Til dere som går i terapi

[Gjest J31!]

Klarer du å ta i mot/følge råd du ikke "liker"?

Går du automatisk i "forsvar" og tenker/sier "men...osv"? Eller greier du å lytte ordentlig godt til det som sies?

Jeg prøver å lytte, men tar meg ofte i at jeg går i en slags forsvarsposisjon først, og så tenker jeg etterpå; "var det det h*n prøvde å fortelle meg ja..". Det kan skje like etterpå, eller det kan skje en tid etterpå. Eller ikke i hele tatt. Som oftest glir det jeg gjerne vil høre lett inn, mens det som "treffer" eller hva det er nå som skjer, tar tid eller ikke glir inn i hele tatt.

Jeg blir skuffet over meg selv.. jeg vil jo så gjerne nå det målet jeg har satt meg - men jeg er stresset i tankegangen, tror jeg. Det er jo ganske ødeleggende, da..

Vil gjerne høre din erfaring :-)

Undrende hilsen,

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg har ikke erfaring med terapi, men jeg er generelt klar over at jeg synes det er veldig vanskelig å ta imot og følge råd som jeg ikke er ubetinget enig i ja. Det tror jeg er menneskelig. Men så greier man kanskje å følge rådet likevel, også får man en positiv effekt av det, og da er man mer åpen for mer av samme stoffet :-)

Det er tungt arbeid å forandre seg - men det er et mål i andre enden og underveis som gjør at det er verdt det.

[Glimtipper]

Jeg liker ting som treffer. Kanskje jeg egentlig er selvpiner, men det er noe interessant ved det, å komme til kjernen i et problem. Jeg hadde ingen hemninger i så måte når jeg snakket med psykologen.

Det handlet vel egentlig om tillit. Han framsto som en som trygt kunne lose meg fra den ene siden av en tanke, noe irrasjonell, til den andre siden, som var mer rasjonell.

Det føltes naturligvis tildels ubehagelig. Som når han påpekte at jeg var konstant redd for andres reaksjoner på mine følelser og handlinger. Hvorfor var jeg det? Jeg vred på meg og ville i grunnen ikke inn på det temaet, jeg kjente meg ikke igjen, det var ikke den jeg ønsket å være. Samtidig var min åpenhet rundt slike ting særdeles nødvendig for terapien. Jeg følte meg hørt og sett, fordi han så alle sidene ved meg. På samme tid som han foreslo slike underliggende følelser ville han understreke den andre siden, som jeg ønsket å vise fram; rasjonell og uavhengig.

Mennesker kan være mange ting på en gang. Hvis man husker på det, så er det ikke så skummelt å innrømme noe som er ubehagelig og som ikke automatisk passer inn med selvbildet ditt.

Det var mine (rotete) tanker.

[Gjest YellowBie]

Det jeg gjør er å bestemme meg for å "bite i det sure eplet" fordi jeg vet det vil føre meg et skritt videre. Men lett er det ikke. En må liksom bestemme seg for at dette skal en klare, selv om det koster blod, svette og tårer. Det sistnevnte må en nesten innstille seg på for å få et bedre liv på sikt. Ingen bønn dessverre, men om en holder ut så kan en få en få belønning for det senere.

[Gjest surikatt]

Jeg har ikke erfaring med terapi, men jeg er generelt klar over at jeg synes det er veldig vanskelig å ta imot og følge råd som jeg ikke er ubetinget enig i ja. Det tror jeg er menneskelig. Men så greier man kanskje å følge rådet likevel, også får man en positiv effekt av det, og da er man mer åpen for mer av samme stoffet :-)

Det er tungt arbeid å forandre seg - men det er et mål i andre enden og underveis som gjør at det er verdt det.

Jeg har veldig stor tillit til min behandler. Hvis han sier noe jeg ikke liker tar jeg dette som gode råd eller konstruktiv kritikk. Min erfaring med dette er at han har hatt rett så langt, så det er bare for meg og fortsette å stole på hans vurderinger.

[Gjest mogs]

Behandleren som jeg går til har vært forsiktig med å gi råd, men heller

hjelpt meg til å finne ut hva som er rett for meg. Gitt meg et videre

spekter og se alt i en mer helhet. (det er litt vanskelig å forklare, og

det er mange flere måter han jobber på).

Jeg går nok også lett i forsvarsposisjon, og mange ganger har jeg

gått derfra uten å se meningen med behandlingen, men opplevd at

det likevel virker inn på meg og tankene mine.

I dag går det mest i støttesamtaler, sjelden, men med mulighet

til å ringe å få time tidliger når jeg trenger det.

[Skyer]

Psykologen som jeg går hos gir skjelden råd. Han har en rolle hvor han hjelper meg til å finne mine egne svar. Likevel kan det hende at jeg ikke alltid er enig i det som han sier, og da har vi en dialog rundt det. Dette opplever jeg som uproblematisk og noe som faktisk kan lede til en større forståelse.

Jeg syns at det er en ganske naturlig reaksjon at du går i forsvar når du får råd som du ikke liker. På mange måter er det en sunn reaksjon du får, som følge av at du har egne tanker rundt ting som angår deg. Syns egentlig det hadde vært verre om alt behandler sa hadde gått "rett inn" jeg...

Det viktigste er at du ikke går helt i "vranglås", men er i stand til å etterhvert ta inn over deg hva behandleren din sier og forsøke å tenke objektivt over saken....

Syns ikke du skal være skuffet over deg selv...:-)

[Gjest J31!]

Psykologen som jeg går hos gir skjelden råd. Han har en rolle hvor han hjelper meg til å finne mine egne svar. Likevel kan det hende at jeg ikke alltid er enig i det som han sier, og da har vi en dialog rundt det. Dette opplever jeg som uproblematisk og noe som faktisk kan lede til en større forståelse.

Jeg syns at det er en ganske naturlig reaksjon at du går i forsvar når du får råd som du ikke liker. På mange måter er det en sunn reaksjon du får, som følge av at du har egne tanker rundt ting som angår deg. Syns egentlig det hadde vært verre om alt behandler sa hadde gått "rett inn" jeg...

Det viktigste er at du ikke går helt i "vranglås", men er i stand til å etterhvert ta inn over deg hva behandleren din sier og forsøke å tenke objektivt over saken....

Syns ikke du skal være skuffet over deg selv...:-)

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du og andre sier. Kjempeinteressant å høre deres erfaring, da jeg også synes psykiatri generelt er svært interessant.

Denne tråden er gull verdt for min del. Jeg fikk reflektert masse over ting jeg ser på som veldig viktig når man går i terapi.

Min behandler vil også ha meg til å tenke sjøl. Synes vi samarbeider veldig bra. Det skal nok ikke være behagelig å gå i terapi, det er jo på den måten man vokser.

Men jeg finner ut at jeg må jobbe mer med meg selv _mellom_ timene, ikke ha sånn hastverk - for det er ofte "lastverk".

Er ikke lenger enig med nhd faktisk, om at utålmodighet er en dyd i terapi.. tror det kan være litt ødeleggende også

Ellers har jeg som du sier, ingen grunn til å være skuffet over meg selv. Jeg er nok altfor streng med meg selv. Jeg har heller god grunn til å være stolt av meg selv (selv om jeg hater selvskryt...).

Jeg leste et skriv om depresjon i går, som jeg fikk av min behandler. Og når jeg leste det så tenkte jeg "herregud så langt jeg har kommet..." Mange brikker falt på så til de grader på plass med det skrivet, denne tråden samt andre ting..

_Hjertelig_ takk til alle dere! :-)