Ville du visst?

[Gjest vingla]

Jeg har alltid trodd at det mest hensynsfulle er å ikke la noen få vite om sånne tanker. Vil ikke gi noen bekymringer uten at de har noen særlig mulighet til å gjøre noe med det.

Tror du ikke familien skjønner slikt uansett? Dersom dere har litt kontakt da? Å si det vil sikkert gjøre det lettere for begge parter. Du slipper å skjule hvordan du har det. Og familien, som antagelig aner at det er noe fra før, kan hjelpe deg. Bare det å ha støtte, vite at noen bryr seg er jo en form for hjelp det og..

[Orio]

jeg er glad min søster(det blir jo ikke helt samme situasjon,men likevel),valgte å fortelle meg om sine selvmordstanker og ønsker.så jeg fikk skaffet hjelp,og takket være det,lever hun i dag...(hadde jeg ikke turd å spørre,ville hun lykkes med sitt selvmordsforsøk)

litt rotete forklart.

Jeg skjønner hva du mener. Og jeg skjønner du er glad for at hun fortalte. Men hvordan har det vært i ettertid? Har du vært mye bekymret for at hun skal velge den utveien flere ganger?

[Orio]

Tror du ikke familien skjønner slikt uansett? Dersom dere har litt kontakt da? Å si det vil sikkert gjøre det lettere for begge parter. Du slipper å skjule hvordan du har det. Og familien, som antagelig aner at det er noe fra før, kan hjelpe deg. Bare det å ha støtte, vite at noen bryr seg er jo en form for hjelp det og..

Familien vet godt at jeg sliter psykisk, at jeg noen ganger får alvorlige depresjoner, så de vet at det er "noe". Det de ikke vet er at det relativt ofte fører til selvmordstanker og noen ganger også har ført til forsøk.

[Gjest mamma til lita jente]

Selvsagt vondt å få høre at ens barn sliter, men jeg ville helst ha visst det slik at jeg kunne gjort alt jeg kunne for å hjelpe. Kan ikke tenke meg noe verre enn at barnet mitt har psykiske problemer/rusproblemer uten å få støtte. Er ingenting i verden som er viktigere for meg enn barnet mitt. Tror ikke jeg tenker annerledes når hun blir voksen. Å miste barnet sitt i selvmord må være helt forferdelig! Noe av det verste jeg kan forestille meg.

[Orio]

Hadde jeg visst, hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe vedkommende.

Som sagt lenger ned, hadde jeg _kanskje_ kunnet redde broren min hvis han hadde fortalt.

Men det er ikke alltid så mye familien kan få gjort.

Jeg har alltid ment at mine selvmordstanker hører hjemme i psykiatrien, hos de som jobber der, og altså ikke er noe jeg har lov til å plage familien min med.

[org]

Men det er ikke alltid så mye familien kan få gjort.

Jeg har alltid ment at mine selvmordstanker hører hjemme i psykiatrien, hos de som jobber der, og altså ikke er noe jeg har lov til å plage familien min med.

Jeg vil tro at familien din er ganske uenig med deg, om jeg kan si det.

Det finnes alltid håp. Alltid. Uansett.

[Orio]

Selvsagt vondt å få høre at ens barn sliter, men jeg ville helst ha visst det slik at jeg kunne gjort alt jeg kunne for å hjelpe. Kan ikke tenke meg noe verre enn at barnet mitt har psykiske problemer/rusproblemer uten å få støtte. Er ingenting i verden som er viktigere for meg enn barnet mitt. Tror ikke jeg tenker annerledes når hun blir voksen. Å miste barnet sitt i selvmord må være helt forferdelig! Noe av det verste jeg kan forestille meg.

Men hva hvis det ikke er så mye du får gjort fra eller til?

Jeg innbiller meg at det betyr at foreldrene må gå med en konstant uro og bekymring, kanskje i flere år.

[Orio]

Jeg vil tro at familien din er ganske uenig med deg, om jeg kan si det.

Det finnes alltid håp. Alltid. Uansett.

Jeg er veldig overrasket over de svarene jeg har fått her. Snakket med behandleren min om dette i dag, om min mor vet at jeg sliter med selvmordstanker. Jeg sa at hun ikke vet det, at jeg ikke vil utsette henne for den belastningen det er å vite om det.

[Gjest mamma til lita jente]

Men hva hvis det ikke er så mye du får gjort fra eller til?

Jeg innbiller meg at det betyr at foreldrene må gå med en konstant uro og bekymring, kanskje i flere år.

"Men hva hvis det ikke er så mye du får gjort fra eller til?"

Jeg hadde syns det var forferdelig om barnet til slutt tok livet sitt og jeg visste med meg selv at jeg ikke hadde prøvd å hjelpe, fordi jeg ikke visste, fordi jeg ikke skjønte.. Hadde nok bebreidet meg selv og hatt et enda jævligere liv etterpå enn om jeg fikk en sjans til i det minste å prøve å gjøre en forskjell.

[morsan]

Selvfølgelig ville jeg ha visst!

Jeg ville gjort alt jeg kunne for å hjelpe barnet mitt.

Noen venner mistet tenåringen sin i selvmord. Det er hjerteskjærende å se hvordan foreldrenes (og søsknenes) liv har blitt ødelagt på grunn av dette. Tenk om han heller hadde snakket med foreldrene sine? Kanskje dette kunne vært ugjort?

[morsan]

Jeg vil tro at familien din er ganske uenig med deg, om jeg kan si det.

Det finnes alltid håp. Alltid. Uansett.

Jeg tror som deg.

[morsan]

Jeg er veldig overrasket over de svarene jeg har fått her. Snakket med behandleren min om dette i dag, om min mor vet at jeg sliter med selvmordstanker. Jeg sa at hun ikke vet det, at jeg ikke vil utsette henne for den belastningen det er å vite om det.

Men hvorfor er det større grunn til å "skjerme" sine foreldre mot belastningen det er å vite at barnets deres har selvmordstanker enn å skjerme dem mot belastningen å vite at barnet har f eks kreft?

[Orio]

"Men hva hvis det ikke er så mye du får gjort fra eller til?"

Jeg hadde syns det var forferdelig om barnet til slutt tok livet sitt og jeg visste med meg selv at jeg ikke hadde prøvd å hjelpe, fordi jeg ikke visste, fordi jeg ikke skjønte.. Hadde nok bebreidet meg selv og hatt et enda jævligere liv etterpå enn om jeg fikk en sjans til i det minste å prøve å gjøre en forskjell.

Jeg har vært veldig påpasselig med å skjule sånne tanker for familien nettopp fordi jeg er redd de skal slite veldig i etterkant hvis jeg en dag faktisk tar livet av meg. Ved at de ikke får vite noe har de heller ikke noe ansvar for å hindre det, og derfor heller ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

[Gjest svarteste natta]

Jeg skjønner hva du mener. Og jeg skjønner du er glad for at hun fortalte. Men hvordan har det vært i ettertid? Har du vært mye bekymret for at hun skal velge den utveien flere ganger?

ja,jeg har vært urolig.men siden hun fikk hjelp,ble hun etterhvert frisk.og for min del var det godt at leger etc overtok ansvaret,sånn at jeg ikke måtte være urolig hele tiden.det var nok å være en god støtte for henne,og rett og slett "tåle" å høre om åssen hun hadde det.vondt ja,men likevel godt for henne at noen orket høre på.

har hun en dårlig dag i ny og ne nå,så ringer hun meg...lite som skal til fra min side,men det hjelper henne å ha en som kjenner henne så godt.(hun har nok problemer med å åpne seg for fremmede,om de psykiske tingene)

[Gjest svarteste natta]

Hadde broren min fortalt, kan det hende han hadde levd han også.

ja,det er nok dessverre sånn noen ganger:(

[Orio]

Selvfølgelig ville jeg ha visst!

Jeg ville gjort alt jeg kunne for å hjelpe barnet mitt.

Noen venner mistet tenåringen sin i selvmord. Det er hjerteskjærende å se hvordan foreldrenes (og søsknenes) liv har blitt ødelagt på grunn av dette. Tenk om han heller hadde snakket med foreldrene sine? Kanskje dette kunne vært ugjort?

De fleste foreldre vil vel gjøre det de kan for å redde barna sine. Men det er ikke alltid så mye foreldre kan gjøre, dessverre.

Jeg tenker på den bekymringen jeg ville ha påført mine foreldre om de hadde fått vite om mine selvmordstanker. Det kan jo ikke være lett å vite at jeg ser det som en reell utvei, heller.

[Orio]

Men hvorfor er det større grunn til å "skjerme" sine foreldre mot belastningen det er å vite at barnets deres har selvmordstanker enn å skjerme dem mot belastningen å vite at barnet har f eks kreft?

Kreft er mindre skambelagt enn selvmord. Å se på selvmord som en utvei er på en måte et tegn på svakhet. Og jeg tror det er lettere at foreldre bebreider seg selv hvis barna får psykiske problemer enn hvis de får kreft. Jeg vet i alle fall at mine foreldre har tenkt en del på hva de har gjort "feil", hva de kanskje kunne ha gjort annerledes og har til viss grad skyldfølelse fordi jeg har fått psykiske problemer. Jeg vil ikke øke den byrden.

[Gjest mamma til ei lita jente]

Jeg har vært veldig påpasselig med å skjule sånne tanker for familien nettopp fordi jeg er redd de skal slite veldig i etterkant hvis jeg en dag faktisk tar livet av meg. Ved at de ikke får vite noe har de heller ikke noe ansvar for å hindre det, og derfor heller ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

"Ved at de ikke får vite noe har de heller ikke noe ansvar for å hindre det, og derfor heller ingen grunn til å ha dårlig samvittighet."

Slik tenker ikke jeg. Tror ingenting kan skape så mye vonde følelser hos foreldre som selvmord begått av eget barn. Kan nesten ikke tenke meg noe verre som kan skje, måtte være at barnet ble torturert til døde.

[laban]

Jeg har vært veldig påpasselig med å skjule sånne tanker for familien nettopp fordi jeg er redd de skal slite veldig i etterkant hvis jeg en dag faktisk tar livet av meg. Ved at de ikke får vite noe har de heller ikke noe ansvar for å hindre det, og derfor heller ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

Det ansvaret og den samvittigheten tror jeg man legger på seg allikevel. Den får bare en litt annen ordlyd.

Jeg tror ikke "om vi bare hadde visst, så kanskje..."-tankene er bedre enn "vi gjorde alt vi kunne, men det var ikke nok"-varianten. Mener ikke at sistnevnte versjon heller er noe hyggelig, men den første kan ødelegge folk fullstendig

tror

[Gjest hilsen meg70]

De fleste foreldre vil vel gjøre det de kan for å redde barna sine. Men det er ikke alltid så mye foreldre kan gjøre, dessverre.

Jeg tenker på den bekymringen jeg ville ha påført mine foreldre om de hadde fått vite om mine selvmordstanker. Det kan jo ikke være lett å vite at jeg ser det som en reell utvei, heller.

Det er godt for meg å vite at min sønn er åpen om sin depresjon og sine tanker om å ville dø. Da vet jeg at han ikke bærer det som en hemmelighet for seg selv. Han vet at jeg vet, og det betyr mye for meg, selv om jeg ikke kan gjøre noe med de valgene han eventuelt vil ta.

Og sidene han er så liten kan jeg gjøre alt i min makt til å skaffe han hjelp.