Riktig behandling

[Gjest komplisert]

Hei! Jeg er ei jente på 24 år som har slitt mer eller mindre de siste 12 årene. I utgangspunktet trodde jeg at mine problemer kun lå på spiseproblematikk (i dag blandet bulimi) med tilbakevendende depresjoner. Jeg har vært mye syk, men samtidig klart å holde på NOE (tatt noen fag). I fjor høst begynte jeg på fulltidsstudier og hadde stor tro (og ikke minst håp) på at jeg skulle klare løpet fullt ut. Jeg følte meg bedre (selv om jeg fremdeles slet med mat), hadde ikke noen tydelig depresjon og var rett og slett klar for den store verden. Jeg klarte meg bra de to første månedene, men etter første eksamen begynte ting å rase. Etter jul ble ting bare verre og verre og i mai ble jeg innlagt (først tre dager på lukket, deretter tre måneder på dps). Oppholdet på dps kunne nok vært bedre av ulike grunner, og jeg følte vel ikke egentlig at jeg var så mye bedre da jeg ble skrevet ut. Ble søkt til dagavdeling da de mente jeg også slet med en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Jeg har nå vært i utredning på dagavdelingen, og dekker halvveis kriteriene for overnevnte diagnose samt alle kriteriene for unnvikende personlighetsforstyrrelse. Dagavdelingen er meget usikker på om de kan gi meg tilbud da de er i tvil om jeg er "frisk nok" . Jeg sliter veldig med min spising, da det veksler mellom overspising og oppkast og sulting. Jeg ble i sommer på avdelingen tatt av medisiner for lavt stoffskifte da de mente dette ikke var nødvendig. Dette har ført til en forverring i min spiseproblematikk og gidd meg en del "paranoide" forestillinger som at min kropp er ødelagt, at den ikke er som alle andres, at den ikke få næring fordi den ikke tåler det uten å legge seg ut. Jeg har gått opp ti kilo etter levaxin-kuttet, noe som gjør meg desperat. Jeg får ikke i meg særlig mye næring, kan leve flere dager på kaffe, pepsi max og en klase druer. Noen ganger spiser jeg noe søtt som sjokolade eller sukkertøy for å få NOE å gå på. Kroppen min har stoppet opp. Til tross for sulting så står vekta bom stille. Jeg har også de siste ukene begynt å gi opp. Tilværelsen min er så smertefull og håpløs at jeg ikke ser noen vei ut. Følelsene vingler fra desperasjon fordi alt føles så vondt til tomhet og tristhet fordi alt ser så mørkt og svart ut. Jeg tenker MYE på døden, og tenker vel at sultingen også kan være en del av det å sakte men sikkert dø ut. På en litt mer forsiktig måte enn å gjøre noe bombastisk. jeg vil jo egentlig ikke dø, jeg ønsker jo å få livet mitt på plass, føle at jeg er noe, føle at jeg er noen. Jeg ønsker å finne ro og stabilitet og trygghet i meg selv. Men dette ser liksom så håpløst ut. jeg har gått i terapi i åtte år, var innlagt 5 ganger da jeg var 16-17 grunnet selvmordsforsøk/selvskading og spiseforstyrrelser. Spørsmålet jeg sitter på nå er som følger; Hva slags hjep tror du kan hjelpe meg? Jeg føler ting er rimelig kritisk for meg nå, og opplever utilstrekkelig hjelp i poliklinisk behandling samt timer hos ernæringsfysiolog og ukentlige møter med psykiatritjenesten. Hva hvis dagavdelingen ikke kan gi meg tilbud, hva gjør jeg da? Jeg er livredd. Jeg er livredd for at jeg en dag ikke klarer å holde ut mer - at jeg velger døden fordi det gjør for vondt. Til slutt kan jeg nevne at jeg har blitt søkt til regional avdeling for spiseforstyrrelser, men fikk avslag. Jeg er hverken undervektig eller somatisk syk på grunn av min spiseforstyrrelse, og de mente poliklinisk behandling ville holde (uten en gang å ha snakket med meg). Takker på forhånd for svar. Hilsen en desperat kvinne som henger i en tynn tråd.