NHD: Ptsd og AD?

[Gjest ovedia]

Jeg har som tidligere nevnt en ptsd som snart plager livet av meg. Du nevnte AD og jeg har blitt ganske hyper av dette tidligere (bipolar).

Hvilke AD er best i denne sammenhengen, tror du?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kjenner kun til at SSRI er anbefalt for PTSD.

[Melba1365380968]

Jeg kjenner kun til at SSRI er anbefalt for PTSD.

Hvilke SSRI vil du anbefale som førstevalg?

Hver gang jeg spør fastlegen min om dette, så er standardsvaret: du må prøve remeron.

Remeron har jeg prøvd, det hadde ingen effekt bortsett fra at marerittene mine eskalerte til uante høyder. Da var beskjeden fra fastlegen at hun ikke trodde på at remeron kunne ha slike bivirkninger. Ikke vet jeg, men marerittene var helt forferdelige.

[Gjest pozt]

Hvilke SSRI vil du anbefale som førstevalg?

Hver gang jeg spør fastlegen min om dette, så er standardsvaret: du må prøve remeron.

Remeron har jeg prøvd, det hadde ingen effekt bortsett fra at marerittene mine eskalerte til uante høyder. Da var beskjeden fra fastlegen at hun ikke trodde på at remeron kunne ha slike bivirkninger. Ikke vet jeg, men marerittene var helt forferdelige.

Mareritt forsterket av remeron, den kjenner jeg til.Tolvon likeså. Hvis du fikk remeron for å sove bedre i forhold til mareritt, er fastlegen din idiot. Du blit helt klart søvning av remron og tolvon og de er sikkert bedre langtidsmedisin enn vanlige sovetabletter. Men i forhold til mareritt er disse helt jævlige for å si det mildt. Det eneste jeg har lært i forhold til ptsd mareritt, er enten ta en liten dose rivotril. Eller ikke ta noe som helst. Alle andre medisiner synes jeg har en tendens til å forsterke x10. Og Remeron/Tolvon er verstingene, med antihistaminer på annen plass.

[Melba1365380968]

Mareritt forsterket av remeron, den kjenner jeg til.Tolvon likeså. Hvis du fikk remeron for å sove bedre i forhold til mareritt, er fastlegen din idiot. Du blit helt klart søvning av remron og tolvon og de er sikkert bedre langtidsmedisin enn vanlige sovetabletter. Men i forhold til mareritt er disse helt jævlige for å si det mildt. Det eneste jeg har lært i forhold til ptsd mareritt, er enten ta en liten dose rivotril. Eller ikke ta noe som helst. Alle andre medisiner synes jeg har en tendens til å forsterke x10. Og Remeron/Tolvon er verstingene, med antihistaminer på annen plass.

Det var godt å høre at andre også har opplevd remeron på denne måten! For meg var det så tydelig at marerittene ble forsterket da jeg tok remeron, men fastlegen min ville ikke "godta" det som en bivirkning. Hun forklarer ALLE symptomer/bivirkninger som noe psykisk. Til og med min enorme slapphet forklarte hun som psykisk helt til det ble tatt blodprøve som viste at jeg hadde stor jernmangel...

Hun mener remeron er det rette medisin mot ptsd-mareritt, og gir meg ingen andre alternativer enn imovane. Imovane gjør at jeg "sover" (dvs jeg husker ikke marerittene), men ifølge mannen min hyler jeg intenst og høyt av skrekk hver natt.

Har ønsket å skifte fastlege, men det er så få å velge i mellom her jeg bor. Må vente til noen fornuftige får ledig listeplass.

[Gjest ovedia]

Hvilke SSRI vil du anbefale som førstevalg?

Hver gang jeg spør fastlegen min om dette, så er standardsvaret: du må prøve remeron.

Remeron har jeg prøvd, det hadde ingen effekt bortsett fra at marerittene mine eskalerte til uante høyder. Da var beskjeden fra fastlegen at hun ikke trodde på at remeron kunne ha slike bivirkninger. Ikke vet jeg, men marerittene var helt forferdelige.

Jeg også har erfart dette med wellbutrin og seroxat som jeg brukte i en periode. Begynte faktisk å skade meg selv pga veldig hurtiggående minner på netthinna hele tiden, mareritt og en voldsom indre psykisk smerte. Skjønner egentlig lite av at ptsd symptomene kan bli mindre av slike medisiner.

Prøver desperat å "minimere" minnene uten noen ting. Ser for meg at de er inne i en TV og "slår den av". Hjelper en stund

[Melba1365380968]

Jeg også har erfart dette med wellbutrin og seroxat som jeg brukte i en periode. Begynte faktisk å skade meg selv pga veldig hurtiggående minner på netthinna hele tiden, mareritt og en voldsom indre psykisk smerte. Skjønner egentlig lite av at ptsd symptomene kan bli mindre av slike medisiner.

Prøver desperat å "minimere" minnene uten noen ting. Ser for meg at de er inne i en TV og "slår den av". Hjelper en stund

Hurtiggående minner på netthinna, voldsom indre smerte og mareritt ja... Kjenner igjen dette altfor godt. Det er sånn jeg har det, og jeg sliter voldsomt med å få utløp for det. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Skjønner at det endte med at du ville skade deg selv, for da ville ihvertfall fokus kanskje endres. Men det er jo forjævlig at det skal gå så langt. Jeg vandrer hvileløst rundt hjemme, og med en gang det blir oppdaget av mannen min, så tar han tak i meg. Det ender oftest med at jeg prøver å stikke av, fordi jeg klarer ikke å bli snakket til eller tatt på. Og så ender det med ekstrem krampegråt til jeg nesten ikke får puste, og så roer jeg meg ned etterhvert.

Dette er så utrolig slitsomt i lengden. Det spiser meg opp innvendig. Og psykologen min har ingen måte å hjelpe meg med dette, bortsett fra at vi jobber mød å få ned den generelle overaktiveringen min.

Har hatt noen veldig tøffe dager i det siste, med enormt stress (politi, lege, advokater etc). Dette har nok gjort meg enda verre.

Men hvordan skal man få utløp for denne ekstreme indre smerten?

[Gjest ovedia]

Hurtiggående minner på netthinna, voldsom indre smerte og mareritt ja... Kjenner igjen dette altfor godt. Det er sånn jeg har det, og jeg sliter voldsomt med å få utløp for det. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Skjønner at det endte med at du ville skade deg selv, for da ville ihvertfall fokus kanskje endres. Men det er jo forjævlig at det skal gå så langt. Jeg vandrer hvileløst rundt hjemme, og med en gang det blir oppdaget av mannen min, så tar han tak i meg. Det ender oftest med at jeg prøver å stikke av, fordi jeg klarer ikke å bli snakket til eller tatt på. Og så ender det med ekstrem krampegråt til jeg nesten ikke får puste, og så roer jeg meg ned etterhvert.

Dette er så utrolig slitsomt i lengden. Det spiser meg opp innvendig. Og psykologen min har ingen måte å hjelpe meg med dette, bortsett fra at vi jobber mød å få ned den generelle overaktiveringen min.

Har hatt noen veldig tøffe dager i det siste, med enormt stress (politi, lege, advokater etc). Dette har nok gjort meg enda verre.

Men hvordan skal man få utløp for denne ekstreme indre smerten?

Kjenner meg hundre % igjen i det du skriver. Den indre smerten er grusom.

Det hjelper litt å gå, som du skriver, men vi kan jo ikke gå hele tiden heller. Blir sliten av all uroen og all smerten.

Jeg har forsøkt forskjellige AP imot dette også, det lindrer litt. Kan kanskje være verdt å forsøke, men hos meg ble det for mye bivirkninger.

Så jeg står igjen med å holde ut og atter holde ut. Husker faktisk at jeg hadde dette også som 6 åring og oppover. Så var jeg bra i mange år, men nå er jeg ikke helt frisk dessverre.

Håper det går bra med deg, ikke mist troen på at ting blir bedre, det MÅ det bli.

[Melba1365380968]

Kjenner meg hundre % igjen i det du skriver. Den indre smerten er grusom.

Det hjelper litt å gå, som du skriver, men vi kan jo ikke gå hele tiden heller. Blir sliten av all uroen og all smerten.

Jeg har forsøkt forskjellige AP imot dette også, det lindrer litt. Kan kanskje være verdt å forsøke, men hos meg ble det for mye bivirkninger.

Så jeg står igjen med å holde ut og atter holde ut. Husker faktisk at jeg hadde dette også som 6 åring og oppover. Så var jeg bra i mange år, men nå er jeg ikke helt frisk dessverre.

Håper det går bra med deg, ikke mist troen på at ting blir bedre, det MÅ det bli.

Troen på at det en gang må bli bedre er alt som betyr noe. Det er så viktig å holde fast på den. Enkelte stunder, timer, dager så letter tåka litt for meg, og da ser jeg hvor fint jeg kan ha det, hvor godt ting kan føles, hvor deilig det er å leve sammen med den mannen jeg elsker. Det er disse små lukene som gir meg denne troen på at det MÅ bli bedre.

Ganske rart å tenke tilbake på de første årene med ptsd - jeg var urokkelig i troen på at innen et år så måtte dette være over, fordi jeg trodde ikke jeg kunne holde ut mer smerte. Men her sitter jeg idag, mange år etter, og håper på det samme.

Ute skinner sola, og jeg skal gå meg en tur. Sender oppmuntrende tanker tilbake til deg for at du svarte på innleggene mine. Det gjør litt godt å vite at noen der ute forstår hva jeg opplever.