Ville du visst?

[Dorthe]

Hvorfor ville du visst det? Ville det ikke bare blitt enda en ting å bekymre seg for?

Tror ikke jeg heller hadde hatt lyst til å vite noe sånt om min mor, foreldre har også når vi er voksne rollen som det trygge og sterke vi kan lene oss mot.

Klart jeg ville visst det. Jeg hadde gjort hva som helst for å hjelpe. Men jeg ser at ungene mine tenker annerledes. De har ingen psykiske problemer (ikke som jeg vet om i hvert fall), men er det et eller annet alvorlig fysisk så forteller de meg det ikke. Og jeg blir forbannet etterpå og synes jeg har rett til å vite det.

[Orio]

ja,jeg har vært urolig.men siden hun fikk hjelp,ble hun etterhvert frisk.og for min del var det godt at leger etc overtok ansvaret,sånn at jeg ikke måtte være urolig hele tiden.det var nok å være en god støtte for henne,og rett og slett "tåle" å høre om åssen hun hadde det.vondt ja,men likevel godt for henne at noen orket høre på.

har hun en dårlig dag i ny og ne nå,så ringer hun meg...lite som skal til fra min side,men det hjelper henne å ha en som kjenner henne så godt.(hun har nok problemer med å åpne seg for fremmede,om de psykiske tingene)

Jeg får behandling, så sånn sett er det profesjonelle som har det "ansvaret". (Men egentlig er det jo fullt og helt mitt ansvar.) Det ser ut til at mine psykiske problemer er noe jeg må regne med å slite med lenge, kanskje resten av livet. (Med mulighet for lange, gode perioder, heldigvis.) Risikoen for en ny depresjon og faren for nye selvmordsforsøk vil alltid være til stede. Skjønner ikke hvordan min mor skal kunne leve med å vite det i mange år.

[Orio]

Det er godt for meg å vite at min sønn er åpen om sin depresjon og sine tanker om å ville dø. Da vet jeg at han ikke bærer det som en hemmelighet for seg selv. Han vet at jeg vet, og det betyr mye for meg, selv om jeg ikke kan gjøre noe med de valgene han eventuelt vil ta.

Og sidene han er så liten kan jeg gjøre alt i min makt til å skaffe han hjelp.

Hvor liten er han?

Jeg er åpen om at jeg har til tider alvorlige depresjoner, det er bare selvmordstankene jeg ikke har fortalt om.

Det må jo være helt forferdelig å vite at din sønn ønsker å dø. Tror ikke jeg hadde taklet å få vite det om noen i min familie.

[morsan]

Kreft er mindre skambelagt enn selvmord. Å se på selvmord som en utvei er på en måte et tegn på svakhet. Og jeg tror det er lettere at foreldre bebreider seg selv hvis barna får psykiske problemer enn hvis de får kreft. Jeg vet i alle fall at mine foreldre har tenkt en del på hva de har gjort "feil", hva de kanskje kunne ha gjort annerledes og har til viss grad skyldfølelse fordi jeg har fått psykiske problemer. Jeg vil ikke øke den byrden.

''Kreft er mindre skambelagt enn selvmord''

Og kanskje derfor synes tap av familiemedlemmer gjennom denne grusomme sykdommen som lettere å "overleve" enn når nærstående dør pga selvmord.

[Orio]

Det ansvaret og den samvittigheten tror jeg man legger på seg allikevel. Den får bare en litt annen ordlyd.

Jeg tror ikke "om vi bare hadde visst, så kanskje..."-tankene er bedre enn "vi gjorde alt vi kunne, men det var ikke nok"-varianten. Mener ikke at sistnevnte versjon heller er noe hyggelig, men den første kan ødelegge folk fullstendig

tror

Det er kanskje ikke noe man kan gjøre for at det ikke skal bli så vanskelig for de som eventuelt blir sittende igjen etterpå.

Men det blir jo også et spørsmål om hvor mye man skal belaste dem i utgangspunktet. Jeg er i perioder veldig suicidal, men det er jo ikke dermed sagt at jeg kommer til å ta livet av meg en dag. Hvis jeg ikke sier noe slipper familien å bekymre seg. Hvis jeg sier noe blir de bekymret, men får muligheten til å prøve å hindre et eventuelt selvmord. Hvis jeg skulle ta livet av meg vil de uansett i ettertid klandre seg selv, for at de ikke så signalene (som jeg gjør mitt beste for å skjule) eller for at de ikke gjorde nok.

[Gjest min mening her]

Jeg får behandling, så sånn sett er det profesjonelle som har det "ansvaret". (Men egentlig er det jo fullt og helt mitt ansvar.) Det ser ut til at mine psykiske problemer er noe jeg må regne med å slite med lenge, kanskje resten av livet. (Med mulighet for lange, gode perioder, heldigvis.) Risikoen for en ny depresjon og faren for nye selvmordsforsøk vil alltid være til stede. Skjønner ikke hvordan min mor skal kunne leve med å vite det i mange år.

Du får holde kjeft og leve! :-)

[Orio]

"Ved at de ikke får vite noe har de heller ikke noe ansvar for å hindre det, og derfor heller ingen grunn til å ha dårlig samvittighet."

Slik tenker ikke jeg. Tror ingenting kan skape så mye vonde følelser hos foreldre som selvmord begått av eget barn. Kan nesten ikke tenke meg noe verre som kan skje, måtte være at barnet ble torturert til døde.

Det må jo være forferdelig å vite at ens eget barn ønsker å dø, og til og med vil gjøre noe aktivt for å få det til. Skjønner ikke hvordan jeg skal kunne gjøre min mor så mye vondt. Hun vil jo bli utslitt av bekymring.

Mener du virkelig at du ville visst det?

[Orio]

Klart jeg ville visst det. Jeg hadde gjort hva som helst for å hjelpe. Men jeg ser at ungene mine tenker annerledes. De har ingen psykiske problemer (ikke som jeg vet om i hvert fall), men er det et eller annet alvorlig fysisk så forteller de meg det ikke. Og jeg blir forbannet etterpå og synes jeg har rett til å vite det.

Jeg skjønner godt at du blir sint hvis de ikke forteller deg om alvorlige fysiske ting. Det å være en familie, det å være glad i noen, gir også en "rett" til å delta i bekymringene og til å få lov til å være til støtte.

Det samme gjelder kanskje psykiske problemer?

[Orio]

Du får holde kjeft og leve! :-)

Hadde det bare vært så enkelt, så. Skulle gjerne kastet alle tanker om selvmord over bord hvis jeg kunne, men de dukker opp enten jeg vil eller ikke.

[Orio]

''Kreft er mindre skambelagt enn selvmord''

Og kanskje derfor synes tap av familiemedlemmer gjennom denne grusomme sykdommen som lettere å "overleve" enn når nærstående dør pga selvmord.

Ja. Det er ikke så lett å bebreide seg selv for kreft eller andre fysiske sykdommer.

Når det gjelder selvmord, som jo er en valgt handling, blir det noe helt annet.

[Gjest mamma til ei lita jente]

Det må jo være forferdelig å vite at ens eget barn ønsker å dø, og til og med vil gjøre noe aktivt for å få det til. Skjønner ikke hvordan jeg skal kunne gjøre min mor så mye vondt. Hun vil jo bli utslitt av bekymring.

Mener du virkelig at du ville visst det?

For å si det sånn:

Om det var JEG som hadde hatt selvmordstanker så er det neppe sikkert at jeg sa det til MIN mor. Så jeg skjønner på en måte at du ikke vil si det...

Samtidig tror jeg ikke at jeg hadde hatt samvittighet til å ta selvmord, men jeg har aldri hatt ordentlige selvmordstanker så det blir bare teoretisk..

Men jeg håper at mitt barn hadde sagt det til meg, og jeg tror min mor mener det samme. Hun ville nok visst.

Har hatt alvorlige psykiske problemer selv så jeg kjenner litt til hvordan det kan være. Min erfaring er at mine foreldre ønsker å hjelpe det de kan, selv om de selvsagt blir slitne og bekymret. Jeg tenker det samme, som sagt: kan ikke komme på noe som er viktigere for meg enn barnet mitt sitt liv.

[morsan]

Ja. Det er ikke så lett å bebreide seg selv for kreft eller andre fysiske sykdommer.

Når det gjelder selvmord, som jo er en valgt handling, blir det noe helt annet.

Jeg mente ikke om den som dør, men "overleve" i overført betydning for de pårørende. Jeg er selv nære pårørende etter en som ble pint ihjel av kreft, og det var grusomt. Men som sagt kjenner jeg noen hvis unge, voksne barn tok livet sitt, og det er bortenfor grusomt. Snakk om å påføre sine foreldre en ekstrem form for sorg gjennom sin valgte handling.

At noen som velger å utsette foreldrene sine for noe slikt, i forkant velger å "skåne" dem for sine selvmordstanker er meg komplett uforståelig.

[Dorthe]

Jeg skjønner godt at du blir sint hvis de ikke forteller deg om alvorlige fysiske ting. Det å være en familie, det å være glad i noen, gir også en "rett" til å delta i bekymringene og til å få lov til å være til støtte.

Det samme gjelder kanskje psykiske problemer?

Ja, jeg synes det blir det samme. Man vil være der å dele og hjelpe og høre. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal skånes, men det blir jeg og jeg blir sinna. Jeg fikk ikke vite at tanta mi var død før etter begravelsen og nå er sønnen hennes dødelig syk og jeg "vet" ikke det heller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, for det er kjempekjipt å høre det etterpå og vite at man burde vært tilstede. Og vi er ikke uvenner på noen som helst måte, tanta mi og jeg hadde veldig nær kontakt.

Så det er kjipt å bli holdt utenfor, uansett om det gjelder psykisk eller fysisk sykdom. Jeg har hatt venninner som har vært kjempedårlige psykisk og da har jeg jo vært tilstede.

Så hvis du har et godt forhold til mora di så synes jeg du skal fortelle det. Dessuten så har jeg en tro på at når ting blir fortalt mange ganger så er de lettere å bære.

[Gjest vanskelig hverdag]

Dette er utrolig vanskelig å svare på.

Min erfaring og svar er ift ektefelle.

Jeg var mange år uvitende.

Idag vet jeg, men jeg kan ingenting gjøre når alt kommer til alt.

Det er en daglig kamp mot vonde tanker og bekymringer.

Jeg hadde det bedre når jeg ikke visste.

Tro meg jeg har prøvd og prøver å hjelpe hver eneste dag,

[Gjest choco]

Det er alltid noe som kan gjøres, du har sikkert rett i det. Men det er ikke alltid det er nok, det er ikke alltid et selvmord kan hindres uansett hvor mye som gjøres for å hjelpe.

''Det er alltid noe som kan gjøres, du har sikkert rett i det. Men det er ikke alltid det er nok, det er ikke alltid et selvmord kan hindres uansett hvor mye som gjøres for å hjelpe.''

Du har rett i at et selvmord ikke alltid kan hindres uansett hvor mye som gjøres for å hjelpe, men man slipper ved et evnt selvmord å stille spørsmålet hvorfor, hvorfor, hvorfor om og om igjen.

Man vet at depresjoner kan føre til død, men man belyser sjelden denne delen av det når man snakker om denne sykdommen. Det utfallet er ennå mer tabubelagt enn selve sykdommen. Vi mennesker er redde for døden og vi ønsker ikke å snakke om den. Vi sier ofte at vi er redde fordi vi ikke vet noe om den. Kanskje hvis vi "inkluderte" døden i livet i større grad ville alt fortone seg annerledes? I enkelte kulturer er ikke døden skremmende i det hele tatt.

Tilbake til det du spurte om innledningsvis så er svaret ja jeg ville visst. Jeg liker ikke uvitenhet, jeg liker inkludering. Jeg liker å bli gitt muligheter- ikke fratatt dem (dvs den følelsen hadde jeg hatt om mitt barn valgte døden og jeg ikke hadde den minste anelse om hans smerter).

Jeg sammenligner det litt med å få vite at ens nære og kjære har en alvorlig fysisk sykdom som kan føre til døden. Jeg har mistet min lillebror i kreft og min far i brå død. Jeg kan fortelle deg at den jeg var minst forberedt på har vært den vanskeligste i ettertid.

Jeg lever med en mann som har strevd hele livet etter å finne noen mening. Han har flere selvmordsforsøk bak seg. Når vi traff hverandre var han langt nede og innlagt og ved en av våre første møter la han et brev foran meg. Et selvmordsbrev til sin familie. Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Det var ekstremt tøft å lese og jeg gråt av når jeg kjente på den fortvilelse og smerte han måtte ha følt når brevet ble skrevet. Det var ekstremt vanskelig for oss begge. Men den fortroligheten han utviste ved å innlemme meg i sitt liv på dette viset gjorde at jeg faktisk elsket han fra det øyeblikket.

Jeg har valgt å se på dette som hans største "gave" til meg. Han ga meg "hele" seg. Jeg følte akkurat det samme når jeg var den som var hos min lillebror hele den siste tiden før han ble borte. Han valgte meg som sin "partner" de siste ukene av sitt liv. Det er intet mindre enn en "gave" og samtidig det vondeste jeg har vært igjennom.

I hverdagen er ikke mitt liv preget av noen som helst redsel for at min samboer skal ta sitt eget liv. Det ville vært en enorm sorg om han valgte den veien å gå. Men jeg ville ikke sittet med noen spørsmål om hvorfor, for jeg vet....

Din mor er ikke uvitende om dette for hun er som du skriver til en viss grad inkludert i at du er syk. Hvis du valgte døden tror ikke jeg hun ville lurt på hvorfor. Spørsmålet blir mer ønsker du å gi din mor "hele" deg? Og vil din mor ha "hele" deg? Svaret har du nok fått av mange nedover i tråden her. Vi mødre elsker våre barn betingelsesløst og vi gjør alt for dem....

Vent imidlertid ikke at hun skal forstå hva du går igjennom hvis du deler dette med henne. Men du vet, og hun vet. Og sammen er dere mer "hele". Hva du velger å gjøre er helt opp til deg...

[Lillemus]

Jeg har vært veldig påpasselig med å skjule sånne tanker for familien nettopp fordi jeg er redd de skal slite veldig i etterkant hvis jeg en dag faktisk tar livet av meg. Ved at de ikke får vite noe har de heller ikke noe ansvar for å hindre det, og derfor heller ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

Du har ikke barn selv skjønner jeg...

[Gjest vingla]

Familien vet godt at jeg sliter psykisk, at jeg noen ganger får alvorlige depresjoner, så de vet at det er "noe". Det de ikke vet er at det relativt ofte fører til selvmordstanker og noen ganger også har ført til forsøk.

Ja jeg tror åpenhet er veldig viktig. Dersom en har et ok forhold til sine foreldre da. Psykisk sykdom og selvmordstanker er jo ganske tabu, så nettopp derfor tror jeg det er viktig å snakke om. Men ikke minst at en da kan få hjelp. Selvsagt er det vondt å vite at de en er glade i, ikke har lyst å leve. Men enda verre er det å ikke ha visst noe før det var forsent.

[Gjest Mamma i hjertet]

Å kjære vene, klart jeg ville visst.

Det er bagateller at jeg ville uroet meg hele tiden, det er bagateller søvnløse netter, det er bagateller den smerten jeg ville følt.

Jeg ville aldri blitt et helt menneske igjen, jeg ville blitt revet i stykker i smerte, hvis noen av mine barn tok livet av seg og jeg visste de hadde hatt det så vondt så lenge og at jeg hadde gått uviten og ikke fikk hjulpet det jeg hadde kunnet.

Barna mine er mitt alt. Den overveldende kjærlighet jeg føler for dem overskygger alt av smerte som kan følge med det å ha barn.

[Gjest sjøstjerna]

Hva hvis det ikke er så mye du kan få gjort? Ville det ikke være ganske slitsomt å vite at det voksne barnet med ujevne mellomrom overveier selvmord?

Nei- jeg vil vite. For jeg vil vite at jeg kan _forsøke_ gjøre noe. At jeg kan være på tilbudsiden mht til besøk, omsorg og tjenester. At jeg kan få bli påmint hvor viktig det er å vise at man bryr seg.

Jeg vil vite om mitt voksne barn sliter. Barna- selv om de er voksne- er så utrolig viktige for meg. Ikke sikkert jeg kunne gjort så mye fra eller til- men jeg ville ha _forsøkt_.

[Gjest smør på flesk]

Jeg mente ikke om den som dør, men "overleve" i overført betydning for de pårørende. Jeg er selv nære pårørende etter en som ble pint ihjel av kreft, og det var grusomt. Men som sagt kjenner jeg noen hvis unge, voksne barn tok livet sitt, og det er bortenfor grusomt. Snakk om å påføre sine foreldre en ekstrem form for sorg gjennom sin valgte handling.

At noen som velger å utsette foreldrene sine for noe slikt, i forkant velger å "skåne" dem for sine selvmordstanker er meg komplett uforståelig.

Jeg vil tro at Orios foreldre skjønner at selvmordstanker ligger i kortene, all den tid hun har fortalt om sine alvorlige depresjoner.

Det er nok bare ordet "selvmordstanker" som mangler.