Ingen julegave fra pappa....

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

Ok, det var godt å høre. Vanskelig å vite hvorfor de er som de er. Tror jeg ville tatt en telefon til faren ihvertfall for å høre hvorfor det ikke har kommet noen presang derifra. Det kan være sen postgang også.

Ja, klart det.... Men....... Han vet at vi bor et annet sted i landet, så han kunne godt ha vært ute i god tid og sendt gaven dit, evt. til foreldrene sine (som bor her vi skal feire jul). Dersom du bor i utlandet beregner du nok tid til å sende, iallefall om du vil at barnet ditt skal være sikker på å få gaven til jul. For 2 år siden kom det ingenting, da var pakken forsvunnet i posten. Den kom aldri frem, og han fikk heller ingenting som "erstatning" (vet ikke om jeg syns han burde kjøpe noe annet når den forsvant?, har ikke hengt meg så mye opp i det). Året etter fikk han bursdagsgave og julegave. Så ble bursdagen "utelatt" igjen i år, men han fikk bursdagsKORT.... merkelig det også syns jeg da!

Jeg har nok bare sett tendensen de siste 2 årene, med litt sånn "tilbaketrekning", så jeg blir litt oppgitt og lei meg når jeg vet hvor sårt det er for sønnen min, og hvor mye han lengter etter pappa (de har hatt kontakt tidligere, om enn uregelmessig, men han kjenner han nok til å savne han... Det hadde nesten vært bedre om han aldri hadde hatt kontakt, for da hadde han ikke hatt noen å savne...) Han har mye sinne og frustrasjon i seg, og siste året har han tatt det ut på svært uheldige måter, med store konsekvenser for seg selv..... Jeg tror noe av nøkkelen ligger i savnet av pappa og hele måten ting er gjort på fra fars side (bare la være å ta kontakt, la være å ringe, skrive brev, sende gaver)... Jeg syns det er bunntrist...

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

Hvorfor spør du ikke din ex om hva som er skjedd/skjer og hvorfor han unngår/velger bort sin sønn?

Jeg har prøvd å ta opp ting med han tidligere, han unngår spørsmålet, og trekker seg vekk mer i ettertid. Jeg har vel vært redd for å gjøre det værre. Jeg har (foreløpig) ikke tlfnr til han, men skal høre med ex-svigermor om hun har det (selv om det føles som om all info må "dras" motvillig ut av henne...) Vet ikke adressen hans, selv om jeg har sagt klart og tydelig fra da han flyttet til utlandet tidligere et år, at UANSETT så måtte det minste kravet mitt være at han gav beskjed om hvor han befant seg i verden (=bor), slik at vi kan få tak i han. Men neida, denne gangen flyttet han utenlands igjen, og har ikke gitt en lyd fra seg om det, det var bare tilfeldig vi fant ut om det.... Farmor har aldri tatt initiativ til å formidle noe info uten at jeg spør konkret om det, og da svarer hun stort sett på bare det jeg spør om, uten å snakke "naturlig" rundt det eller tilføye ekstra info. Hun VET hvor lite kontakt vi har hatt, og hvor vanskelig ting er (han har slitt en del tidligere, og da har HUN tatt kontakt med MEG for å få tak i HAN.) Som du skjønner, det er litt sånn komplisert..

Jeg skal også se om jeg får tak i mailen hans og få kontakt med han på den måten.....

[Gjest VKF]

Ja, klart det.... Men....... Han vet at vi bor et annet sted i landet, så han kunne godt ha vært ute i god tid og sendt gaven dit, evt. til foreldrene sine (som bor her vi skal feire jul). Dersom du bor i utlandet beregner du nok tid til å sende, iallefall om du vil at barnet ditt skal være sikker på å få gaven til jul. For 2 år siden kom det ingenting, da var pakken forsvunnet i posten. Den kom aldri frem, og han fikk heller ingenting som "erstatning" (vet ikke om jeg syns han burde kjøpe noe annet når den forsvant?, har ikke hengt meg så mye opp i det). Året etter fikk han bursdagsgave og julegave. Så ble bursdagen "utelatt" igjen i år, men han fikk bursdagsKORT.... merkelig det også syns jeg da!

Jeg har nok bare sett tendensen de siste 2 årene, med litt sånn "tilbaketrekning", så jeg blir litt oppgitt og lei meg når jeg vet hvor sårt det er for sønnen min, og hvor mye han lengter etter pappa (de har hatt kontakt tidligere, om enn uregelmessig, men han kjenner han nok til å savne han... Det hadde nesten vært bedre om han aldri hadde hatt kontakt, for da hadde han ikke hatt noen å savne...) Han har mye sinne og frustrasjon i seg, og siste året har han tatt det ut på svært uheldige måter, med store konsekvenser for seg selv..... Jeg tror noe av nøkkelen ligger i savnet av pappa og hele måten ting er gjort på fra fars side (bare la være å ta kontakt, la være å ringe, skrive brev, sende gaver)... Jeg syns det er bunntrist...

Stakkars gutt! Det er nesten verre at han hadde god kontakt tidligere og at den plutselig forsvinner. Hadde det vært slik hele tiden, så hadde ikke gutten kjent til noe annet. Skjønner at dette må være ekstra sårt for han.

Kan du skrive et brev til pappaen og forklare hvordan dette føles for gutten? Det burde være unødvendig, men kanskje verd et forsøk?

Da gaven ble borte synes jeg det hadde vært naturlig og kjøpe en ny. Det er ikke pappens feil, men jammen ikke guttens feil heller. Enhver foreldre med normale følelser ville ha gjort det.

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

''Han har aldri hatt de rundt seg i "hverdagen", de har aldri vært hverken ordentlig far eller besteforeldre''

Kanskje det er derfor farmor gir hjemmestrikkede sokker, fordi hun ikke kjenner ham? Det er selvfølgelig hennes ansvar å bli kjent med sønnen din, men det har kanskje føltes vanskelig for henne iom at sønnen hennes tydeligvis ikke bryr seg så hardt. Ikke alltid like lett for alle å vite hvor mye de skal involvere seg, selv om man skulle tro de fleste ville ønsket å ha kontakt med barnebarnet sitt.

Hvilke forventninger har barnet ditt til gaver fra far og fars slekt? Er det du som irriterer deg mest over dette? Kanskje han allerede har tenkt at han hører jo aldri noe fra den siden av slekten ellers, så hvorfor nå? Det kan være at nå er tiden inne for å forsone seg med farens fravær, sånn at skuffelsene fra den kanten blir færre.

Jeg syns ikke du skal dekke over farens og farens families "feil". Man kan desverre ikke dekke over alle skuffelsene barna kommer borti, selv om man gjerne vil.

Hadde det vært "standard-gaver" så hadde jeg ikke reagert. Da hadde jeg vært vant til det! Han pleier ikke få gaver som er "midt i blinken" ellers heller, men dette så vitterlig ut som en "tilleggsgave" i forhold om du skjønner. Litt sånn, "fra nissen i Storgata-gave"...

Enig i at hun ikke kjenner han, for det gjør hun jo ikke -egentlig! Men hun har hatt mange anledninger til å både få besøk og besøke han/oss gjennom årene, men har svært sjelden benyttet anledningen. Vi (hun/jeg) har alltid likt hverandre, og hun var lei seg da det ble slutt mellom meg og sønnen. Det er ikke konflikter sånn sett i familien.

''Hvilke forventninger har barnet ditt til gaver fra far og fars slekt? Er det du som irriterer deg mest over dette? Kanskje han allerede har tenkt at han hører jo aldri noe fra den siden av slekten ellers, så hvorfor nå?''

Han setter opp en tøff maske, men jeg VET at det går mer inn på han enn han later som. Har også fått bekreftelse på dette fra psykologen hans. Han snakker svært lite om dette til meg. Det er ikke lett å vite hvordan/når en skal angripe dette, men jeg har alltid prøvd å ta dette på en "lett" måte, og gjøre det så naturlig og "ubekymret" som mulig, eller hvordan jeg skal forklare det.. Litt sånn "ja, ja" og "vi tar det som det kommer"-holdning.

Men en gang, før eller siden må jeg støtte han i hans frustrasjon rundt dette også. Så selv om jeg alltid har hatt den holdningen (og har!) at jeg ikke skal prate dritt om pappa til han, så føler jeg at jeg må støtte han på at det er KJIPT gjort av pappa å flytte uten å gi beskjed. Det er DÅRLIG gjort å ikke sende gaver. For det ER det jo!

''Jeg syns ikke du skal dekke over farens og farens families "feil". Man kan desverre ikke dekke over alle skuffelsene barna kommer borti, selv om man gjerne vil.''

Jeg prøver ikke å direkte dekke over det. Gjorde det nok i større grad da han var mindre, for det var en god del han ikke trengte å vite om en gang, og da kunne jeg enkelt bare la være å si det og han fikk det ikke med seg... Men nå når han er såpass stor, så får han med seg alt mellom linjene også, så det blir ikke like enkelt..

Jeg tror at litt av problemene han sliter med stammer litt fra at det har gått opp for han i hvilken grad pappa har sviktet, sammen med et par andre årsaker selvsagt. Men dette ligger nok dypt inni, som en grunnleggende skuffelse/svik/avvisning.

Men så kan det jo hende jeg tar feil og legger mer i dette enn det det er. (Håper jo det!!!) Har fått mange tilbakemeldinger på at jeg har "tatt dette veldig fint" opp gjennom årene, at jeg er rundere i kantene og myyyye mer tålmodig enn det mange ville vært osv. Så kanskje jeg har vært for snill og ikke satt ned foten tidsnok slik at dette har fått utvikle seg...?

Vet ikke om jeg er helt klar for å forsone meg helt enda, det er en konfirmasjon i vente til neste år... Blir spennende å se hvordan det går! Hvem som kommer og hvordan det hele fortoner seg...

jaja.. ble litt lettere til sinns og tømt meg for litt frustrasjon om ikke annet.... Så takk for svar og tilbakemelding!

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

Stakkars gutt! Det er nesten verre at han hadde god kontakt tidligere og at den plutselig forsvinner. Hadde det vært slik hele tiden, så hadde ikke gutten kjent til noe annet. Skjønner at dette må være ekstra sårt for han.

Kan du skrive et brev til pappaen og forklare hvordan dette føles for gutten? Det burde være unødvendig, men kanskje verd et forsøk?

Da gaven ble borte synes jeg det hadde vært naturlig og kjøpe en ny. Det er ikke pappens feil, men jammen ikke guttens feil heller. Enhver foreldre med normale følelser ville ha gjort det.

Tusen takk for støtten!

Nei det er ingenting av dette som er guttens feil.. Pappa burde være voksen nok til å -om ikke annet- SI at han ikke har råd til gave, om det er det som står på spill. Men hadde det vært JEG som var han, så hadde jeg heller spist makaroni med ketchup, eller samlet flasker, for å få råd til en liten gave, om ikke annet. Så dette mener jeg helt seriøst går på vilje og prioritering. MEN. Hadde han sagt han ikke hadde mulighet, så syns jeg det fortoner seg ganske annerledes. For da er det en kommunikasjon rundt det. Så lenge man VET, så er det så mye lettere å forholde seg til ting!

Men når han velger å kutte all kontakt, etter å ha lovet gull og grønne skoger (har vært veldig av og på, og siste gangen han ville gjenoppta kontakten var jeg veldig skeptisk pga den ustabile kontakten gjennom flere år. Han måtte LOVE å følge opp regelmessig. Han ville ha gutten annenhver helg, mens jeg mente det var litt mye å gape over. Men neeeida - det skulle gå så fint så!

Så gikk det 6 mnd - gikk bra. Gutten blomstret og alt var fint. Så ble det sommerferie, og BOOM, helt stille. Da hadde jeg stilt "krav" (mer et forslag) om at han skulle ha han i sommerferien (som jo er vanlig!), og dermed forsvant han helt ut i periferien. Det gikk sånn en goood stund, og så flyttet han plutselig (?) til utlandet. Fikk ikke høre om det før nesten et år etterpå, da hadde han bodd der i mange mnd.

Deretter flyttet han litt hit og dit, for så å flytte til utlandet igjen uten å si fra på forhånd eller etterpå eller noe, og det ganske rett etter han hadde hatt gutten en hel dag (med mulighet for å si fra hele dagen!).

Så det har vært mye rart gjennom mange år. Skjønner godt at gutten føler seg sviktet og avvist, for han er jo i aller største grad det!

Jeg skal prøve å skrive en mail, vet at farmor har mail adr., så jeg skal prøve å ta kontakt med han og forklare hvordan dette påvirker gutten. Men - klarer han ikke å "innfri", så må vi nok forsone oss med at dette er den faren han har - og jeg ønsker for alt i verden ikke at han/jeg skal ende opp som bitre personer som bærer nag pga et menneskes utilstrekkelighet som far.

takk for svar

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

Gaven fra farmor er som den er, så ikke legg noe inni. Hun har nå i det minste gitt han noe, og det blir han glad for. Du kan hjelpe han med å bli glad for gaven ved å si noe positivt om den.

Den manglende gaven fra faren er det verre med

Takk for svar. Jeg skal ikke legge noe inni, det var nok en første reaksjon - jeg fikk nesten panikk ved tanken på at han skulle åpne og bli skuffet. Nei, jeg skal ikke "dekke over" alle skuffelsene han møter i livet, men han trenger virkelig ikke flere skuffelser fra den kanten! Han tar en tøff maske, men jeg vet at det går inn på han.

Og vi skal fokusere på at farmor har lagt tid og omsorg inn i noen nyyyyydelige strikkesokker (hehehe, de er ganske grusomme), og heldiggrisen fikk twist! Kan godt hende han ikke legger så mye i gaven som jeg gjør - og kanskje den "drukner" litt i resten av gavene, hvem vet. Det viktigste er, som du sier, at han iallefall har fått en gave!

Jeg skal etterlyse gaven fra pappa i morgen.

[nick]

Siden det er jul, så skal jeg unnlate å si det jeg egentlig har lyst til, MEN, strikkasokker o.l. har vært normen fra besteforeldrene mine siden tidenes morgen. Jeg har aldri vært inne på tanken om å be dem dra tl h..... av den grunn. Ikke har det medført noe sammenbrudd heller.

Pakker fra utlandet _kan_ ta lang tid. Fra hvor jeg sitter nå tar det 10-14 dager. Godt mulig den kommer litt sent.

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

Siden det er jul, så skal jeg unnlate å si det jeg egentlig har lyst til, MEN, strikkasokker o.l. har vært normen fra besteforeldrene mine siden tidenes morgen. Jeg har aldri vært inne på tanken om å be dem dra tl h..... av den grunn. Ikke har det medført noe sammenbrudd heller.

Pakker fra utlandet _kan_ ta lang tid. Fra hvor jeg sitter nå tar det 10-14 dager. Godt mulig den kommer litt sent.

Hehe, ja det har liksom vært "standardgaven" fra bestemødre det. Men ikke her i gården. Det har ikke vært _veldig_ "staselige" gaver tidligere, men noe til kanskje 100-200 opp mot 4-500 kr. Alt ettersom. Har ingen store krav eller forventninger om at gaven må være så sinnsykt flott. Men jeg er uansett glad for at han får noe da!

Når det gjelder postgang, så er vel det noe alle vet, særlig om man bor i utlandet. Og da mener jeg seriøst at det ikke er noen unnskyldning, man må sende i tide, iallefall til barnet sitt! Det er ikke første gangen det er forsinkelser fra pappa her i gården, og jeg har alltid måttet "dekke over" ved å forsikre, trøste, "bagatellisere"/ufarliggjøre det hele så skuffelsen ikke skal være for stor. Men at han blir skuffet, det er ikke vanskelig å se... Og det skjærer meg i hjertet. Pappa ser jo det aldri...

Det hadde likevel ikke vært en såå stor sak/skuffelse fra MIN side, om han bare hadde gadd å ta kontakt. Si at det er mulig det blir forsinkelser eller hva det nå enn er. Tausheten er kanskje det værste.

Men gjennom innleggene her har jeg roet meg ned litt og tenker å få tak i han på nettet eller telefon i morgen. Så får vi heller se hva som skjer. Det GÅR an å finne en annen løsning for fremtiden som fungerer bedre. Men da må kommunikasjonen være til stede først...

[Gjest din holdning påvirker situasjonen!!!]

Pissegave fra farmor? Gud så bortskjemt DU er.

Ja, det er kanskje ikke sokker en gutt ønsker seg til jul, men det er da en gave! Dessuten skal ikke en mor ordne gaver fra sine voksne barn så her tar jeg farmors parti og synes du er bortskjemt til de grader som forventer så mye mer.

Det er du og din gutts far som må snakke sammen her og ordne opp i ting. Ta kontakt med ham og si at han må ordne gaver til deres sønn både jul og bursdager. Hvis ikke han klarer å gjøre dette så må du innse at slik er pappaen og drite i ham og du og din nærmeste familie må da ta grep om gutten din og gjøre hverdagen og høytider så koselig som mulig på deres måte.

Selv vokste jeg opp uten pappa. Uten gaver noen gang. Hadde jeg en verre barndom enn andre ungdommer? Neida, her er det holdningen som rår. Hjemme var det mor som aldri sa et vondt ord om pappa, men som godtok at slik var situasjonen og hennes positivitet smittet over på meg i oppveksten. Dermed var det ok alikevel.

[Gjest Geir]

Du, du kan dette med italienere sant ja? Har du sett La Stanza del figlio?

Eg har faktisk ikkje hverken hørt om eller sett filmen.

Slik er det når eg ikkje leser aviser, ser på Tv og bor i ei lita bygd som kun sender filmer som James Bond, Harry Potter, Titanic og Ringenes Herre ol.

Men den skal eg se, ser den får gode kritikker og har vunnet mange priser!

http://www.filmweb.no/filmnytt/article57871.ece

http://www1.vg.no/film/film.php?id=747

Også vandt den Gullpalmen i Cannes i 2001.

(Og så mente Liv Ullman det var årets beste film, og hennes smak stoler eg 100% på.)

http://no.wikipedia.org/wiki/Gullpalmen

NB! Du får den på Platekompaniet for Kr. 69.- !

http://www.platekompaniet.no/dvdproduct.asp?id=830046

[Lillemus]

Pappaen er en dust, kort og godt.

Farmor har kanskje mange andre barnebarn som også skal ha gave og en liten pensjon å ta av?

[Lillemus]

Kremt... Han er et barn, hvis farmor forventer gaver fra han så er det bemerkelsesverdig!

Denne gutten fikk 500 i gave tidligere og nå skal han plutselig bare få et par ullsokker.

Det må jo føles vondt for gutten at gave verdien plutselig sank så enormt?

Klart at det er tanken som teller, men noen ganger ser man bort fra denne "regelen" hvis man ikke er alt for sneversynt.

Tenk deg om!

''Denne gutten fikk 500 i gave tidligere og nå skal han plutselig bare få et par ullsokker.''

Det sto at han fikk 500,- til bursdagen, ikke til jul. Og om farmor har f.eks. 10 barnebarn og en liten pensjon kan man slettes ikke forvente at hun kan gi så store gaver til alle til jul!

[Gjest Geir]

Hei!

Håper det er ok, at eg velger å kommentere noe av det du har skrevet i denne tråden (ikkje bare i hovedinnlegget).

Først vil eg si at eg også synes det er trist med slike "relasjoner" mellom far (eller mor) og barn, som i deres sønns tilfelle.

Akkurat det med gaven fra farmoren er (etter mitt syn) en "ikke sak" så det kan du legge bak deg med èn gang, bestemødre er ofte litt "kokko" så det er helt vanlig.

'''Gutten min er 14, snart 15. Han og pappa har hatt lite kontakt, og særlig de siste 2-3 årene. I år bor pappa i utlandet.''

Om det ikkje kommer noen pakke/brev nå så bør du ringe/sende mail eller hva som helst til faren og forklare kor VIKTIG han er for sønnen sin, og avtale med han at han MÅ ringe på julaften.

Men det er svært viktig at du ikkje kommer med bebreidelser ovenfor faren, da vil han nok sannsynligvis forsvinne enda mer ut av guttens liv, for dårlig samvittighet har han helt sikkert nok av fra før...

''Han har ikke noen mannlige voksenpersoner i livet sitt, så savnet etter faren blir nok ekstra stort, særlig i denne litt tunge ungdomstiden...''

Klart det betyr enormt mye, forholdet til faren!

''Barnet skal da vel ikke lide fordi han er en slask? :(''

Det er mulig faren er en slask (hva nå det er) men du bør (for guttens skyld) kvitte deg med slike holdninger!!!

''Jeg har nok bare sett tendensen de siste 2 årene, med litt sånn "tilbaketrekning", så jeg blir litt oppgitt og lei meg når jeg vet hvor sårt det er for sønnen min, og hvor mye han lengter etter pappa (de har hatt kontakt tidligere, om enn uregelmessig, men han kjenner han nok til å savne han... ''

Det er veldig bra at du som mor "ser dette", og det er enda bedre at du ønsker å bedre forholdet mellom far og sønn.

''Det hadde nesten vært bedre om han aldri hadde hatt kontakt, for da hadde han ikke hatt noen å savne...)''

Tja...Forferdelig vanskelig akkurat dette.

Har du tenkt over om det er dette faren tenker i forhold til sine følelser ovenfor sin sønn, at det beste for han (faren) er å ikkje ha kontakt for da blir det ikkje "noen å savne" så sårt?

''( Han har mye sinne og frustrasjon i seg, og siste året har han tatt det ut på svært uheldige måter, med store konsekvenser for seg selv.....''

Det skjer gjerne i den alderen (for barn, spesielt gutter) som har følt mye savn, avvisning og lengsel etter sine nærmeste og kjæreste, desverre...

''Jeg tror noe av nøkkelen ligger i savnet av pappa og hele måten ting er gjort på fra fars side (bare la være å ta kontakt, la være å ringe, skrive brev, sende gaver)... Jeg syns det er bunntrist... :(''

Jada, der har du nok hovedårsaken.

Men her bebreider du faren igjen, og de holdningene må du kvitte deg med for ellers vil du (enten du vil eller ei) overføre en ekstra sorg til barnet.

''Men hvem er det som skal bygge en relasjon? Er det de voksne rundt et barn eller er det barnet som skal ta ansvar for dette?''

Det er de voksnes ansvar selvfølgelig!

Far har et stort ansvar her, men du har enda større ansvar for om dette blir vellykket eller ikkje, for du kan enten få far til å føle seg _ønsket_ eller _uønsket_!

Du kan legge forholdene til rette for at far og sønn kan bygge en relasjon fra nå av, uten å "hinte" til gamle synder o.l.

Rett og slett ved å ta initiativ, vise vennlighet og glede deg over ALL kontakt.

''Han setter opp en tøff maske, men jeg VET at det går mer inn på han enn han later som. Har også fått bekreftelse på dette fra psykologen hans.''

Det er helt normalt, det er nok for å beskytte seg sjøl og for å ikkje vise "svakhet" ovenfor omgivelsene.

''Han snakker svært lite om dette til meg.''

Det er helt normalt, du er ikkje objektiv!

''Det er ikke lett å vite hvordan/når en skal angripe dette, men jeg har alltid prøvd å ta dette på en "lett" måte, og gjøre det så naturlig og "ubekymret" som mulig, eller hvordan jeg skal forklare det.. Litt sånn "ja, ja" og "vi tar det som det kommer"-holdning.''

Det er nok den beste innstillingen, men samtidig må du jobbe "rævva av deg" ovenfor far for å hjelpe til med å bygge en god relasjon.

Men du må _hele tiden_ være tilgjengelig for sønnen deres om han ønsker å prate om det, da tar du "time out" umiddelbart, for om di ikkje har tid akkurat der og da, så vil han nok føle seg avvist.

Nb! Husk at dette er svært sårbart.

''Men en gang, før eller siden må jeg støtte han i hans frustrasjon rundt dette også. Så selv om jeg alltid har hatt den holdningen (og har!) at jeg ikke skal prate dritt om pappa til han, så føler jeg at jeg må støtte han på at det er KJIPT gjort av pappa å flytte uten å gi beskjed. Det er DÅRLIG gjort å ikke sende gaver. For det ER det jo!''

Ja, men da må du ikkje formidle at faren er en "slask", men være konkret slik som du er ovenfor.

[SoriaMoria]

Siden det er jul, så skal jeg unnlate å si det jeg egentlig har lyst til, MEN, strikkasokker o.l. har vært normen fra besteforeldrene mine siden tidenes morgen. Jeg har aldri vært inne på tanken om å be dem dra tl h..... av den grunn. Ikke har det medført noe sammenbrudd heller.

Pakker fra utlandet _kan_ ta lang tid. Fra hvor jeg sitter nå tar det 10-14 dager. Godt mulig den kommer litt sent.

Så normen er strikkasokker ja? Det burde min bestemor visst da hun ga meg sort blondeneglisjé julen jeg var 12-13 år

*ler*

[Shadow 650]

Skjønner poenget ditt. Men hvem er det som skal bygge en relasjon? Er det de voksne rundt et barn eller er det barnet som skal ta ansvar for dette? Han har aldri hatt de rundt seg i "hverdagen", de har aldri vært hverken ordentlig far eller besteforeldre - derfor har det heller aldri vært feiret bursdager hos dem. Julegave har jeg alltid sørget for. Selv om jeg mener dette faktisk er pappaens ansvar...!

Synes du faktisk blåser dette litt opp. Hvilket beløp burde hun legge oppi, for at du skulle vippe henne fra å være "fæl farmor" til "å være ok farmor"?

Men det er mye opp til en 15 åring også - han er ikke "liten" lenger. Det er selvsagt begge parters ansvar å bygge en relasjon. Og den har nok av flere årsaker ikke vært god under sønnen din sin oppvekst.

Men se på situasjonen nå. Bortsett fra at de gir han presanger til jul og bursdag, er det en annen form for kommunikasjon mellom dem?

Mon tro om han en lukket tenåring i sin egen verden når de få ganger de er sammen?

Hjemmestrikkede sokker viser omtanke. Et uttrykk på at hun bryr seg om han.

mvh

[Gjest uten nick akkurat nå]

Kremt... Han er et barn, hvis farmor forventer gaver fra han så er det bemerkelsesverdig!

Denne gutten fikk 500 i gave tidligere og nå skal han plutselig bare få et par ullsokker.

Det må jo føles vondt for gutten at gave verdien plutselig sank så enormt?

Klart at det er tanken som teller, men noen ganger ser man bort fra denne "regelen" hvis man ikke er alt for sneversynt.

Tenk deg om!

*tenker meg om*

En 15 åring er ikke et barn, men en tenåring som snart nærmer seg myndighetsalderen.

Nå som økonomien har blitt strammere for mange, hvorfor skal det ikke være bemerkelsesverdig å ikke kunne gi 500,- til hvert av barnebarna til jul?

[løvinne71]

Jeg likte ikke helt den negative innstillingen du hadde til gaven fra farmor! Det vitner om utakknemmelighet, synes jeg!

Selvom hjemmestikkede sokker ikke akkurat er "drømmegaven" for en gutt på 15, så er det allikevel en gave det ligger mye tid og omtanke bak!

Det er ikke bare bare for en farmor på 63, å sette seg inn i hva dagens 15 åringe gutter er opptatt av og ønsker seg. Derfor har hun istedet valgt å gi noe nyttig.

At faren til gutten ikke gir noen gave, er ikke farmorens ansvar.

Sønnen hennes er jo voksen, og hun skal ikke måtte ordne opp på hans vegne.

Derimot synes jeg DU bør avklare dette i samarbeid med faren.

Hvis han, av en eller annen grunn, er forhindret fra å kjøpe / sende gave til sønnen sin, er det i selvsagt egentlig hans ansvar i å evt. be deg eller moren sin om hjelp til å ordne dette.

Men hvis du vet han er en slabbedask som ikke selv tar intiativet, så synes jeg faktisk at du bør kontakte han å tilby deg å kjøpe noe fra ham på hans vegne.

Dette burde ideelt sett ikke være nødvendig. Men på en annen side er det jo mest DU som lider under å se sønnen din skuffet og sviktet.

Jeg ville tatt kontakt med faren og spurt ham direkte om han har tenkt å gi sønnen en julegave. Hvis ikke, hadde jeg tilbudt meg å kjøpe noe som kan være fra ham.

[Gjest xbellax]

Eg har faktisk ikkje hverken hørt om eller sett filmen.

Slik er det når eg ikkje leser aviser, ser på Tv og bor i ei lita bygd som kun sender filmer som James Bond, Harry Potter, Titanic og Ringenes Herre ol.

Men den skal eg se, ser den får gode kritikker og har vunnet mange priser!

http://www.filmweb.no/filmnytt/article57871.ece

http://www1.vg.no/film/film.php?id=747

Også vandt den Gullpalmen i Cannes i 2001.

(Og så mente Liv Ullman det var årets beste film, og hennes smak stoler eg 100% på.)

http://no.wikipedia.org/wiki/Gullpalmen

NB! Du får den på Platekompaniet for Kr. 69.- !

http://www.platekompaniet.no/dvdproduct.asp?id=830046

Du har en utsøkt smak! Liv er Gud, ingen ved siden. Men du må begynne å laste ned filmer menneske.... (!).

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

Pissegave fra farmor? Gud så bortskjemt DU er.

Ja, det er kanskje ikke sokker en gutt ønsker seg til jul, men det er da en gave! Dessuten skal ikke en mor ordne gaver fra sine voksne barn så her tar jeg farmors parti og synes du er bortskjemt til de grader som forventer så mye mer.

Det er du og din gutts far som må snakke sammen her og ordne opp i ting. Ta kontakt med ham og si at han må ordne gaver til deres sønn både jul og bursdager. Hvis ikke han klarer å gjøre dette så må du innse at slik er pappaen og drite i ham og du og din nærmeste familie må da ta grep om gutten din og gjøre hverdagen og høytider så koselig som mulig på deres måte.

Selv vokste jeg opp uten pappa. Uten gaver noen gang. Hadde jeg en verre barndom enn andre ungdommer? Neida, her er det holdningen som rår. Hjemme var det mor som aldri sa et vondt ord om pappa, men som godtok at slik var situasjonen og hennes positivitet smittet over på meg i oppveksten. Dermed var det ok alikevel.

Vel, jeg tror nok ikke jeg er så bortskjemt som du vil ha det til. Farmor gjør nok så godt hun kan, og jeg klandrer ikke henne for at sønnen er en slask! Men det er en lang historie her, som ville blitt både for utleverende og LANG til at du/dere skal kunne lese hele bildet.

Jeg har prøvd å svare til de andre; det er ikke VERDIEN som betyr noe! Det er ikke sokkene i seg selv. Men hvorfor plutselig sokker, når han har fått alminnelige gaver tidligere? Det blir et mønster fra hele familien, og når sønnen min trenger sårt "anerkjennelse" fra denne familien, og da særlig far, så merkes det ekstra godt når også farmor lemper på gavene og kanskje fader ut...

Jeg har aldri snakket stygt om pappa til sønnen min. Har alltid hatt positiv holdning, alltid gjort langt mer enn andre ville gjøre for å legge til rette for samvær med både far og hans familie, og gjøre det så hyggelig som mulig i alle situasjoner - noe jeg også har fått masse tilbakemeldinger på både fra min familie og venner, men også HAN og farmor. Så jeg tror jeg har mitt på det tørre sånn sett.. Min holdning har nok påvirket situasjonen - men da i positiv retning..

[Gjest kjempelei meg på hans vegne :(]

*tenker meg om*

En 15 åring er ikke et barn, men en tenåring som snart nærmer seg myndighetsalderen.

Nå som økonomien har blitt strammere for mange, hvorfor skal det ikke være bemerkelsesverdig å ikke kunne gi 500,- til hvert av barnebarna til jul?

Det er ikke VERDIEN i seg selv, men det er stor forskjell på 500 kr og 100 kr. Strikkesokker er helt ok det, men hva med å putte en hundrings eller to oppi? Det syns jeg nesten er minimum til et barnebarn. Til og med min bestemor kjøper gaver til sine oldebarn til 100-200 stk.. Og det er virkelig ikke pengene det står på for farmor, selv om hun er blitt pensjonist, det vet jeg.