Føle seg trygg på andre

[Gjest]

De eneste jeg er trygge på, er enkelt medlemmer i familien. Rundt de føler jeg ikke angst, eller den konstante følelsen av å være mislikt og uønsket. Slik føler jeg meg rund alle andre mennesker. Har forsøkt å bo sammen med andre studenter i kollektiv, i håp om å få gjort noe med dette og få meg venner, men det har vært mislykket. Føler faktisk derimot at det har blitt verre. Føler at det å bo alene er det beste for psyken min.

Har lest litt om ulike diagnoser i psykiatrien, og det snakkes en del om en manglende evne til nære forhold. Og hvorvidt dette også strekker seg over forholdet man har til første grads slektninger.

De jeg føler meg trygg på, er jo førstegrads slektninger. Har ikke klart å utvikle meg mer angående andre mennesker…

Det jeg lurer på, er om det faktisk er mulig å bli trygg på andre. For meg. Eller om det bare er fordi jeg vokste opp med de menneskene at jeg i dag føler meg trygg på de. Slik at det er for sent å opprette disse nære forholdene til andre.

Snakker om nære forhold i samme slengen som å føle seg trygg på de. Er ikke sikkert alle er enige i at det er det samme, men det tror jeg det er for mitt vedkommende.