Føler meg som verdens værste mor

[Gjest føler meg helt lost...]

Vi har slitt så lenge, sønnen min og jeg. Det har alltid bare vært oss to. Han er 15 år. Siste året har vært så mye negativt at det ikke er vits i å nevne alt en gang, men ting har blitt bedre og bedre og nå er han på skolen nesten uten å skulke, han gjør nesten alle leksene sine og oppnår bedre resultater, og virker mer fornøyd. Skolen har vært en stooor issue i MANGE mnd! Vi har gjennomført MAT-program gjennom barnevernet (foreldreveiledningsprogram).

Selv om jeg har lært masse der, er det så sinnsykt vanskelig å være positiv og "normal" sammen med han. Det har vært så mye negativt, at fokuset hjemme har vært negativt så lenge. Det er så vanskelig å snu og være positiv, blid og normal!!!! Det er så vanskelig å snakke "vanlig" med han, for han tar alt i værste mening. Han er så i forsvar og krangler på ALT, og syns jeg er sur og irriterende konstant. Bare ved å være til, eller vise mitt blotte åsyn kan jeg irritere vettet av han. Det kommer da masse fakter, herming og utsagn som får det til å blinke rødt foran meg, selv om jeg prøver å overse det meste av dette.

Det blir nesten sånn at vi unngår hverandre, og sier ikke så mye når vi først er sammen. Han er mye hos kompiser i uka, og blir irritert fordi jeg "sjekker" han på tlf. Han sier jeg maser og maser, men han følger ikke opp avtalene vi har hatt, så ja, jeg maser, ellers glir det ut igjen! Han har vist at han ikke klarer det uten påminnelser. Sms-påminnelser holder ikke, det gjør forsåvidt ikke telefoner heller.

Lørdag sov han hos en venn. Ringte han kl 15 og sa han ikke skulle være sen, jeg har jo lyst å se han før han skal legge seg liksom. Så ringte jeg igjen kl 20, da var han på butikken og snopa! Så da sa jeg at han skulle være hjemme senest kl 21, altså om en time, Det tar ca 20 min å gå fra butikken. 30 min før han skulle være hjemme ringte jeg igjen og minnet han på det, og gutten kom hjem etter 45 min. Kanskje en bagatell, men det var INGEN grunn til at han skulle komme forsent annet enn viljen!

Han er som en tikkende bombe, og klarer så vidt å styre sinnet sitt. Han har lyst å smelle til meg, jeg ser det på han. Han knytter never og ber meg pelle meg langt vekk.

Jeg blir mer og mer apatisk i helgene, stenger meg inne. Orker ikke gjøre noe, ikke alltid hente posten engang! Jeg kan ikke gjøre så mye på kveldene, i tilfelle det er noe med han, og jeg må hente/sjekke. Det er grunn for denne sjekkingen.

Han holder seg mest mulig vekke hjemmefra. Går til kompiser etter skolen (ikke alltid de gjør lekser, derfor må jeg følge opp dette), og kommer hjem ca 2130. Det er "innetid". Så jeg ser han knapt hele dagen.

I helgene overnatter han helst hos kompiser om han får lov, og vil sjelden ha med noen hjem, selv om jeg inviterer og prøver å gjøre det hyggelig. Jeg er bare dum og ekkel og skal pelle meg ut fortest mulig, hyggelige kommentarer foran kamerater gitt. Når de er her en gang i blant, stikker de ned på (det ukoselige) rommet hans, ser film, spiser hauger med godteri/snacks/cola og er oppe så lenge de vil, inne i bula. Ser ikke ut der. Det er bare et sted han sover, og knapt nok det. Gidder ikke henge opp ting som betyr noe for han, ingenting betyr noe for han. Han gidder ikke bry seg, har ikke et forhold til sitt eget hjem. Sier han bare bor her, det er "ditt hus, ikke mitt, jeg bare bor her".

I dag tidlig vekket jeg han rundt 730. Rasende som vanlig. Han sa i går at han ville være hjemme i dag, men kunne ikke begrunne helt hvorfor annet enn at han "føler seg dårlig". Jeg syns man skal gå på skole/jobb selv om man føler seg litt dårlig, og så får en heller gå hjem om man ikke er i form til å være der. I tillegg så har bestekompisen veldig lav terskel for å være borte fra skolen, både skulk og sykdom, så jeg tror kanskje han er noe påvirket derfra. Så jeg prøvde å spørre han ut i hvilken grad dårlig han var. Det viste seg å være hodepine (noe han har vært veldig plaget med tidligere). Jeg foreslo at han kunne ta et par tabletter og ta med seg på skolen. Raserianfall. Det var nesten ikke mulig å snakke med han, men jeg prøvde å si at om han var dårlig så skulle ha selvsagt få være hjemme! Men da var alt i lås, og han gikk på skolen, pottesur. Jeg er usikker på om han går på skolen, drar til byen eller hva. Om han går på skolen så er det nok ikke i et særlig godt humør....

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg er bare så lei meg og sliten over å ikke strekke til som mor. Hver dag får jeg høre hvor teit, ekkel, mongo, hjerneskada, stygg osv jeg er. Jeg prøver å overse noe, men sier også fra. Jeg er egentlig en veldig konsekvent person, men å fortelle han at dette finner jeg meg ikke i (når det gjelder alt), er som å skvette vann på gåsa. Det føles ut som om han bare venter, venter til han blir 18 når han kan stikke til h...... vekk fra meg og slippe det stygge trynet mitt hver dag.

Hvordan kan jeg snu denne situasjonen til noe positivt?? Hva kan jeg, med svært begrensede midler, få til av endringer??? Gi meg gjerne innlysende svar, for nå er alt svart...

[Gjest Geir]

Eg synes det høres ut som om du gjør en god jobb som mor eg, det er utfordrene å ha en tenåringsgutt i opposisjon, eg har sjøl en på snart 18 år.

Men det kan tyde på at du har pådratt deg en depresjon?

Og den bør du (eventuellt) få behandling for, slik at du ikkje går på en større smell.

Du bryr deg og setter klare grenser, det er bra!

Men du bør gi gutten din litt slingringsmonn, det med butikken kunne du ha oversett.

Ps! Uansett hva "gale" sønnen din gjør, husk å fortelle at du er glad i han!!!

[Gjest mallet]

Det høres ikke ut som du har en enkel jobb. Jeg tror det aller viktigste er at du ikke gir opp. Fortsett å mase, stille krav og følge ham opp. Vis at du bryr deg, selv om du bare får vondord i retur. Men husk å lytte til og respektere hans ønsker også, når de er realistiske. Det er lett å kjøre seg fast i et mønster der man sier nei til alt, av refleks.

Når alt har låst seg sånn er det nok ikke så lett å sette seg ned med ham og prate om hvordan tingene er og hvordan han synes de burde være. Finnes det kanskje noen andre voksne som kunne ta noen sånne runder med ham på tomannshånd? En onkel, rådgiver på skolen, eller andre voksne han har et minimum av respekt for, helst en mann? Jeg tror det kan være lurt at han tvinges til å sette ord på hvorfor han oppfører seg som han gjør, og tvinges til å tenke gjennom om dette er greit eller ikke. Det er jo ikke lett med sanksjoner overfor en ungdom i denne alderen, så man må bare appellere til fornuften hans.

Og husk å ta litt vare på deg selv også. Du har antakelig noen tøffe år foran deg. Det at du tar vare på deg selv og har ditt eget liv og interesser kan gi deg mer overskudd og selvrespekt, og kanskje til og med være med på å gi gutten mer respekt for deg, over tid.

[laban]

Han er 15 år, så du kan ikke regne med å ha full kontroll lenger.

Men det betyr ikke at han kan trakassere deg eller behandle deg akkurat som han vil.

Prøv å "redefinere" ansvarsområdene, helst med en annen person til stede - en eller annen han har litt tillit til, enten det er broren din, en (nåværende eller tidligere) lærer eller en annen voksen. Aller helst en mann. Lag en slags kontrakt for å unngå at livene deres blir bare mas: Bruk innfallsvinkelen at du forstår at han er stor nok til å ta en del ansvar selv, men at du er redd for at de viktige tingene (skolen osv.) skal skli ut igjen, og det vil du ikke siden det nå går så fint bla bla (rosende!).

Så blir dere enige om noen absolutte grenser, f.eks. innetiden og at han SKAL komme seg på skolen og gjøre lekser. Disse tingene har du "lov til" å følge opp innen rimelighetens grenser, dvs. at det regnes som avtalebrudd at han skulker eller selvforskyldt får veldig dårlige resultater. Bruk videregående som gulrot - han har kanskje ikke lyst til å komme inn på en linje han ikke er interessert i på en skole som ligger langt unna (eller noe sånt - tilpass truslene etter hva som er aktuelt der dere bor).

Til gjengjeld skal du slutte å bry deg (og da mener jeg totalt slutte å nevne det eller mase om det) om etpar andre ting, f.eks. når han legger seg (igjen, forutsatt at han står opp om morgenen), hvor bedritent rommet hans ser ut, hva han kjøper i kiosken (men du skal selvsagt ikke gi ham kjempebeløp som går til bare tull), osv. Du finner sikkert noen saker som er irriterende, men ikke livsviktige - og som han egentlig burde kunne styre selv når han er 15.

La det også inngå i kontrakten at dere snakker til hverandre som voksne mennesker - du skal ikke kjefte på ham som et barn, og han skal behandle deg med respekt.

Forøvrig er det mange med barn i den alderen som føler seg som verdens verste foreldre. Ikke gi opp, men prøv å få inn en annen person som kan være med på å balansere situasjonen litt. Det høres ut som om dere sliter veldig på hverandre akkurat nå.

[pekkaline]

''Vi har slitt så lenge, sønnen min og jeg. Det har alltid bare vært oss to. Han er 15 år. Siste året har vært så mye negativt at det ikke er vits i å nevne alt en gang, men ting har blitt bedre og bedre og nå er han på skolen nesten uten å skulke, han gjør nesten alle leksene sine og oppnår bedre resultater, og virker mer fornøyd. ''

Husk på dette som du skreiv over her.

Du må ikke ta ordene hans så innpå deg heller fordi det er hormonene som styrer endel av dem.....Det virker som du gjør en god jobb, du gjør ditt beste og mere kan en ikke forvente av deg.

Prøv å appelere til hans fornuft nå som han "snart er voksen". Prøv å lage avtaler dere begge kan leve med. Kanskje dette med mobilen er plagsomt for ham, prøv om han har et forslag selv til hvordan du skal slippe å lure på om han husker tid og ting selv, siden han "snart er voksen".

Den biten om at han snart er voksen er noe han kan bevise for deg at han er, for det er jo det han mener? At han kan klare seg selv?

Om han røyker så nytter det lite å si til han flere ganger at han ikke må det.

Om han drikker så er det viktigste å få frem at han ikke må drikke hjemmebrent eller drikke han ikke vet hva er eller kommer fra. Det at de ikke tenker fornuftig i alkoholrus er også viktig å få frem.

Om han stikker avgårde uten å si hvor, så skaff deg mobiltjenesten "hvor er" (usikker på hva tjenesten kalles, men du kan se hvor han er på en måte) Han bør forstå at så lenge du holder hus og mat så er det det minste du kan forlange av han at han sier hvor han er.

Sett deg tilbake til da du var 15 år.

Men, husk å lese det du skreiv, du er en kjemper og vil få tilbake en god gutt slik han var før. Håper og tror det.

[Gjest Også en mor]

Gutten din er i løsrivingsalderen. Kanskje blir det ekstra vanskelig for han siden det har vært bare dere. Vi er jo to voksne, og husker at guttene tydde så til den ene så til den andre av oss. Jeg fikk høre hvor teit pappan var og han hvor teit jeg var. Vi hadde altså avlastning, du må ta hele støyten selv.

Når jeg ser mine to kjekke, voksne gutter i dag, så er jeg full av forundring over hvor godt de klarer seg. Alle mine bekymringer var helt forgjeves, heldigvis. Slik er det ofte. Men det var vel ikke før andre og tredje året på videregående det ble skikkelig orden på dem. Mye hjalp det når de fikk damer. Det var helt tydelig. De roer ned opprørske tenåringsgutter, det er helt tydelig. hehe... Jeg var en dritt selv i de unge åra der, husker jeg. Så jeg har vært glad at jeg ikke har hatt større problemer med dem enn det har vært.

Et forslag er å få en ung voksen gutt/mann som støttekontakt, hvis det er mulig. Eller om du har noen i familien som kan stille opp. Vi hadde en slik i familien, som guttene hørte på. Så vi gav 'oppgaver' til han vi da, snakk om det og det. Når han fortalte hvordan han hadde opplevd å være skoletrøtt og å ha teite foreldre og slikt, og hvordan det ble bedre, da hørte de på det, men sa jeg og faren noe så bare freste de. Fossiler som vi var...

Lykke til! Det virker håpløst, men plutselig er de over, og du opplever å kikke på de med stolt forundring.

[løvinne71]

Min første tanke er at den situasjonen dere nå er i, har sitt utgangspunkt i noe som har gått galt langt tilbake i tid.

Hans oppførsel går jo langt utover hva jeg anser som "normalt" tenårings-opprør.

Så uten å vite om dette stemmer, så får jeg følelsen av at sønnen din har hatt "styringen" over deg allerde fra han var ganske liten?

Og at dette er årsaken til at han tillater seg å ha så lite respekt for deg nå som tenåring.

Barn som har hatt lite grenser og konsekvenser fra de er små, vokser gjerne opp i den tro at de er de som styrer og bestemmer over foreldrene. De har erfart at dersom de er vanskelige og vrange nok, så får de viljen sin tilslutt.

På sikt fører dette til at de mister respekten for foreldrene, og begrepet om hvor grensene går for hva som er akseptabel oppførsel.

Jeg vet jo ikke hva som er bakgrunnshistorien deres, eller om din sønn har noe diagnose som gjør ham vanskeligere "å takle" enn barn flest.

Men uansett bakgrunn, så har nå skaden skjedd. Og det skal nok mye til å snu dette nå som han er såpass stor, og midt i løsrivnings-prossessen.

Så utifra dagens situasjon tror jeg det viktigste du kan gjøre er å fortsette å følge opp, og vise at du bryr deg, og er glad i ham.

Men dette må IKKE bli på bekostning av din evne til å sette grenser for ham og deg selv, eller at du tør si helt klart ifra hva du ikke tolerer av oppførsel / ordbruk fra hans side!

Det skinner litt igjennom at du virker litt "redd" for sønnen din. Men pass på at du ikke "tar imot dritt" i redsel for at han skal bli sint eller aggresiv!

Da oppfatter han deg som svak og ettergivende, og vil antagelig "forakte" deg enda mere.

Derfor må du prøve å fremstå som en sterk autoritetsfigur - selvom du ikke føler deg som en, og selvom dette kan føre til ytterligere konfrontasjoner.

Det kommer nok en dag når han har blitt mere voksen, og forstår at du faktisk var (er) en god mor som ville hans beste. Men i den alderen / opposisjonen han er i for øyeblikket, er han nok ikke mottagelig for å endre mye på sin innstilling.

Du bør derfor fokusere på deg selv og ditt eget beste, vel så mye som på din sønn.

Du må finne løsninger som hjelper deg til å holde motet oppe, og ikke minst, beholde selvrespekten.

Du sier at det alltid har vært kun dere to. Jeg kan derfor tenke meg at det meste av ditt fokus har dreid seg om ham, både på godt og vondt.

Men nå er han faktisk større, og han hverken trenger, eller ønsker, all din tid, eller ditt fulle fokus lenger. Så hvis du klarer å bruke litt av denne "friheten" til noe positivt for deg selv, vil du kanskje føle deg mere fornøyd og sterk, og dermed også utstråle en annen holdning ovenfor din sønn?

Ønsker deg ihvertfall lykke til!

[Gjest J31!]

Min første tanke er om du ikke har mulighet for å skaffe deg tid alene en uke eller to, for å hente deg litt inn. Det er tydelig at du er sliten iallefall.

[Dorthe]

Noen unger er bare kjipere enn andre når de er i puberteten. Det er bare slik det er. Jeg kan ikke gi deg noen gode råd. Jeg har hatt en som har vært vanskelig og en som har vært lett og en som bare er i starten.

Kanskje det hjelper å ikke mase så mye, velge sine diskusjoner med omhu og godta noen ting som du egentlig ikke vil. Jeg vet ikke. Det er ikke greit så lenge hverdagen bare består av krangler

[Gjest ikke godt å være enslig mor]

Jeg er uenig med mange på denne tråden. Du skal gi han husarrest når han ikke vil følge dine regler. Det er du som bestemmer hva, hvor og hvordan. Men nå virker det som om han tar styringen sakte men sikkert over deg.

Mange er altfor snille ovenfor sine tenåringer, det gjør noen enda mer rebelske og ikke omvendt som man skulle tro.

Problemet ditt her er at du er alene og veldig sliten og trøtt og nok har problemer med å orke dette. Kan du få hjelp av noen? Hvem som helst i familien eller faren hans eller andre som du stoler helt på vil følge det som dere setter opp som husregler.

Eventuellt så kan kanskje familievernkontoret hjelpe dere på vei? Og husk at du bestemmer om din sønn skal være med på samtalene!!

Ønsker deg lykke til videre i den vanskelige alderen.

[Gjest har ikke du vært 15?]

''Lørdag sov han hos en venn. Ringte han kl 15 og sa han ikke skulle være sen, jeg har jo lyst å se han før han skal legge seg liksom. Så ringte jeg igjen kl 20, da var han på butikken og snopa! Så da sa jeg at han skulle være hjemme senest kl 21, altså om en time, Det tar ca 20 min å gå fra butikken. 30 min før han skulle være hjemme ringte jeg igjen og minnet han på det, og gutten kom hjem etter 45 min. Kanskje en bagatell, men det var INGEN grunn til at han skulle komme forsent annet enn viljen! ''

JA! Du maser! Han er 15 og vennene betyr mye mer for ham nå en hva mor gjør. Så og si alt foreldre sier er mas og gnål når man er 15. Det betyr ikke at du er en dårlig mor, men at du bør vurdere når det er verdt å mase og når du skal la være.

[miia]

Gutten din er i løsrivingsalderen. Kanskje blir det ekstra vanskelig for han siden det har vært bare dere. Vi er jo to voksne, og husker at guttene tydde så til den ene så til den andre av oss. Jeg fikk høre hvor teit pappan var og han hvor teit jeg var. Vi hadde altså avlastning, du må ta hele støyten selv.

Når jeg ser mine to kjekke, voksne gutter i dag, så er jeg full av forundring over hvor godt de klarer seg. Alle mine bekymringer var helt forgjeves, heldigvis. Slik er det ofte. Men det var vel ikke før andre og tredje året på videregående det ble skikkelig orden på dem. Mye hjalp det når de fikk damer. Det var helt tydelig. De roer ned opprørske tenåringsgutter, det er helt tydelig. hehe... Jeg var en dritt selv i de unge åra der, husker jeg. Så jeg har vært glad at jeg ikke har hatt større problemer med dem enn det har vært.

Et forslag er å få en ung voksen gutt/mann som støttekontakt, hvis det er mulig. Eller om du har noen i familien som kan stille opp. Vi hadde en slik i familien, som guttene hørte på. Så vi gav 'oppgaver' til han vi da, snakk om det og det. Når han fortalte hvordan han hadde opplevd å være skoletrøtt og å ha teite foreldre og slikt, og hvordan det ble bedre, da hørte de på det, men sa jeg og faren noe så bare freste de. Fossiler som vi var...

Lykke til! Det virker håpløst, men plutselig er de over, og du opplever å kikke på de med stolt forundring.

''Et forslag er å få en ung voksen gutt/mann som støttekontakt, hvis det er mulig.''

Akkurat det tenkte jeg også på...

[Dorthe]

Jeg er uenig med mange på denne tråden. Du skal gi han husarrest når han ikke vil følge dine regler. Det er du som bestemmer hva, hvor og hvordan. Men nå virker det som om han tar styringen sakte men sikkert over deg.

Mange er altfor snille ovenfor sine tenåringer, det gjør noen enda mer rebelske og ikke omvendt som man skulle tro.

Problemet ditt her er at du er alene og veldig sliten og trøtt og nok har problemer med å orke dette. Kan du få hjelp av noen? Hvem som helst i familien eller faren hans eller andre som du stoler helt på vil følge det som dere setter opp som husregler.

Eventuellt så kan kanskje familievernkontoret hjelpe dere på vei? Og husk at du bestemmer om din sønn skal være med på samtalene!!

Ønsker deg lykke til videre i den vanskelige alderen.

Det går ikke an å gi en 15-åring husarrest. Han er gjerne både høyere og sterkere enn mor og dermed bare går han og så har man mistet enda mer respekt.

[Gjest føler meg helt lost...]

''Lørdag sov han hos en venn. Ringte han kl 15 og sa han ikke skulle være sen, jeg har jo lyst å se han før han skal legge seg liksom. Så ringte jeg igjen kl 20, da var han på butikken og snopa! Så da sa jeg at han skulle være hjemme senest kl 21, altså om en time, Det tar ca 20 min å gå fra butikken. 30 min før han skulle være hjemme ringte jeg igjen og minnet han på det, og gutten kom hjem etter 45 min. Kanskje en bagatell, men det var INGEN grunn til at han skulle komme forsent annet enn viljen! ''

JA! Du maser! Han er 15 og vennene betyr mye mer for ham nå en hva mor gjør. Så og si alt foreldre sier er mas og gnål når man er 15. Det betyr ikke at du er en dårlig mor, men at du bør vurdere når det er verdt å mase og når du skal la være.

Jeg vet jo at jeg maser! Men akkurat når det gjelder denne episoden, glemte jeg å legge til at han dro ca kl 13 på lørdag, og jeg ringte han ikke før rundt 15 på SØNDAG. Han skulle da "ikke bli så sein". 7 timer senere kommer han, jeg har ringt 2 ganger på 1 døgn. Syns ikke det er veldig masete..

[Gjest føler meg helt lost...]

Eg synes det høres ut som om du gjør en god jobb som mor eg, det er utfordrene å ha en tenåringsgutt i opposisjon, eg har sjøl en på snart 18 år.

Men det kan tyde på at du har pådratt deg en depresjon?

Og den bør du (eventuellt) få behandling for, slik at du ikkje går på en større smell.

Du bryr deg og setter klare grenser, det er bra!

Men du bør gi gutten din litt slingringsmonn, det med butikken kunne du ha oversett.

Ps! Uansett hva "gale" sønnen din gjør, husk å fortelle at du er glad i han!!!

Takk for svar! Du leser meg nok ganske bra. Jeg tror nok jeg har pådratt meg en liten depp... Slitsomt over lang tid dette. Vanskelig å si positive og gode ting. Før hadde vi så nær kontakt. Snakket sammen på sengekanten hver kveld, leste bok i timesvis fordi det var så gøy osv. Han har alltid vært en hard nøtt, sier de rundt meg også. Er nok flere grunner til at det har blitt som det har blitt, som er utenfor min kontroll. Men det med den gode, positive grunntonen, det savner jeg, og er så redd for at alt skal ødelegges og ikke være mulig å finne tilbake til hverandre før det er forsent....

[Gjest føler meg helt lost...]

Det høres ikke ut som du har en enkel jobb. Jeg tror det aller viktigste er at du ikke gir opp. Fortsett å mase, stille krav og følge ham opp. Vis at du bryr deg, selv om du bare får vondord i retur. Men husk å lytte til og respektere hans ønsker også, når de er realistiske. Det er lett å kjøre seg fast i et mønster der man sier nei til alt, av refleks.

Når alt har låst seg sånn er det nok ikke så lett å sette seg ned med ham og prate om hvordan tingene er og hvordan han synes de burde være. Finnes det kanskje noen andre voksne som kunne ta noen sånne runder med ham på tomannshånd? En onkel, rådgiver på skolen, eller andre voksne han har et minimum av respekt for, helst en mann? Jeg tror det kan være lurt at han tvinges til å sette ord på hvorfor han oppfører seg som han gjør, og tvinges til å tenke gjennom om dette er greit eller ikke. Det er jo ikke lett med sanksjoner overfor en ungdom i denne alderen, så man må bare appellere til fornuften hans.

Og husk å ta litt vare på deg selv også. Du har antakelig noen tøffe år foran deg. Det at du tar vare på deg selv og har ditt eget liv og interesser kan gi deg mer overskudd og selvrespekt, og kanskje til og med være med på å gi gutten mer respekt for deg, over tid.

Takk for svar! Jeg maser og følger opp nettopp fordi jeg bryr meg. Jeg prøver å fortelle han det også. Men klart, for en tenåring så VIL en jo ikke se den gode viljen bak - det skjønner man jo først senere. Men jeg må prøve å kutte ned (enda mer) på maset, og prøve å føye til flere god-ord....

''Når alt har låst seg sånn er det nok ikke så lett å sette seg ned med ham og prate om hvordan tingene er og hvordan han synes de burde være. Finnes det kanskje noen andre voksne som kunne ta noen sånne runder med ham på tomannshånd?''

Nei, det er ikke noen andre som er naturlige prate-partnere rundt han. Det er flere som prøver, og også eksterne instanser inne. Evt. en av de kan kanskje "nå inn", men de er jo der primært for hans behov, ikke for å "snakke han til fornuft". Uansett er han nok ikke den letteste å prate med - han blir bare rasende irritert når jeg prøver å ta initiativ til å snakke ordentlig med han. Men noen ganger når jeg merkelig nok inn. Har ikke helt knekket koden for når det er, hva jeg gjør riktig akkurat da..

''Og husk å ta litt vare på deg selv også. Du har antakelig noen tøffe år foran deg. Det at du tar vare på deg selv og har ditt eget liv og interesser kan gi deg mer overskudd og selvrespekt, og kanskje til og med være med på å gi gutten mer respekt for deg, over tid.''

Takk. Jeg prøver stadig å gjøre ting som er bra for meg. Jeg har et stykke å gå der da, men er engasjert i noe greier på fritida, så det skjer jo ting som er gøy og spennende også. Litt input. Men det er nok mer jeg kunne gjort for min egen del som hadde gitt meg mer overskudd, og hans respekt ja....

[Gjest føler meg helt lost...]

Han er 15 år, så du kan ikke regne med å ha full kontroll lenger.

Men det betyr ikke at han kan trakassere deg eller behandle deg akkurat som han vil.

Prøv å "redefinere" ansvarsområdene, helst med en annen person til stede - en eller annen han har litt tillit til, enten det er broren din, en (nåværende eller tidligere) lærer eller en annen voksen. Aller helst en mann. Lag en slags kontrakt for å unngå at livene deres blir bare mas: Bruk innfallsvinkelen at du forstår at han er stor nok til å ta en del ansvar selv, men at du er redd for at de viktige tingene (skolen osv.) skal skli ut igjen, og det vil du ikke siden det nå går så fint bla bla (rosende!).

Så blir dere enige om noen absolutte grenser, f.eks. innetiden og at han SKAL komme seg på skolen og gjøre lekser. Disse tingene har du "lov til" å følge opp innen rimelighetens grenser, dvs. at det regnes som avtalebrudd at han skulker eller selvforskyldt får veldig dårlige resultater. Bruk videregående som gulrot - han har kanskje ikke lyst til å komme inn på en linje han ikke er interessert i på en skole som ligger langt unna (eller noe sånt - tilpass truslene etter hva som er aktuelt der dere bor).

Til gjengjeld skal du slutte å bry deg (og da mener jeg totalt slutte å nevne det eller mase om det) om etpar andre ting, f.eks. når han legger seg (igjen, forutsatt at han står opp om morgenen), hvor bedritent rommet hans ser ut, hva han kjøper i kiosken (men du skal selvsagt ikke gi ham kjempebeløp som går til bare tull), osv. Du finner sikkert noen saker som er irriterende, men ikke livsviktige - og som han egentlig burde kunne styre selv når han er 15.

La det også inngå i kontrakten at dere snakker til hverandre som voksne mennesker - du skal ikke kjefte på ham som et barn, og han skal behandle deg med respekt.

Forøvrig er det mange med barn i den alderen som føler seg som verdens verste foreldre. Ikke gi opp, men prøv å få inn en annen person som kan være med på å balansere situasjonen litt. Det høres ut som om dere sliter veldig på hverandre akkurat nå.

Takk for svar.

''Prøv å "redefinere" ansvarsområdene, helst med en annen person til stede''

Dette har vi gjort. Gjennom MAT så har vi gått inn i oss selv på godt og vondt og fått verktøy for å sortere hverdagen. Men glir vel litt ut igjen nå,derav frustrasjonen

''Lag en slags kontrakt for å unngå at livene deres blir bare mas: Bruk innfallsvinkelen at du forstår at han er stor nok til å ta en del ansvar selv, men at du er redd for at de viktige tingene (skolen osv.) skal skli ut igjen, og det vil du ikke siden det nå går så fint bla bla (rosende!). Så blir dere enige om noen absolutte grenser, f.eks. innetiden og at han SKAL komme seg på skolen og gjøre lekser. Disse tingene har du "lov til" å følge opp innen rimelighetens grenser, dvs. at det regnes som avtalebrudd at han skulker eller selvforskyldt får veldig dårlige resultater.''

Takk for tips. Som sagt, vi har gått gjennom MAT og mange av disse rådene er allerede iverksatt i vår (lille) familie. Funker delvis, men problemene er mange og komplekse, så vi må jobbe med litt og litt om gangen, og begynner med de største greiene først... Det er en lang vei å gå.

''Til gjengjeld skal du slutte å bry deg (og da mener jeg totalt slutte å nevne det eller mase om det) om etpar andre ting, f.eks. når han legger seg (igjen, forutsatt at han står opp om morgenen), hvor bedritent rommet hans ser ut, hva han kjøper i kiosken (men du skal selvsagt ikke gi ham kjempebeløp som går til bare tull), osv. Du finner sikkert noen saker som er irriterende, men ikke livsviktige - og som han egentlig burde kunne styre selv når han er 15.''

Jeg nevner sjelden rommet, leggetid osv. Jeg har sagt at klær blir vasket når de ligger (sortert) på vaskerommet, og innimellom (når han er tom for klær) tar han et raid. Så det har gått inn. Jeg ber han om enkelte husarbeidting, som han stort sett gjør, og jeg overser protestlydene.

Når det gjelder penger og bruken av disse - de går jo til bare TULL, hva annet kan godteri, kantinemat (som han kjøper selv om han har med god lunsj - som kastes), røyk og ev. drikke kalles? Han sparer bare det jeg krever at han legger til side (når han har litt større beløp i lomma), og hvis ijeg ikke følger opp, forsvinner pengene litt etter litt til det er tomt, fra 1000 kr i boksen til 0 på 2 uker om jeg ikke følger med.. Kan få mye fint for en tusing! Prøver å lære han næringsvett og pengevett. Men det er ikke lett. Men vil heller at han bruker opp egne penger på fjas og usunne greier enn at han stjeler penger/tingene da så klart, så det er en balansegang. Vi har en lommepengeavtale, ut fra kontrakten vi har laget. Der får han konkret belønning ut fra "oppnådde mål" denne uka, funker veldig greit. Jeg har ikke lagt meg så veldig opp i hva han bruker pengene på etter vi begynte med dette egentlig, har bare stilletiende "godtatt" at han spiser/drikker det han vil. Og det ser jeg at alle andre unger/ungdommer også gjør... Så han er ikke så vledig annerledes sånn nei

''La det også inngå i kontrakten at dere snakker til hverandre som voksne mennesker - du skal ikke kjefte på ham som et barn, og han skal behandle deg med respekt.'' Dette kan vi nok gjøre mer ut av. Språkbruk er allerede i kontrakten...

''Forøvrig er det mange med barn i den alderen som føler seg som verdens verste foreldre. Ikke gi opp, men prøv å få inn en annen person som kan være med på å balansere situasjonen litt. Det høres ut som om dere sliter veldig på hverandre akkurat nå.'' Ja det gjør vi, takk for trøst, gjør godt å vite at det er flere fortvilte der ute som meg.. Når det gjelder å få inn en annen er det komplisert og blir dessverre ikke noe av.

[Gjest føler meg helt lost...]

''Vi har slitt så lenge, sønnen min og jeg. Det har alltid bare vært oss to. Han er 15 år. Siste året har vært så mye negativt at det ikke er vits i å nevne alt en gang, men ting har blitt bedre og bedre og nå er han på skolen nesten uten å skulke, han gjør nesten alle leksene sine og oppnår bedre resultater, og virker mer fornøyd. ''

Husk på dette som du skreiv over her.

Du må ikke ta ordene hans så innpå deg heller fordi det er hormonene som styrer endel av dem.....Det virker som du gjør en god jobb, du gjør ditt beste og mere kan en ikke forvente av deg.

Prøv å appelere til hans fornuft nå som han "snart er voksen". Prøv å lage avtaler dere begge kan leve med. Kanskje dette med mobilen er plagsomt for ham, prøv om han har et forslag selv til hvordan du skal slippe å lure på om han husker tid og ting selv, siden han "snart er voksen".

Den biten om at han snart er voksen er noe han kan bevise for deg at han er, for det er jo det han mener? At han kan klare seg selv?

Om han røyker så nytter det lite å si til han flere ganger at han ikke må det.

Om han drikker så er det viktigste å få frem at han ikke må drikke hjemmebrent eller drikke han ikke vet hva er eller kommer fra. Det at de ikke tenker fornuftig i alkoholrus er også viktig å få frem.

Om han stikker avgårde uten å si hvor, så skaff deg mobiltjenesten "hvor er" (usikker på hva tjenesten kalles, men du kan se hvor han er på en måte) Han bør forstå at så lenge du holder hus og mat så er det det minste du kan forlange av han at han sier hvor han er.

Sett deg tilbake til da du var 15 år.

Men, husk å lese det du skreiv, du er en kjemper og vil få tilbake en god gutt slik han var før. Håper og tror det.

Tusen takk for svar!

[Gjest føler meg helt lost...]

Gutten din er i løsrivingsalderen. Kanskje blir det ekstra vanskelig for han siden det har vært bare dere. Vi er jo to voksne, og husker at guttene tydde så til den ene så til den andre av oss. Jeg fikk høre hvor teit pappan var og han hvor teit jeg var. Vi hadde altså avlastning, du må ta hele støyten selv.

Når jeg ser mine to kjekke, voksne gutter i dag, så er jeg full av forundring over hvor godt de klarer seg. Alle mine bekymringer var helt forgjeves, heldigvis. Slik er det ofte. Men det var vel ikke før andre og tredje året på videregående det ble skikkelig orden på dem. Mye hjalp det når de fikk damer. Det var helt tydelig. De roer ned opprørske tenåringsgutter, det er helt tydelig. hehe... Jeg var en dritt selv i de unge åra der, husker jeg. Så jeg har vært glad at jeg ikke har hatt større problemer med dem enn det har vært.

Et forslag er å få en ung voksen gutt/mann som støttekontakt, hvis det er mulig. Eller om du har noen i familien som kan stille opp. Vi hadde en slik i familien, som guttene hørte på. Så vi gav 'oppgaver' til han vi da, snakk om det og det. Når han fortalte hvordan han hadde opplevd å være skoletrøtt og å ha teite foreldre og slikt, og hvordan det ble bedre, da hørte de på det, men sa jeg og faren noe så bare freste de. Fossiler som vi var...

Lykke til! Det virker håpløst, men plutselig er de over, og du opplever å kikke på de med stolt forundring.

''Gutten din er i løsrivingsalderen. Kanskje blir det ekstra vanskelig for han siden det har vært bare dere. Vi er jo to voksne, og husker at guttene tydde så til den ene så til den andre av oss. Jeg fikk høre hvor teit pappan var og han hvor teit jeg var. Vi hadde altså avlastning, du må ta hele støyten selv.''

Ja det er jo ikke så mange andre å bryne seg på. Heldigvis får jeg høre for en kjekk og superhyggelig fyr han er utad. Så lett å snakke med, direkte i blikket osv osv. Og hjemme er han bare totalt uspiselig, nesten på vippet til å bli voldelig noen ganger. Det er godt han (stort sett) oppfører seg ute da. (Minus skolen og et par andre steder)

''Mye hjalp det når de fikk damer. Det var helt tydelig. De roer ned opprørske tenåringsgutter, det er helt tydelig. hehe...'' Hehe, ja det kan jeg tenke meg. Damer er fremdeles totalt taushetsbelagt. Men når han knapt har lyst å oppholde seg hjemme selv, eller mindre ha med kompiser hjem, så tar det nok en stund før terskelen til å ha med en dame er oversteget. Vi får se...

''Et forslag er å få en ung voksen gutt/mann som støttekontakt, hvis det er mulig. Eller om du har noen i familien som kan stille opp. Vi hadde en slik i familien, som guttene hørte på. Så vi gav 'oppgaver' til han vi da, snakk om det og det. Når han fortalte hvordan han hadde opplevd å være skoletrøtt og å ha teite foreldre og slikt, og hvordan det ble bedre, da hørte de på det, men sa jeg og faren noe så bare freste de. Fossiler som vi var...'' Heldiggriser. Jeg har drømt om noe slikt noe, og etterspurt det i "systemet" her vi bor. Ting tar bare så J.. lang tid, så når han virkelig hadde bruk for det, så var det langt opp og frem. Og gutten er "for smart" så han skjønner hvordan ting henger sammen - og nekter.

''Lykke til! Det virker håpløst, men plutselig er de over, og du opplever å kikke på de med stolt forundring.'' Takk, ja jeg håper og tror på det selv! Om et par år kanskje..

[Gjest få mer støtte!]

Kan du få mer hjelp fra barnevernet? Vet ikke hva MAT- programmet går ut på, men vet det er noe som heter MST. (Multisystemisk terapi). Er det en skrivefeil? Dette skal kunne brukes på flere områder enn bare det med skolen. Tydelig at det fortsatt er en del å jobbe med. Men flott at det går bedre på skolen, da! Må være utrolig tøft å stå i dette, du trenger mye mer støtte for å klare å være sjefen til denne gutten. Det er DU som er lederen i huset. At han snakker stygt om deg foran kamerater syns jeg var utrolig respektløst.