Orio Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Hvis du har en voksen sønn/datter som i perioder sliter veldig med selvmordstanker. Ville du ønsket å vite det? Eller ville du foretrekke å ikke vite? 0 Siter
Gjest prust Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Jeg hadde selvsagt ønsket å vite noe, for å kunne hjelpe ham/henne! Hvis "barnet" ikke sier noe, så er det ikke så lett for andre rundt å forstå tanker og handlinger, som kanskje kan være et forvarsel på selvsmord. 0 Siter
Gjest Geir Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 ''Ville du ønsket å vite det?'' Ja, det ville eg definivt ønsket å vite! 0 Siter
Mary Poppins Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Selvfølgelig ville jeg visst det.. 0 Siter
Platina Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 I all verden... Hva slags foreldre er det som ikke ville vite det? 0 Siter
Gjest sjøstjerna Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Ja, jeg ville vite det. Jeg ville forsøkt støtte og bidra til et bedre liv for det voksne barnet mitt. 0 Siter
Dorthe Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Ja, det ville jeg visst, men jeg tviler på at ungene mine ville visst det om mora si. 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 Jeg hadde selvsagt ønsket å vite noe, for å kunne hjelpe ham/henne! Hvis "barnet" ikke sier noe, så er det ikke så lett for andre rundt å forstå tanker og handlinger, som kanskje kan være et forvarsel på selvsmord. Hva hvis det ikke var noe du kunne gjøre for å hjelpe? Hvordan ville det da vært å vite det? Det ville ikke i for stor grad preget ditt forhold til "barnet", at du ville vært forsiktig med hva du sier og lignende? 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 ''Ville du ønsket å vite det?'' Ja, det ville eg definivt ønsket å vite! Hvorfor? Jeg har alltid tenkt at det riktigste og mest hensynsfulle overfor familien er å ikke si noe eller på noe vis antyde at jeg sliter med sånne tanker. 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 Selvfølgelig ville jeg visst det.. Hvorfor? Det er slett ikke selvfølgelig for meg. Jeg synes det ville være dårlig gjort overfor familien om jeg skulle fortelle om sånne tanker. Det ville bare gi dem enda en bekymring uten at de kunne gjort så mye med det. 0 Siter
Gjest svarteste natta Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Hvorfor? Jeg har alltid tenkt at det riktigste og mest hensynsfulle overfor familien er å ikke si noe eller på noe vis antyde at jeg sliter med sånne tanker. jeg er glad min søster(det blir jo ikke helt samme situasjon,men likevel),valgte å fortelle meg om sine selvmordstanker og ønsker.så jeg fikk skaffet hjelp,og takket være det,lever hun i dag...(hadde jeg ikke turd å spørre,ville hun lykkes med sitt selvmordsforsøk) litt rotete forklart. 0 Siter
Gjest prust Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Hva hvis det ikke var noe du kunne gjøre for å hjelpe? Hvordan ville det da vært å vite det? Det ville ikke i for stor grad preget ditt forhold til "barnet", at du ville vært forsiktig med hva du sier og lignende? Det er vel alltid noe en som er glad i et annet menneske kan gjøre i et slikt tilfelle? HJelpe med å finne psykiater, eller andre å snakke med, praktisk hjelp, hjelpe med å legge på plass ulike brikker i livet som ikke helt passer sammen.... 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 I all verden... Hva slags foreldre er det som ikke ville vite det? Jeg har alltid trodd at det mest hensynsfulle er å ikke la noen få vite om sånne tanker. Vil ikke gi noen bekymringer uten at de har noen særlig mulighet til å gjøre noe med det. 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 Ja, jeg ville vite det. Jeg ville forsøkt støtte og bidra til et bedre liv for det voksne barnet mitt. Hva hvis det ikke er så mye du kan få gjort? Ville det ikke være ganske slitsomt å vite at det voksne barnet med ujevne mellomrom overveier selvmord? 0 Siter
org Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 jeg er glad min søster(det blir jo ikke helt samme situasjon,men likevel),valgte å fortelle meg om sine selvmordstanker og ønsker.så jeg fikk skaffet hjelp,og takket være det,lever hun i dag...(hadde jeg ikke turd å spørre,ville hun lykkes med sitt selvmordsforsøk) litt rotete forklart. Hadde broren min fortalt, kan det hende han hadde levd han også. 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 Ja, det ville jeg visst, men jeg tviler på at ungene mine ville visst det om mora si. Hvorfor ville du visst det? Ville det ikke bare blitt enda en ting å bekymre seg for? Tror ikke jeg heller hadde hatt lyst til å vite noe sånt om min mor, foreldre har også når vi er voksne rollen som det trygge og sterke vi kan lene oss mot. 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 Ja, det ville jeg visst. Jeg får spørre deg som de andre: Hvorfor? Skjønner ikke at noen kan ønske å få vite om noe sånt. 0 Siter
org Skrevet 23. februar 2009 Skrevet 23. februar 2009 Jeg får spørre deg som de andre: Hvorfor? Skjønner ikke at noen kan ønske å få vite om noe sånt. Hadde jeg visst, hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe vedkommende. Som sagt lenger ned, hadde jeg _kanskje_ kunnet redde broren min hvis han hadde fortalt. 0 Siter
Orio Skrevet 23. februar 2009 Forfatter Skrevet 23. februar 2009 Det er vel alltid noe en som er glad i et annet menneske kan gjøre i et slikt tilfelle? HJelpe med å finne psykiater, eller andre å snakke med, praktisk hjelp, hjelpe med å legge på plass ulike brikker i livet som ikke helt passer sammen.... Det er alltid noe som kan gjøres, du har sikkert rett i det. Men det er ikke alltid det er nok, det er ikke alltid et selvmord kan hindres uansett hvor mye som gjøres for å hjelpe. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.