Å "finne" venner i voksen alder.

[også en mor]

Inspirert av en tråd om venninner (jeg ikke ville ønsket meg) har jeg lyst å spørre hvordan man "finner" seg nye venner når man har blitt førti pluss/minus.

Flere som svarte i tråden, sa at vedkommende burde se å finne se noen andre venner.

Jeg er i den oven-nevnte aldersgruppen. Vært gjennom et samlivsbrudd, har kjæreste, har noen flotte barn. Har ikke familie her jeg bor. Begynt i ny jobb. Er positiv, utadvent og har ord for å være lett å like og prate med. Likevel klarer jeg ikke å "finne" meg nye venner. Det virker som alle har nok med seg og sitt, og at det ikke er rom for "nye venner".

Noen gode forslag å komme med?

[Mrs. Wallace]

Jeg har ei god venninne jeg har fått gjennom jobben. Vi begynte med småprat i pauser, og fortsatte etter hvert med å gå ut og drikke kaffe, og deretter med vin etter jobben. Og nå er vi nære venner.

Ei annen venninne har jeg fått her i nabolaget, via barn i omtrent samme alder og felles bekjente. Det begynte med korte prater på butikken/fotballbanen/foreldremøter. Nå stikker vi innom hverandre på kveldstid, går på kino, har vinkvelder osv.

Du sier at du har begynt i ny jobb, hva med å foreslå å finne på noe sosialt etter jobben? Eller invitere noen naboer hjem til deg på f.eks førjulsgløgg?

[også en mor]

Jeg har ei god venninne jeg har fått gjennom jobben. Vi begynte med småprat i pauser, og fortsatte etter hvert med å gå ut og drikke kaffe, og deretter med vin etter jobben. Og nå er vi nære venner.

Ei annen venninne har jeg fått her i nabolaget, via barn i omtrent samme alder og felles bekjente. Det begynte med korte prater på butikken/fotballbanen/foreldremøter. Nå stikker vi innom hverandre på kveldstid, går på kino, har vinkvelder osv.

Du sier at du har begynt i ny jobb, hva med å foreslå å finne på noe sosialt etter jobben? Eller invitere noen naboer hjem til deg på f.eks førjulsgløgg?

Takk for respons.

''Det begynte med korte prater på butikken/fotballbanen/foreldremøter.''

Jeg er god på den biten der, men jeg kommer liksom ikke videre :S

Jeg har en ingrodd redsel for å bli avvist som hindrer meg i å invitere noen hjem. Skulle gjort mye for å komme over denne redselen igjen. (Jeg var ikke slik før)

[adelie]

Takk for respons.

''Det begynte med korte prater på butikken/fotballbanen/foreldremøter.''

Jeg er god på den biten der, men jeg kommer liksom ikke videre :S

Jeg har en ingrodd redsel for å bli avvist som hindrer meg i å invitere noen hjem. Skulle gjort mye for å komme over denne redselen igjen. (Jeg var ikke slik før)

Det er lettere å gå og ta en kopp kaffe, enn å invitere hjem. for det er mer uforpliktende, så kan det heller bli mer personlig dersom begge føler at de har noe felles. Lykke til - må bare si ut fra hva jeg har hørt, så tar det tid å komme inn i et miljø. Det er lettere hvis du møter noen som er i samme situasjon. Rusle en tur er også et fint alternativ. Lykke til! Du må bare vise at du er interessert. Så kommer folk etterhvert.

[også en mor]

Det er lettere å gå og ta en kopp kaffe, enn å invitere hjem. for det er mer uforpliktende, så kan det heller bli mer personlig dersom begge føler at de har noe felles. Lykke til - må bare si ut fra hva jeg har hørt, så tar det tid å komme inn i et miljø. Det er lettere hvis du møter noen som er i samme situasjon. Rusle en tur er også et fint alternativ. Lykke til! Du må bare vise at du er interessert. Så kommer folk etterhvert.

''Det er lettere hvis du møter noen som er i samme situasjon''

Husker at ei jeg gikk på folkehøyskole med, som slet med å få venner, spøkte med at hun burde hatt en skilt rundt halsen hvor det stod: "Venner søkes". Hadde vel blitt sett på som gal hvis hun gjorde det.

Av og til føles det bare som om _ingen_ er i samme situasjon som jeg. De fleste haster hjem til alle sine gjøremål og avtaler.

Jeg har fått noen flotte kollegaer, så er litt optimistisk

[songbirdy]

Flyttet for ca et år siden til en ny småby. Her er det mye som skjer, og stadig vekk noe de trenger frivillige til. Feks. musikkfestivaler. Jeg har meldt meg som frivillig, og ånden der er sånn at det bare er å henge seg med på det som skjer! Dermed er det lettere å hive seg med, selv om det egentlig ikke er "meg", for vanligvis vil jeg føle at jeg trenger meg på... (Nå har vi blitt kjent, og jeg føler ikke at jeg trenger meg på, heller tvert imot).

Ellers er det andre fritidsaktiviteter som er veldig sosiale, feks. kor om du er glad i å synge, eller turgrupper? Finn ut hva som skjer der du bor, og hvilke muligheter du har ut ifra dine interesser... Det kan ta litt tid, men så går det seg plutselig til.. )

[Mrs. Wallace]

Takk for respons.

''Det begynte med korte prater på butikken/fotballbanen/foreldremøter.''

Jeg er god på den biten der, men jeg kommer liksom ikke videre :S

Jeg har en ingrodd redsel for å bli avvist som hindrer meg i å invitere noen hjem. Skulle gjort mye for å komme over denne redselen igjen. (Jeg var ikke slik før)

Den eneste måte å komme over en slik redsel på, er å hoppe i det og spørre noen. Om sommeren er det f.eks. en litt lavere terskel for å be noen til en kopp kaffe eller et glass hvitvin på verandaen/balkongen. Eller gå og ta en kopp kaffe på en kafe.

Ellers er det mange muligheter til bekjentskaper ved å melde seg frivillig til et eller annet.

Jeg inviterte f.eks en gang FAU i barnehagen hjem til meg på grilling rett før sommerferien. Veldig uformelt, altså, sånn "jeg har varm grill og pølser, ta med drikke". Det ble en veldig koselig kveld, og vips, så blir man bedt tilbake.

[også en mor]

Den eneste måte å komme over en slik redsel på, er å hoppe i det og spørre noen. Om sommeren er det f.eks. en litt lavere terskel for å be noen til en kopp kaffe eller et glass hvitvin på verandaen/balkongen. Eller gå og ta en kopp kaffe på en kafe.

Ellers er det mange muligheter til bekjentskaper ved å melde seg frivillig til et eller annet.

Jeg inviterte f.eks en gang FAU i barnehagen hjem til meg på grilling rett før sommerferien. Veldig uformelt, altså, sånn "jeg har varm grill og pølser, ta med drikke". Det ble en veldig koselig kveld, og vips, så blir man bedt tilbake.

''Den eneste måte å komme over en slik redsel på, er å hoppe i det og spørre noen.''

Jeg vet du har rett, men det virker av uoverkommelig vanskelig for tiden.

[Gjest en annen mor]

''Den eneste måte å komme over en slik redsel på, er å hoppe i det og spørre noen.''

Jeg vet du har rett, men det virker av uoverkommelig vanskelig for tiden.

Tror man må ha som mål at man skal våge å sende ut noen løse invitasjoner. Som "Stikk gjerne innom en gang", eller "Si fra hvis du vil ha selskap på filmen" eller noe sånt. Du må se for deg at det er målet å få sagt noe sånt, ikke om de aksepterer eller ikke.

Kan også sterkt anbefale boken selvfølelse nå, hvis du kjenner det begynner å minke på selvtilliten.

Også er det å kanskje invitere inn en liten tur, når foreldre henter barna sine hos deg f.eks.

Samt melde seg på ting.