Sosial angst igjen!

[tommeline81]

Jeg har vært inne og skrevet tidligere, om min fobi mot å prestere i nærheten av andre mennesker, i studiesammenheng og ellers. Nå er det studiene det gjelder. Vi arbeider med en oppgave denne uken som vi skal presentere foran hele gruppen (20 mennesker) på fredag. Jeg har så mye angst bare ved tanken om å presentere at jeg får svette -og hetetokter, og jeg gjør en elendig jobb, da jeg bruker all den tida vi har til produksjon på å være redd! Jeg har så lyst til å si til læreren at jeg ikke vil presentere, men jeg er redd for at hun bare skal syns det er tåpelig, det er det jo! Til dere der ute som syns at sånne situasjoner er lette, oppfatter dere dette som dumt? Har det noen hensikt for meg å be om å være fri for å presentere? Jeg vet at dette er noe jeg må jobbe med, og jeg går også i kognitiv terapi, men før jeg syns den virker, skal jeg si dette til de lærerne vi har og gjøre dem oppmerksomme på det? Det værste med situasjonen er at jeg er helt klart eldst av de studerende, og dermed føler jeg situasjonen som enda mere "patetisk".

[Gjest Du klarer hvis du vil]

Jeg syns du kan ta dette opp med lærer - så lærer skjønner at du ikke bare er vanlig nervøs, men faktisk har skikkelig angst for dette. Det er greit at de vet om det da de sikkert skal bedømme det du gjør.

Jeg vet ikke om du får "fri" fra dette, men jeg tror faktisk det kan være bra terapi for deg å bare hoppe i det rett og slett, det beste middelet for å bli frisk er faktisk å utsette seg for det man er redd for og oppleve etterpå at det ikke var så skummelt likevel og være stolt av seg selv.

Et triks ang. fremførelse. Les godt gjennom på forhånd og øv deg så du kan det meste utenat, men ikke vær redd for å bruke egne ord og bare si det du husker. Ha det i stikkordsform på et lite ark, ikke skriv rett ned alt du skal si, da blir det lett til at du bare ser ned på papiret osv.

Stikkord, ta et stikkord av gangen. Se ut i rommet - lat som du ser på personene, egentlig ser du bare "gjennom" dem... som om du hadde lukkede øyne, bare at de er åpne. Noen sier et triks er å se for seg at publikum er nakne

Ikke vær redd for om du plutselig glemmer hva du skal si, da går du bare over til neste punkt, puster dypt inn, tar det med ro. Du har ingen hast.

Bare slapp av og vær deg selv. Lat som om det bare er din beste venn som er i rommet og som du skal fortelle dette til, de andre i rommet er der ikke.

Utrolig befriende etterpå å se at du faktisk greide dette

Selv gruer jeg meg til i sommer, da skal jeg holde bryllupstale for første gang! Jeg som aldri har holdt tale før! Kjenner jo ikke halvparten av folka engang... grøss o gru!

Men jeg får tenke på de rådene jeg gav deg - og øve meg litt hjemme Har bestemt meg for at jeg skal klare dette og ta dette som en slags terapi.

[Gjest vurdere selv]

Vil bare si at jeg skjønner hvordan du har det, her kommer det som er typisk for oss med denne lidelsen, at det faktisk er så hemmende at det stopper oss i å gjøre det man har lyst til her i livet, p.g.a denne uforklarlige angsten.

Jeg synes det er å bagatellisere at man sier at dette klarer du hvis du vil.

Det er ikke slik det fungerer.Klart du vil ,men så er det all den energien som blir brukt for å klare å gjennomføre det, som gjør at ihvertfall jeg blir totalt utmattet.

Alle kan klare ting bare man tvinger seg til det, men det er ikke snakk om bare vilje.

Jeg har samme problemet, har tvunget meg selv mange ganger, noen ganger har jeg ikke hatt noe valg, og har ikke kommet meg unna.

Disse følelsene og denne lidelsen jeg da har gått gjennom har ført til at jeg har unngått å gjøre det igjen.

Vet bare at det ikke er lurt å presse seg for mye, når man skal utsette seg selv for det man er redd for, men å ta det gradvis tror jeg hjelper bedre.

Så om du skal gjennomføre dette , eller evnt. snakke med læreren om å få slippe, er det bare du som kan vurdere.Du må bare tenke konsekvenser, og på om du har krefter nok til å bruke all denne energien.

[Gjest vurdere selv]

Vil bare si at jeg skjønner hvordan du har det, her kommer det som er typisk for oss med denne lidelsen, at det faktisk er så hemmende at det stopper oss i å gjøre det man har lyst til her i livet, p.g.a denne uforklarlige angsten.

Jeg synes det er å bagatellisere at man sier at dette klarer du hvis du vil.

Det er ikke slik det fungerer.Klart du vil ,men så er det all den energien som blir brukt for å klare å gjennomføre det, som gjør at ihvertfall jeg blir totalt utmattet.

Alle kan klare ting bare man tvinger seg til det, men det er ikke snakk om bare vilje.

Jeg har samme problemet, har tvunget meg selv mange ganger, noen ganger har jeg ikke hatt noe valg, og har ikke kommet meg unna.

Disse følelsene og denne lidelsen jeg da har gått gjennom har ført til at jeg har unngått å gjøre det igjen.

Vet bare at det ikke er lurt å presse seg for mye, når man skal utsette seg selv for det man er redd for, men å ta det gradvis tror jeg hjelper bedre.

Så om du skal gjennomføre dette , eller evnt. snakke med læreren om å få slippe, er det bare du som kan vurdere.Du må bare tenke konsekvenser, og på om du har krefter nok til å bruke all denne energien.

Jeg må bare tilføye at ingenting er en bedre følelse enn at du har klart det , det er den beste av alle følelser.

Har opplevd det også, og slapper veldig godt av etterpå.

Men likevel er det like vanskelig neste gang, jeg skjønner det bare ikke

[tommeline81]

Jeg må bare tilføye at ingenting er en bedre følelse enn at du har klart det , det er den beste av alle følelser.

Har opplevd det også, og slapper veldig godt av etterpå.

Men likevel er det like vanskelig neste gang, jeg skjønner det bare ikke

Takk til begge for svar. Jeg er glad for at problemet ikke blir bagatellisert, for det er utrolig reelt for meg. Dessverre er det sånn, at det ca annenhver uke vi skal presentere, noen ganger har jeg vært syk, og andre ganger har jeg holdt en hastig presentasjon.

Men jeg har bare følt lettelse over at det har vært overstått, og ingen suksess, snarere nederlag. Jeg føler at jeg blir mere og mere tappet for energi hver gang jeg har vært oppe på "podiet".

Faktisk, så føler jeg litt at nederlaget begynner allerede der hvor vi får vite at vi skal presentere, typisk ved starten av en produksjon.

Det skal sies, at det er bilder vi skal fremstille og presentere, og ikke tekst, så jeg behøver ikke lære noe utenat, sånn sett. Men takk ellers for veldig fine råd hva angår det.

[Gjest bubbli]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg føler det samme som deg når det gjelder fremføringer, og slik har det vært siden ungdomsskolen. På videregående spurte jeg læreren om å få slippe, for jeg turde rett og slett ikke. Nå i ettertid ser jeg dessverre at det har gjort meg enda verre å unngå slike situasjoner systematisk.

På studiet mitt er det lite fremføringer, men det har vært endel anledninger (valgfrie). Et par av disse gangene har jeg faktisk gjort det. Må si det som du sier, at jeg etterpå ikke fikk en mestringsfølelse, heller en dårlig følelse av at jeg ikke gjorde det godt nok. Men etter noen dager har jeg allikevel merket at tanken på en ny fremføring har vært bittelitt mindre skummel. Det blir jo litt ufarliggjort, dette skremmende fremføringsmonsteret som jeg har unngått i alle år, når jeg har gjennomført det - og overlevd!

Jeg har gått på ta ordet-kurs i regi av studentsamskipnaden, har du mulighet til å melde deg på noe slik i tillegg til terapien? Der lærte jeg flere tips. For eksempel: Når du reiser deg og går frem for å holde foredraget - ta deg noen ekstra sekunder når du kommer frem. Pust dypt, se deg rundt i rommet og orienter deg om hvor du er, kjenn at du står med to ben stødig på gulvet. Har følt at dette har hjulpet meg bittelitt. Ta med et glass eller en flaske med vann, så slipper du tørrhet i munnen og kan snike deg til noen ekstra sekunders tenking hvis du trenger det. Og så videre.

Hvordan har forresten den kognitive terapien vært for deg? Hva går det ut på?

Forferdelig å være så redd for fremføringer. Jeg kan tenke meg at det er kjempegøy å holde foredrag hvis man føler seg sikker i situasjonen! Forøvrig sa damen på Ta ordet-kurset at det er veldig mange mennesker som sliter med dette. Flere enn man tror. Så du er garantert ikke den eneste i gruppen din som er kjempenervøs for foredraget, selv om du kanskje ikke klarer å se det på dem.

[tommeline81]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg føler det samme som deg når det gjelder fremføringer, og slik har det vært siden ungdomsskolen. På videregående spurte jeg læreren om å få slippe, for jeg turde rett og slett ikke. Nå i ettertid ser jeg dessverre at det har gjort meg enda verre å unngå slike situasjoner systematisk.

På studiet mitt er det lite fremføringer, men det har vært endel anledninger (valgfrie). Et par av disse gangene har jeg faktisk gjort det. Må si det som du sier, at jeg etterpå ikke fikk en mestringsfølelse, heller en dårlig følelse av at jeg ikke gjorde det godt nok. Men etter noen dager har jeg allikevel merket at tanken på en ny fremføring har vært bittelitt mindre skummel. Det blir jo litt ufarliggjort, dette skremmende fremføringsmonsteret som jeg har unngått i alle år, når jeg har gjennomført det - og overlevd!

Jeg har gått på ta ordet-kurs i regi av studentsamskipnaden, har du mulighet til å melde deg på noe slik i tillegg til terapien? Der lærte jeg flere tips. For eksempel: Når du reiser deg og går frem for å holde foredraget - ta deg noen ekstra sekunder når du kommer frem. Pust dypt, se deg rundt i rommet og orienter deg om hvor du er, kjenn at du står med to ben stødig på gulvet. Har følt at dette har hjulpet meg bittelitt. Ta med et glass eller en flaske med vann, så slipper du tørrhet i munnen og kan snike deg til noen ekstra sekunders tenking hvis du trenger det. Og så videre.

Hvordan har forresten den kognitive terapien vært for deg? Hva går det ut på?

Forferdelig å være så redd for fremføringer. Jeg kan tenke meg at det er kjempegøy å holde foredrag hvis man føler seg sikker i situasjonen! Forøvrig sa damen på Ta ordet-kurset at det er veldig mange mennesker som sliter med dette. Flere enn man tror. Så du er garantert ikke den eneste i gruppen din som er kjempenervøs for foredraget, selv om du kanskje ikke klarer å se det på dem.

Tusen takk for det utfyllende svaret, det er jo mange ting jeg kan bruke, og jeg håper jeg finner en eller annen form for styrke til å prøve noen av dem. Kognitiv terapi er nettopp en "aktiv" form for terapi som skal ha god effekt. Jeg har i denne omgang kun hatt en enkel time, så det er vanskelig å si hva effekten skal bli for min del. Jeg har fått en "oppgave" som jeg skal gjøre til neste time. Jeg skal skrive ned hvilke tanker og følelser som dukker opp i "truende" situasjoner, helt konkrete episoder hvor jeg merker angsten kommer. Jeg skal også skrive hvordan kroppen reagerer og hva jeg foretar meg etterfølgende. Så skal jeg skrive om det kunne være andre måter å oppleve situasjonen på, og til sist hvor mye jeg selv TROR PÅ de alternative måtene å oppleve situasjonen på. Ja, det er ganske komplekst, og jeg har litt problemer med å se nå hvordan dette kan hjelpe. Men jeg er desperat etter å bli kvitt problemet, og prøver det som jeg har hørt har den beste effekt.

[tommeline81]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg føler det samme som deg når det gjelder fremføringer, og slik har det vært siden ungdomsskolen. På videregående spurte jeg læreren om å få slippe, for jeg turde rett og slett ikke. Nå i ettertid ser jeg dessverre at det har gjort meg enda verre å unngå slike situasjoner systematisk.

På studiet mitt er det lite fremføringer, men det har vært endel anledninger (valgfrie). Et par av disse gangene har jeg faktisk gjort det. Må si det som du sier, at jeg etterpå ikke fikk en mestringsfølelse, heller en dårlig følelse av at jeg ikke gjorde det godt nok. Men etter noen dager har jeg allikevel merket at tanken på en ny fremføring har vært bittelitt mindre skummel. Det blir jo litt ufarliggjort, dette skremmende fremføringsmonsteret som jeg har unngått i alle år, når jeg har gjennomført det - og overlevd!

Jeg har gått på ta ordet-kurs i regi av studentsamskipnaden, har du mulighet til å melde deg på noe slik i tillegg til terapien? Der lærte jeg flere tips. For eksempel: Når du reiser deg og går frem for å holde foredraget - ta deg noen ekstra sekunder når du kommer frem. Pust dypt, se deg rundt i rommet og orienter deg om hvor du er, kjenn at du står med to ben stødig på gulvet. Har følt at dette har hjulpet meg bittelitt. Ta med et glass eller en flaske med vann, så slipper du tørrhet i munnen og kan snike deg til noen ekstra sekunders tenking hvis du trenger det. Og så videre.

Hvordan har forresten den kognitive terapien vært for deg? Hva går det ut på?

Forferdelig å være så redd for fremføringer. Jeg kan tenke meg at det er kjempegøy å holde foredrag hvis man føler seg sikker i situasjonen! Forøvrig sa damen på Ta ordet-kurset at det er veldig mange mennesker som sliter med dette. Flere enn man tror. Så du er garantert ikke den eneste i gruppen din som er kjempenervøs for foredraget, selv om du kanskje ikke klarer å se det på dem.

Jeg endte faktisk med å melde meg syk, jeg orket ikke tanken på å presentere. Jeg tror jeg har besluttet meg for å si fra til våres lærer nå om mitt problem. Det nytter jo ikke at jeg kommer med sykemeldinger hver gang vi skal legge fram en presentasjon. Men det er jo helt tåpelig at man skal gå og tro at man selv ikke er noe værdt i forhold til alle de andre på denne måten. Det er akkurat som om jeg ikke vil utsette de andre for å høre på meg, det er jo å kaste bort deres tid.