kjemiske preparater, men må innrømme at jeg tok litt martini på sengekanten i den første måneds tid.

Det er forskjellige måter å takle sorg på, men det er bra å fortsette med det en holder på med, å fortsette i samme spor, så det er bra for deg å fortsette med oppgaven din.

Mange hilsener og varme tanker til deg

[Orio]

Er det lenge siden du kuttet ned til 10 mg sobril? Det blir lettere å klare seg uten etterhvert.

Hvis du trenger antidepressiva kan det hende du trenger en høyere dose enn du har nå.

Hvis problemet ditt er at du ikke får sove er det andre muligheter, bla. vallergan og tolvon. Atarax har ikke jeg hatt effekt av.

Det du må unngå er å bruke alkohol i stedet for sobrilen, som du nå har gjort. Du vil da trenge stadig mer (noe du allerede har merket), og kan fort ende opp med et misbruksproblem i tillegg.

Be om hyppig oppfølging hos legen den nærmeste tiden, i alle fall til dere har funnet en "sunn" løsning på søvnproblemet ditt.

Jeg tror sorggruppe kan være til hjelp. Det har det i alle fall vært for min mor, etter at pappa døde.

[Gjest gulza]

Er det lenge siden du kuttet ned til 10 mg sobril? Det blir lettere å klare seg uten etterhvert.

Hvis du trenger antidepressiva kan det hende du trenger en høyere dose enn du har nå.

Hvis problemet ditt er at du ikke får sove er det andre muligheter, bla. vallergan og tolvon. Atarax har ikke jeg hatt effekt av.

Det du må unngå er å bruke alkohol i stedet for sobrilen, som du nå har gjort. Du vil da trenge stadig mer (noe du allerede har merket), og kan fort ende opp med et misbruksproblem i tillegg.

Be om hyppig oppfølging hos legen den nærmeste tiden, i alle fall til dere har funnet en "sunn" løsning på søvnproblemet ditt.

Jeg tror sorggruppe kan være til hjelp. Det har det i alle fall vært for min mor, etter at pappa døde.

Takk for svar. Jeg har gått ned til 10mg siden mandag, før hadde jeg gått ned på 15mg og var der i en uke. Så jeg prøver å bli kvitt det der ganske fort. Tolvon tok jeg bare en gang og neste dagen var jeg fyllesyk! Det var forfeldelig å være fyllesyk uten å drikke. Atarax er lett.

Jeg vet ikke i det hele tatt om det er noe medisin som kan hjelpe meg akkurat nå. Hvis jeg hadde kuttet håndleddene mine nå, ingen ville legge merke til det før jeg var dø. Så, det jeg prøver å si er at jeg er helt alene og har stor savn for min mann og fortsatt ikke tror på at han ikke skal komme til meg igjen og medisiner er bare midlertidig flyktningsmåter......

[Orio]

Takk for svar. Jeg har gått ned til 10mg siden mandag, før hadde jeg gått ned på 15mg og var der i en uke. Så jeg prøver å bli kvitt det der ganske fort. Tolvon tok jeg bare en gang og neste dagen var jeg fyllesyk! Det var forfeldelig å være fyllesyk uten å drikke. Atarax er lett.

Jeg vet ikke i det hele tatt om det er noe medisin som kan hjelpe meg akkurat nå. Hvis jeg hadde kuttet håndleddene mine nå, ingen ville legge merke til det før jeg var dø. Så, det jeg prøver å si er at jeg er helt alene og har stor savn for min mann og fortsatt ikke tror på at han ikke skal komme til meg igjen og medisiner er bare midlertidig flyktningsmåter......

Jeg er heller ikke sikker på at medisiner er en god løsning i en sorgprosess. De fjerner ikke sorgen og savnet, som du sier tror jeg de bare hjelper deg å skyve de vonde følelsene foran deg. Men jeg tror du trenger å sove om natten. Har du snakket noe mer med legen om det?

Hva gjør du om dagene, når du tror ingen ville merket det om du skar over håndleddene? Jeg skjønner at du føler deg veldig alene, du har mistet den personen som står deg nærmest, og det alt for tidlig i livet. Men har du ikke familie eller venner som bryr seg om deg? Og som du bryr deg om?

Kan jeg spørre hvordan han døde? Om det kom brått, eller om han var syk i forkant? Ikke det at jeg tror sorgen er mindre eller lettere å takle hvis du var "forberedt". Uansett er det forferdelig å miste en ektefelle. Men selv om det ikke føles sånn, det blir bedre etter hvert.

[Gjest gulza]

Jeg er heller ikke sikker på at medisiner er en god løsning i en sorgprosess. De fjerner ikke sorgen og savnet, som du sier tror jeg de bare hjelper deg å skyve de vonde følelsene foran deg. Men jeg tror du trenger å sove om natten. Har du snakket noe mer med legen om det?

Hva gjør du om dagene, når du tror ingen ville merket det om du skar over håndleddene? Jeg skjønner at du føler deg veldig alene, du har mistet den personen som står deg nærmest, og det alt for tidlig i livet. Men har du ikke familie eller venner som bryr seg om deg? Og som du bryr deg om?

Kan jeg spørre hvordan han døde? Om det kom brått, eller om han var syk i forkant? Ikke det at jeg tror sorgen er mindre eller lettere å takle hvis du var "forberedt". Uansett er det forferdelig å miste en ektefelle. Men selv om det ikke føles sånn, det blir bedre etter hvert.

Hei Orio.....

Han ble borte mens han var i militæret i Tyrkia. Det var bare 72 dager igjen før han var ferdig og flyttet til Norge med en jobb som software ingjeniør han hadde funnet.....

Jeg gjør mye om dagen, går på skole og på jobb. Men det er i virkeligheten bare mora mi som ringer helt fra hjemlandet....

Og jeg var ute på fest på min jobb i går kveld. Føler meg veldig skyldig nå. Og den følelsen er ikke bra.

Jeg har ingen familie her i Norge og det gjør min jobb enda vanskeligere. Jo, jeg har min mor og far i hjemlandet, og det er derfor jeg fortsatt eksisterer (enebarn), men å leve ved å vite at det kan skje noe forferdelig når som helst er ikke riktig avslappende.....

Jeg vet ikke.... Hvis jeg hadde tok av livet så ville det være mamma som finner ut av det. Få folk rundt meg som bryr seg om meg.

Dette er en veldig vanskelig periode og jeg klarer å komme meg gjennom det helt alene. Og derfor har jeg begynt å føle meg ganske nede allerede.....

[Orio]

Hei Orio.....

Han ble borte mens han var i militæret i Tyrkia. Det var bare 72 dager igjen før han var ferdig og flyttet til Norge med en jobb som software ingjeniør han hadde funnet.....

Jeg gjør mye om dagen, går på skole og på jobb. Men det er i virkeligheten bare mora mi som ringer helt fra hjemlandet....

Og jeg var ute på fest på min jobb i går kveld. Føler meg veldig skyldig nå. Og den følelsen er ikke bra.

Jeg har ingen familie her i Norge og det gjør min jobb enda vanskeligere. Jo, jeg har min mor og far i hjemlandet, og det er derfor jeg fortsatt eksisterer (enebarn), men å leve ved å vite at det kan skje noe forferdelig når som helst er ikke riktig avslappende.....

Jeg vet ikke.... Hvis jeg hadde tok av livet så ville det være mamma som finner ut av det. Få folk rundt meg som bryr seg om meg.

Dette er en veldig vanskelig periode og jeg klarer å komme meg gjennom det helt alene. Og derfor har jeg begynt å føle meg ganske nede allerede.....

Det er bra at du har noe å gjøre om dagen. Det kan være med på å "holde deg oppe", hindre at du bryter helt sammen når du har det vanskelig.

Det må være vanskelig å være så langt unna familien din. Hva med din manns familie, har du god kontakt med dem?

Jeg synes det er bra at du var ute på fest med jobben din. Det betyr at du prøver å være sammen med andre, prøver å fortsette livet ditt alene, selv om det sikkert virker umulig nå. At du fikk dårlig samvittighet tror jeg er helt "normalt". Jeg tror vi alle har den lille stemmen som sier at vi ikke har lov til å ha det bra, til å smile eller hygge oss sammen med andre når vi har mistet noen. Jeg vet jeg har en sånn stemme. Etter at faren min døde tok det lang tid før jeg leste bøker jeg visste han ikke likte. Jeg følte jeg ikke hadde "rett" til det lenger.

Det er forferdelig vanskelig å komme gjennom noe sånt alene. Men du trenger ikke klare det helt alene. Du har noen som kan støtte deg når ting blir for ille. Du har foreldrene dine (men jeg skjønner det godt hvis du ikke vil "belaste" dem), du har fastlegen, du har sorggruppa. Og du har oss her på dol, hvis du tror det kan være noen hjelp.

Vet du hva det forteller meg om deg? At du skrev inn her? At du tok kontakt med fastlegen? At du har prøvd medisiner? At du har sagt ja til å være med i sorggruppa? Det forteller at du har det forferdelig, at du føler deg alene og hjelpeløs. Men det sier også at du ikke er villig til å gi opp, at du er villig til å kjempe for å få det bedre. Men dessverre (eller heldigvis) er det tiden som er den beste "medisinen" mot sorg. Bruk de mulighetene du har, de rundt deg, og prøv å holde ut. Det blir faktisk bedre. Sorgen kommer ikke til å være en like stor del av livet ditt bestandig, det kommer til å bli plass for andre ting. Etter hvert. Men her og nå er det tøft. Veldig tøft. Og jeg vil gjerne hjelpe deg, hvis jeg på noen måte kan.