Føler meg som verdens værste mor

[Gjest føler meg helt lost...]

Min første tanke er at den situasjonen dere nå er i, har sitt utgangspunkt i noe som har gått galt langt tilbake i tid.

Hans oppførsel går jo langt utover hva jeg anser som "normalt" tenårings-opprør.

Så uten å vite om dette stemmer, så får jeg følelsen av at sønnen din har hatt "styringen" over deg allerde fra han var ganske liten?

Og at dette er årsaken til at han tillater seg å ha så lite respekt for deg nå som tenåring.

Barn som har hatt lite grenser og konsekvenser fra de er små, vokser gjerne opp i den tro at de er de som styrer og bestemmer over foreldrene. De har erfart at dersom de er vanskelige og vrange nok, så får de viljen sin tilslutt.

På sikt fører dette til at de mister respekten for foreldrene, og begrepet om hvor grensene går for hva som er akseptabel oppførsel.

Jeg vet jo ikke hva som er bakgrunnshistorien deres, eller om din sønn har noe diagnose som gjør ham vanskeligere "å takle" enn barn flest.

Men uansett bakgrunn, så har nå skaden skjedd. Og det skal nok mye til å snu dette nå som han er såpass stor, og midt i løsrivnings-prossessen.

Så utifra dagens situasjon tror jeg det viktigste du kan gjøre er å fortsette å følge opp, og vise at du bryr deg, og er glad i ham.

Men dette må IKKE bli på bekostning av din evne til å sette grenser for ham og deg selv, eller at du tør si helt klart ifra hva du ikke tolerer av oppførsel / ordbruk fra hans side!

Det skinner litt igjennom at du virker litt "redd" for sønnen din. Men pass på at du ikke "tar imot dritt" i redsel for at han skal bli sint eller aggresiv!

Da oppfatter han deg som svak og ettergivende, og vil antagelig "forakte" deg enda mere.

Derfor må du prøve å fremstå som en sterk autoritetsfigur - selvom du ikke føler deg som en, og selvom dette kan føre til ytterligere konfrontasjoner.

Det kommer nok en dag når han har blitt mere voksen, og forstår at du faktisk var (er) en god mor som ville hans beste. Men i den alderen / opposisjonen han er i for øyeblikket, er han nok ikke mottagelig for å endre mye på sin innstilling.

Du bør derfor fokusere på deg selv og ditt eget beste, vel så mye som på din sønn.

Du må finne løsninger som hjelper deg til å holde motet oppe, og ikke minst, beholde selvrespekten.

Du sier at det alltid har vært kun dere to. Jeg kan derfor tenke meg at det meste av ditt fokus har dreid seg om ham, både på godt og vondt.

Men nå er han faktisk større, og han hverken trenger, eller ønsker, all din tid, eller ditt fulle fokus lenger. Så hvis du klarer å bruke litt av denne "friheten" til noe positivt for deg selv, vil du kanskje føle deg mere fornøyd og sterk, og dermed også utstråle en annen holdning ovenfor din sønn?

Ønsker deg ihvertfall lykke til!

Takk for svar!

''Min første tanke er at den situasjonen dere nå er i, har sitt utgangspunkt i noe som har gått galt langt tilbake i tid.'' Det kan godt hende, det er nok flere grunner til at ting har blitt som det har blitt...

''Hans oppførsel går jo langt utover hva jeg anser som "normalt" tenårings-opprør.'' Me 2...

''Så uten å vite om dette stemmer, så får jeg følelsen av at sønnen din har hatt "styringen" over deg allerde fra han var ganske liten? Og at dette er årsaken til at han tillater seg å ha så lite respekt for deg nå som tenåring.''

Det er lite trolig at det er årsaken. Har han hatt "styring" på meg, så har det vært fordi man blir bundet når man er alene med små barn, og ikke har de samme mulighetene som uten barn. At jeg alltid har vært der for han, fordi jeg ikke har kunnet være borte -eller hvordan jeg skal forklare det.

''Barn som har hatt lite grenser og konsekvenser fra de er små, vokser gjerne opp i den tro at de er de som styrer og bestemmer over foreldrene. De har erfart at dersom de er vanskelige og vrange nok, så får de viljen sin tilslutt.'' Beklager, men der tar du nok totalt feil. Er det en som har hatt grenser og konsekvenser så er det nok denne karen her ja. Han har alltid vært en "hard nøtt", så han har hatt stramme tøyler. Kanskje litt for stramme tøyler. Kanskje derfor opprøret blir ekstra voldsomt... Men iallefall IKKE fordi han IKKE har hatt grenser hjemme!

''Det skinner litt igjennom at du virker litt "redd" for sønnen din. Men pass på at du ikke "tar imot dritt" i redsel for at han skal bli sint eller aggresiv! Da oppfatter han deg som svak og ettergivende, og vil antagelig "forakte" deg enda mere. Derfor må du prøve å fremstå som en sterk autoritetsfigur - selvom du ikke føler deg som en, og selvom dette kan føre til ytterligere konfrontasjoner.'' Jeg er nok ikke av den som fremstår som hverken pinglete eller redd av meg i konfrontasjoner. Han opplever meg nok heller som knallhard, sur, sint, urokkelig, sta osv osv. Han sier det at jeg ALLTID må ha rett, at jeg ALLTID "må vinne". Det er jo ikke det det handler om for meg, men når jeg prøver å forklare han hvordan ting henger sammen, så hører han bare at jeg sier "JEG HAR RETT!"

''Du bør derfor fokusere på deg selv og ditt eget beste, vel så mye som på din sønn. Du må finne løsninger som hjelper deg til å holde motet oppe, og ikke minst, beholde selvrespekten.'' Takk, ja jeg har jo noen greier jeg engasjerer meg i, og har flere ting jeg har lyst å drive med, kurs å gå på.... Jeg har lyst, men det stopper liksom der. Jeg skal ta meg i nakken og gjøre noe med det. Komme meg litt ut!

''Du sier at det alltid har vært kun dere to. Jeg kan derfor tenke meg at det meste av ditt fokus har dreid seg om ham, både på godt og vondt.'' Jeg har alltid vært en mor som har fulgt godt og tett opp. Men ikke kvelende. Han har alltid vært en trygg og glad gutt, har overnattet hos andre fra han var 0 år, og var ALLTID klar for å bli med andre hjem osv. Så sånn sett så er det ikke så mye nytt det at han fortsetter med det nå da egentlig.. Ja, det har vært mye oss to. Jeg har vært mye alene på kvelder og kjedet vettet av meg, fordi det ikke har vært muligheter for å komme seg ut når han sov. Så det er nok kanskje mest "vanen", at jeg er vant til å ha det sånn, som gjør at jeg fortsatt holder meg hjemme og "venter" på han, når jeg egentlig kunne flakse litt med vingene og slå ut håret? (Sånn sett bort i fra at han ikke roter seg opp i trøbbel i helgene og jeg må holde meg edru og tilgjengelig for å hente osv).

''Ønsker deg ihvertfall lykke til!'' Tusen takk!

[Gjest føler meg helt lost...]

Min første tanke er om du ikke har mulighet for å skaffe deg tid alene en uke eller to, for å hente deg litt inn. Det er tydelig at du er sliten iallefall.

Takk. Ja jeg trenger litt avlastning. Det er utrolig slitsomt å alltid "være på vakt", aldri ha helt fri..

[Gjest føler meg helt lost...]

Noen unger er bare kjipere enn andre når de er i puberteten. Det er bare slik det er. Jeg kan ikke gi deg noen gode råd. Jeg har hatt en som har vært vanskelig og en som har vært lett og en som bare er i starten.

Kanskje det hjelper å ikke mase så mye, velge sine diskusjoner med omhu og godta noen ting som du egentlig ikke vil. Jeg vet ikke. Det er ikke greit så lenge hverdagen bare består av krangler

Ja det er stor forskjell fra person til person.... Selv hadde jeg tilnærmet ikke noe opprør, men husker at "ingen forstod meg".

[Gjest føler meg helt lost...]

Kan du få mer hjelp fra barnevernet? Vet ikke hva MAT- programmet går ut på, men vet det er noe som heter MST. (Multisystemisk terapi). Er det en skrivefeil? Dette skal kunne brukes på flere områder enn bare det med skolen. Tydelig at det fortsatt er en del å jobbe med. Men flott at det går bedre på skolen, da! Må være utrolig tøft å stå i dette, du trenger mye mer støtte for å klare å være sjefen til denne gutten. Det er DU som er lederen i huset. At han snakker stygt om deg foran kamerater syns jeg var utrolig respektløst.

MAT er nye betegnelsen for MST. Multi Arena Terapi..

Jeg snakket med barnevernet i går, de har ikke så mye mer å bidra med. Det jeg føler vi trenger er noen som kan hjelpe oss å vri det negative om til en positiv relasjon. Kanskje jeg klarer det selv? Jeg blir bare noen ganger så sinnsykt oppgitt, lei meg og fortvilet, som i går. Er litt bedre i dag igjen... Hadde en ok kveld i går, fikk til og med lov å stjele en klem. Små lysglimt som består av hyggelige opplevelser eller bare rett og slett en relativt fredelig kveld er ganske oppløftende. Men sånn sett er det bedre at det går litt dårligere hjemme nå denne perioden, så lenge skolen og fritids fungerer ok. Der har jeg ikke helt oversikt over hva som egentlig skjer - her hjemme er jeg jo, så jeg vet hvordan det er.

[Gjest føler meg helt lost...]

Jeg er uenig med mange på denne tråden. Du skal gi han husarrest når han ikke vil følge dine regler. Det er du som bestemmer hva, hvor og hvordan. Men nå virker det som om han tar styringen sakte men sikkert over deg.

Mange er altfor snille ovenfor sine tenåringer, det gjør noen enda mer rebelske og ikke omvendt som man skulle tro.

Problemet ditt her er at du er alene og veldig sliten og trøtt og nok har problemer med å orke dette. Kan du få hjelp av noen? Hvem som helst i familien eller faren hans eller andre som du stoler helt på vil følge det som dere setter opp som husregler.

Eventuellt så kan kanskje familievernkontoret hjelpe dere på vei? Og husk at du bestemmer om din sønn skal være med på samtalene!!

Ønsker deg lykke til videre i den vanskelige alderen.

Jeg kan ikke få hjelp av noen. Det er "analysert" via MAT, vi har lite nettverk.

Husarrest funker ikke annet enn at det gjør han mer rebelsk og sint, og gjør den negative spiralen bare større. Jeg ønsker å snu den negative tonen, bygge opp igjen det positive. Hvordan "øke varmen" i huset? Prøver små ting som å komme inn på senga en sjelden gang og prate litt om ufarlige ting, klappe litt på han, massere litt nakken når han er stiv, gi han overraskelser som han ikke visste jeg tenkte på, ting jeg vet han blir glad for osv. Det er mer den gata jeg må gå. Hardhet og konsekvente regler har vi hatt så masse av, det er det jeg må prøve å snu. Jeg er/har vært veldig hard og krass, og når det nå går litt dårlig igjen, merker jeg at jeg faller tilbake til "gamle synder".

Takk for svar.

[laban]

Takk for svar.

''Prøv å "redefinere" ansvarsområdene, helst med en annen person til stede''

Dette har vi gjort. Gjennom MAT så har vi gått inn i oss selv på godt og vondt og fått verktøy for å sortere hverdagen. Men glir vel litt ut igjen nå,derav frustrasjonen

''Lag en slags kontrakt for å unngå at livene deres blir bare mas: Bruk innfallsvinkelen at du forstår at han er stor nok til å ta en del ansvar selv, men at du er redd for at de viktige tingene (skolen osv.) skal skli ut igjen, og det vil du ikke siden det nå går så fint bla bla (rosende!). Så blir dere enige om noen absolutte grenser, f.eks. innetiden og at han SKAL komme seg på skolen og gjøre lekser. Disse tingene har du "lov til" å følge opp innen rimelighetens grenser, dvs. at det regnes som avtalebrudd at han skulker eller selvforskyldt får veldig dårlige resultater.''

Takk for tips. Som sagt, vi har gått gjennom MAT og mange av disse rådene er allerede iverksatt i vår (lille) familie. Funker delvis, men problemene er mange og komplekse, så vi må jobbe med litt og litt om gangen, og begynner med de største greiene først... Det er en lang vei å gå.

''Til gjengjeld skal du slutte å bry deg (og da mener jeg totalt slutte å nevne det eller mase om det) om etpar andre ting, f.eks. når han legger seg (igjen, forutsatt at han står opp om morgenen), hvor bedritent rommet hans ser ut, hva han kjøper i kiosken (men du skal selvsagt ikke gi ham kjempebeløp som går til bare tull), osv. Du finner sikkert noen saker som er irriterende, men ikke livsviktige - og som han egentlig burde kunne styre selv når han er 15.''

Jeg nevner sjelden rommet, leggetid osv. Jeg har sagt at klær blir vasket når de ligger (sortert) på vaskerommet, og innimellom (når han er tom for klær) tar han et raid. Så det har gått inn. Jeg ber han om enkelte husarbeidting, som han stort sett gjør, og jeg overser protestlydene.

Når det gjelder penger og bruken av disse - de går jo til bare TULL, hva annet kan godteri, kantinemat (som han kjøper selv om han har med god lunsj - som kastes), røyk og ev. drikke kalles? Han sparer bare det jeg krever at han legger til side (når han har litt større beløp i lomma), og hvis ijeg ikke følger opp, forsvinner pengene litt etter litt til det er tomt, fra 1000 kr i boksen til 0 på 2 uker om jeg ikke følger med.. Kan få mye fint for en tusing! Prøver å lære han næringsvett og pengevett. Men det er ikke lett. Men vil heller at han bruker opp egne penger på fjas og usunne greier enn at han stjeler penger/tingene da så klart, så det er en balansegang. Vi har en lommepengeavtale, ut fra kontrakten vi har laget. Der får han konkret belønning ut fra "oppnådde mål" denne uka, funker veldig greit. Jeg har ikke lagt meg så veldig opp i hva han bruker pengene på etter vi begynte med dette egentlig, har bare stilletiende "godtatt" at han spiser/drikker det han vil. Og det ser jeg at alle andre unger/ungdommer også gjør... Så han er ikke så vledig annerledes sånn nei

''La det også inngå i kontrakten at dere snakker til hverandre som voksne mennesker - du skal ikke kjefte på ham som et barn, og han skal behandle deg med respekt.'' Dette kan vi nok gjøre mer ut av. Språkbruk er allerede i kontrakten...

''Forøvrig er det mange med barn i den alderen som føler seg som verdens verste foreldre. Ikke gi opp, men prøv å få inn en annen person som kan være med på å balansere situasjonen litt. Det høres ut som om dere sliter veldig på hverandre akkurat nå.'' Ja det gjør vi, takk for trøst, gjør godt å vite at det er flere fortvilte der ute som meg.. Når det gjelder å få inn en annen er det komplisert og blir dessverre ikke noe av.

Jeg kjenner ikke til hva MAT innebærer, så beklager hvis jeg gjentok mye dere allerede er i gang med.

Men jeg kom på en ting når jeg leste det du skrev i et annet svar her, om hvordan man kan få til å gjøre små, hyggelige ting uten at det blir klamt:

En venninne av meg er også alenemor til en tenåring. De er ikke spesielt huslige noen av dem. De har innført et poengsystem - ikke for å bedre noens oppførsel, men for at ting skal bli gjort på en litt humørfylt måte, uten mas og bebreidelser. Du skrev at dere har en slags kontrakt, så dette er kanskje overflødig - men kanskje går det an å gjøre avtalen litt "mykere" ved å legge inn noen ekstrating:

De har definert en rekke småting som gir poeng, f.eks. gå ut med søpla når det er fullt, tømme papirsøppel og glass (kildesortering), ta en klesvask eller maskinoppvask, lage te og servere den andre om morgenen, osv. Ikke de store oppgavene som å vaske hele huset, men alle sånne ting som gjør det utrivelig hvis det ikke blir gjort, men som det er vanlig å føle at man selv gjør hele tiden og aldri får hjelp til. De gir litt forskjellig antall poeng, det har de blitt enige om sammen. Begge krysser av på en liste når en slik aktivitet er gjort.

Når måneden er slutt, regner de ut et pengebeløp som tilfaller junior avhengig av hva han har gjort. Han har et grunnbeløp uansett, og så får han tillegg avhengig av poengantallet han har oppnådd. Moren trekker fra tilsvarende når det er hun som har vært først ute med å gjøre. Hun tilpasser seg jo litt, slik at han får gjort ganske mye - poenget er ikke å starte en konkurranse om å bære ut tomme søppelbøtter, men at man hjelper til med å holde det trivelig på en hyggelig måte.

Det trenger jo ikke være så mange pliktoppdrag på lista, man kan utvide det med å lage te til hverandre om morgenen med andre småhyggelige ting. Så kan man jo håpe på at det blir en vane etter hvert og at man finner på ting av seg selv, uten at det står på lista...

[Gjest føler meg helt lost...]

Jeg kjenner ikke til hva MAT innebærer, så beklager hvis jeg gjentok mye dere allerede er i gang med.

Men jeg kom på en ting når jeg leste det du skrev i et annet svar her, om hvordan man kan få til å gjøre små, hyggelige ting uten at det blir klamt:

En venninne av meg er også alenemor til en tenåring. De er ikke spesielt huslige noen av dem. De har innført et poengsystem - ikke for å bedre noens oppførsel, men for at ting skal bli gjort på en litt humørfylt måte, uten mas og bebreidelser. Du skrev at dere har en slags kontrakt, så dette er kanskje overflødig - men kanskje går det an å gjøre avtalen litt "mykere" ved å legge inn noen ekstrating:

De har definert en rekke småting som gir poeng, f.eks. gå ut med søpla når det er fullt, tømme papirsøppel og glass (kildesortering), ta en klesvask eller maskinoppvask, lage te og servere den andre om morgenen, osv. Ikke de store oppgavene som å vaske hele huset, men alle sånne ting som gjør det utrivelig hvis det ikke blir gjort, men som det er vanlig å føle at man selv gjør hele tiden og aldri får hjelp til. De gir litt forskjellig antall poeng, det har de blitt enige om sammen. Begge krysser av på en liste når en slik aktivitet er gjort.

Når måneden er slutt, regner de ut et pengebeløp som tilfaller junior avhengig av hva han har gjort. Han har et grunnbeløp uansett, og så får han tillegg avhengig av poengantallet han har oppnådd. Moren trekker fra tilsvarende når det er hun som har vært først ute med å gjøre. Hun tilpasser seg jo litt, slik at han får gjort ganske mye - poenget er ikke å starte en konkurranse om å bære ut tomme søppelbøtter, men at man hjelper til med å holde det trivelig på en hyggelig måte.

Det trenger jo ikke være så mange pliktoppdrag på lista, man kan utvide det med å lage te til hverandre om morgenen med andre småhyggelige ting. Så kan man jo håpe på at det blir en vane etter hvert og at man finner på ting av seg selv, uten at det står på lista...

Hehe, ja det er jo ikke så greit for "utenforstående" å vite hva slike opplegg går ut på i detalj, jeg tenkte ikke på det i farta. Det går også ut på å øke varmen mellom oss, dersom det trengs, men i vårt tilfelle så henger dette mye igjen enda. (MAT-opplegget går over 3-5 mnd, du får en egen veileder som er hjemme hos - og hjelper å tilpasse opplegget/regler til familien. Ser hva som trengs å jobbe med og kommer med konkrete råd/tiltak ut fra det. Hovedhensikten er å ivareta at barnet kan fortsette å bo i hjemmet, at det ikke eskalerer. Det forutsetter også (til dels store) problemer på flere enn en arena; hjem, skole, fritid, ev. kriminalitet, rus osv.) De har avsluttet sitt opplegg og trukket seg ut nå. Så vi er ansett som "skikket" til å stå på egne bein heretter. Så vi er jo kommet langt på vei, kanskje det er viktig å se hvor mye bra vi har klart også her, enn å miste motet igjen!

Godt forslag det med å gjøre hyggelige ting for hverandre! Og poeng i stedet for penger. Ved så og så mange "hyggepoeng" kan vi kanskje finne på noe _ekstra_ hyggelig.. ) Godt forslag. Motiverende for meg også det! (Jeg trenger også motivasjon for å være hyggelig mot den lille "rotta").

Vanlig husarbeid er _meget_ lite motiverende for poden her, men han gjør det når han vil, og får da noe ekstra penger for det (småtteri egentlig) Men om "kontrakten" ikke har gått så bra en uke (feks mye forsentkomming, skulk ol, som iflg kontrakten er regler som skal følges), og med påfølgende trekk i lommepenger om de ikke følges) - så kan han plutselig på mystisk vis finne motivasjon til å gjøre FLERE ting på en dag! :-o Hehe, så det er nok pengene som lokker da også, selv om det egentlig er småtteri.

[Gjest Ikke godt å være enslig mor]

Det går ikke an å gi en 15-åring husarrest. Han er gjerne både høyere og sterkere enn mor og dermed bare går han og så har man mistet enda mer respekt.

Jovisst går det ann å lage husarrest regler. Man følger barnet til skolen og henter det også hvis det er så galt. Det er flaut det! Tenker at gutten vil komme hjem som avtalt bare for å unngå dette.

I tillegg kan man være med på fritidsaktiviteter som vanlig, men utover dette er all omgang med vennene forbudt til han gjør som mor sier. Igjen må gutten følges og hentes.

Dette krever enormt mye styrke og det er kan gå avhengig av forelderen. Men gir man opp så tar gutten overhånd med en gang. Vet om sterke foreldre som må stå på tå for å nå opp til ungene sine i den alderen, men barna har respekt alikevel hvis man ikke gir opp.

Det når ikke inn med dikkedalleting i den alderen,.for barn som er typisk vanskelige.

[Dorthe]

Jovisst går det ann å lage husarrest regler. Man følger barnet til skolen og henter det også hvis det er så galt. Det er flaut det! Tenker at gutten vil komme hjem som avtalt bare for å unngå dette.

I tillegg kan man være med på fritidsaktiviteter som vanlig, men utover dette er all omgang med vennene forbudt til han gjør som mor sier. Igjen må gutten følges og hentes.

Dette krever enormt mye styrke og det er kan gå avhengig av forelderen. Men gir man opp så tar gutten overhånd med en gang. Vet om sterke foreldre som må stå på tå for å nå opp til ungene sine i den alderen, men barna har respekt alikevel hvis man ikke gir opp.

Det når ikke inn med dikkedalleting i den alderen,.for barn som er typisk vanskelige.

Jeg har ikke hatt noen til å følge mine i så fall, men jeg har brukt husarrest som straff en gang og da var dattera mi 11 og fikk husarrest i en mnd så hun gjorde som jeg sa.

Eldstemannen min har blåst i hva jeg sa og jeg hadde ingen til å følge ham. Jeg er ikke glad i husarrest som straff, så jeg bruker det rett og slett ikke bortsett fra at jeg sier at minstemann ikke får gå ut før han har gjort det eller det. Jeg synes det er litt sånn fengsel over det og jnår jeg ser hvordan jeg reagerer på at jeg ikke kommer ut pga snøen så skjønner jeg at det kan bryte ned ungene psykisk.

Jeg har nå ikke vært ute på tre uker og det merkes. For to år siden var jeg innestengt i to mnd og da var det nesten så jeg tippet over. Jeg trekker lommepenger i steden, å være blakk er ikke så ille som å være innestengt.