Hvordan omgå/takle sosial angst på arbeid?

[Gjest unge kvinnen]

Hvordan takler du arbeidslivet ditt? Jeg føler meg i blant litt alene og "sliten" over å skulle skjule at det er diverse ting som får meg til å skjelve og bli veldig nervøs. For eksempel i møter så sier jeg nesten aldri et kvekk. Også i kantinen om det er hele bordet som snakker sammen, da blir jeg stille. Om det er bare et par tre stykker går det greit.

Hvordan takler du dette? Har du funnet en effektiv treningsmåte som gjør at du har "tøffa deg opp"? Fy søren jeg er drit lei av å ikke bli kvitt denne siste biten som jeg føler at jeg henger fast i. Det bare blir skjelving innvendig. Og mye slit for å skjule at jeg sliter. Tror ikke noen vet noe. Bare at jeg er av den "stille" sorten når vi er flere sammen på en gang.

hilsen meg

[Gjest rødtoppen]

Jeg har noe av samme problemet, men det er veldig personrelatert.

Jeg er ikke den som snakker mest i forsamlinger, men kan godt snakke med de samme folkene i mer uformelle settinger.

Jeg har valgt å face problemene, altså å utsette meg selv for prøvelser, der jeg er nødt til å snakke i større samlinger.

Sliter veldig med at jeg rødmer, men prøver så godt jeg kan å fokusere vekk fra det og tenke på andre ting og ler det vekk om noen kommenterer det. Inni meg har jeg gjerne fryktelig hjertebank og kan skjelve veldig, men jeg dør ikke.

Jeg er nokså trygg på mine kollegaer etterhvert og vet at jeg ikke blir "utstøtt" om jeg skulle drite meg ut på noe vis.

Jeg har pushet meg selv og har klatret karrieremessig. Nå har jeg fått en ledende stilling som innebærer mye møtevirksomhet, både internt i firmaet og eksternt med kunder.

Skrekkblandet fryd er det jeg nå føler ift dette.

Jeg er supernervøs, men samtidig er det en stor personlig seier at jeg har klart det og jeg vokser og utvikler meg i takt meg at jeg får kontroll over dette problemet.

Jeg er særdeles pliktoppfyllende og ansvarsfull når det kommer til å fullføre mine oppgaver og det har ført meg der jeg er idag. Dette innebærer da at jeg ikke kan svikte, fordi nederlaget blir stort.

Det går litt på min æresfølelse og at jeg har en indre driv hvor jeg føler jeg må bevise at jeg takler jobben min.

Dette er min metode og min drivkraft. Og det funker for meg.

[Gjest Mirakelet]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det...

jeg var også sånn i starten, men merker jeg har blitt modigere med årene og nå føles det mye mer naturlig for meg å bryte inn i samtalen, skjønt det fortsatt er enkelte situasjoner jeg vegrer meg for. Jeg sier bare - øvelse gjør mester. Belønn deg selv hver gang du har vært flink.

Bryt inn i samtalen, du er kanskje redd for å si noe dumt, men drit i det, le heller av deg selv. Selvironi er beste humor.

[Gjest Meegan]

Øvelse gjør mester. Husker når jeg begynte hvor vanskelig det var å ta telefoner, til andre kontorer og andre jeg ikke kjente. I dag er det bare gøy.

[Gjest pranolol hjelper meg]

Jeg har hatt god nytte av Pranolol som demper den indre "skjelvingen" - dermed blir jeg trygg på at jeg ikke viser utad at jeg er nervøs, og da går alt meget bedre. Det er også en stor fordel at hjertet ikke hamrer som en dampveivals når jeg tar ordet, og at jeg slipper å rødme og svette. Alt dette hjelper en liten pille meg med - så vidt jeg vet en ganske så uskyldig pille også.

http://www.felleskatalogen.no/pasientutgave/?mainpage=/pasientutgave/show.do%3Ffilename%3D/content/pkv/P/Pranolol_Actavis_84081/index.html%26frameset%3D1%26thin%3D0%26href%3D0

[Gjest jaslitsomt]

hvordan jeg takler dette?

Har det på akkurat samme måten og jeg takler det ikke i det hele tatt.

Det går på dette med møter, noe man ikke kommer unna i arbeidslivet,og det gjelder også andre ting som foreldremøter o.l.

Sier ikke noe hvis jeg ikke blir bedt om det, og det hender jo også at man blir beordret til å ta ordet i forsamlinger, og dette gjør meg enda mer redd.

Det kalles vel sosoial angst, og dette er mye mer alvorlig og angsfylt enn det mange skal ha det til.

Det er ikke så lett at man bare kan kaste seg ut i det.

Har prøvd det,og har en veldig god følelse etterpå når jeghar klart det, men så like ille igjen neste gang.

Har avsluttet en del prosjekter p.g.a dette problemet, og det hemmer meg i hverdagen.

vet ikke hva jeg skal gjøre,men har planer om å gå på individuell terapi .

Tror det er viktig å ta tak i det, så fort som mulig.

[hattifnatt1]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg har det også på den måten. Har sosialangst. Men jeg har blitt litt bedre. Men fortsatt er møter grusomt, lunsjen eller sosiale ting med jobben. I selve jobbsituasjonen går det som regel greit. Jeg har desverre ikke noen løsning selv..

Har gått i kognitiv terapi, som jeg føler har hjulpet meg litt..

[Gjest Aimabel]

Jeg anbefaler deg å prøve gruppeterapi hvis du får muligheten til det. Det hjelper ikke kun å øve, dersom man ikke snakker ut om tankene du har inni deg i disse situasjonene. I gruppa kan du øve deg samtidig som du snakker åpent om hvordan du tenker og opplever situasjonen. Det å høre på de andre i gruppa er også veldig nyttig. Ofte får man avkreftet tanker om hva andre tenker om deg osv, og etter en tid klarer du kanskje å tro på det?

[Skyer]

Hei

Jeg kjenner veldig godt gjen det du beskriver, fordi jeg har slitt i årevis med samme problematikk. Jeg har jobbet mye med meg selv, bl.a fordi jeg med jevne mellomrom i jobben min er nødt til å legge fram fagstoff for kollegaer.

Når det gjelder planlagte fremlegg så er alfa og omega for meg at jeg har forberedt meg supergodt. Dvs at jeg vet nøyaktig hva jeg skal si, og har manus. Jeg har gått hjemme og sagt alt høyt for meg selv titalls ganger. Dette fører til at når jeg er på besvimelsens rand, som det jo føles som, når jeg står der foran alle andre og skjelver, så kommer ordene nesten av seg selv, og armene beveger seg omtrent som de gjorde når jeg var hjemme. Av tilbakemedlinger som jeg får etterpå så skjønner jeg at det ikke har vistes at jeg var så nervøs, eller den vanvittige skjelvingen i knærne. Disse tilbakemeldingene har gjort meg litt tryggere for hver gang, fordi jeg har skjønt at jeg mestrer det.

Når det gjelder å snakke i møter eller sosiale sammenhenger så har det vært en modningsprosess føler jeg. Jeg har brukt en slags "tankestrategi", type: "hva er det verste som kan skje om jeg sier noe?", for det er jo sånn at verden går jo ikke under selv om omverdenen ser at jeg skjelver, eller rødmer. Eller tanker som " Det er jeg som er opptatt av at jeg rødmer, omverdenen bryr seg ikke om det." Etterhvert har jeg blitt tryggere på meg selv, og jeg har ikke lenger så mye fokus på disse tingene. Om stategiene ha slått til , eller om det er alderen vet jeg ikke. Men disse tankemønstrene hjalp i allfall sånn at jeg ikke forble stille.

Jeg vet ikke om jeg svarte på det du spurte om, men hovedsaken er nok at du bare må kaste deg ut i det, og finne deg noen strategier. Det verste er å forbli stille. Både fordi du sikkert har mye du vil ha sagt, og fordi problemet da bare vokser...Lykke til..:-)

[Gjest unge kvinnen]

Hei

Jeg kjenner veldig godt gjen det du beskriver, fordi jeg har slitt i årevis med samme problematikk. Jeg har jobbet mye med meg selv, bl.a fordi jeg med jevne mellomrom i jobben min er nødt til å legge fram fagstoff for kollegaer.

Når det gjelder planlagte fremlegg så er alfa og omega for meg at jeg har forberedt meg supergodt. Dvs at jeg vet nøyaktig hva jeg skal si, og har manus. Jeg har gått hjemme og sagt alt høyt for meg selv titalls ganger. Dette fører til at når jeg er på besvimelsens rand, som det jo føles som, når jeg står der foran alle andre og skjelver, så kommer ordene nesten av seg selv, og armene beveger seg omtrent som de gjorde når jeg var hjemme. Av tilbakemedlinger som jeg får etterpå så skjønner jeg at det ikke har vistes at jeg var så nervøs, eller den vanvittige skjelvingen i knærne. Disse tilbakemeldingene har gjort meg litt tryggere for hver gang, fordi jeg har skjønt at jeg mestrer det.

Når det gjelder å snakke i møter eller sosiale sammenhenger så har det vært en modningsprosess føler jeg. Jeg har brukt en slags "tankestrategi", type: "hva er det verste som kan skje om jeg sier noe?", for det er jo sånn at verden går jo ikke under selv om omverdenen ser at jeg skjelver, eller rødmer. Eller tanker som " Det er jeg som er opptatt av at jeg rødmer, omverdenen bryr seg ikke om det." Etterhvert har jeg blitt tryggere på meg selv, og jeg har ikke lenger så mye fokus på disse tingene. Om stategiene ha slått til , eller om det er alderen vet jeg ikke. Men disse tankemønstrene hjalp i allfall sånn at jeg ikke forble stille.

Jeg vet ikke om jeg svarte på det du spurte om, men hovedsaken er nok at du bare må kaste deg ut i det, og finne deg noen strategier. Det verste er å forbli stille. Både fordi du sikkert har mye du vil ha sagt, og fordi problemet da bare vokser...Lykke til..:-)

Jeg har fått så mange fine og kloke svar her inne. Det varmer at det er så mange epatiske og fine mennesker der ute.

Håper at jeg en dag kan takle det på en lignende måte som deg. Per i dag så kaver jeg en del. Kjemper litt for mye for å finne "overlevelses strategier". Noe som en sikkert blir en ekspert på når en har sosial fobi. Men øvelse må nok til. Jeg må tør å kjenne på ubehaget.

[Gjest unge kvinnen]

Jeg anbefaler deg å prøve gruppeterapi hvis du får muligheten til det. Det hjelper ikke kun å øve, dersom man ikke snakker ut om tankene du har inni deg i disse situasjonene. I gruppa kan du øve deg samtidig som du snakker åpent om hvordan du tenker og opplever situasjonen. Det å høre på de andre i gruppa er også veldig nyttig. Ofte får man avkreftet tanker om hva andre tenker om deg osv, og etter en tid klarer du kanskje å tro på det?

Det hadde kanskje vært en ide ja. Jeg skal ta å sjekke litt rundt dette.

Takk !

[Gjest unge kvinnen]

hvordan jeg takler dette?

Har det på akkurat samme måten og jeg takler det ikke i det hele tatt.

Det går på dette med møter, noe man ikke kommer unna i arbeidslivet,og det gjelder også andre ting som foreldremøter o.l.

Sier ikke noe hvis jeg ikke blir bedt om det, og det hender jo også at man blir beordret til å ta ordet i forsamlinger, og dette gjør meg enda mer redd.

Det kalles vel sosoial angst, og dette er mye mer alvorlig og angsfylt enn det mange skal ha det til.

Det er ikke så lett at man bare kan kaste seg ut i det.

Har prøvd det,og har en veldig god følelse etterpå når jeghar klart det, men så like ille igjen neste gang.

Har avsluttet en del prosjekter p.g.a dette problemet, og det hemmer meg i hverdagen.

vet ikke hva jeg skal gjøre,men har planer om å gå på individuell terapi .

Tror det er viktig å ta tak i det, så fort som mulig.

Da håper jeg at du også tar tak i dette. For min del har min sosiale fobi vært så ille at jeg kuttet ut høgskoleutdanning fordi jeg da måtte fremført prosjekter. Det hadde jeg vært like redd for som å få en løve etter meg. Så rart egentlig! Det er bare et av skoleårene mine hvor jeg turte å fremføre prosjekt. Det var i en liten klasse der vi stolte på hverandre. Men nå... å fysj, føler meg bare utrygg. Heldigvis takler jeg bra det sosiale på privat basis. Er sånn passe sosial der. Men blir jeg fokuset i et rom, da merker jeg angsten kan dukke opp.

Stå på du også! Ønsker deg alt godt.

[Gjest unge kvinnen]

Jeg har hatt god nytte av Pranolol som demper den indre "skjelvingen" - dermed blir jeg trygg på at jeg ikke viser utad at jeg er nervøs, og da går alt meget bedre. Det er også en stor fordel at hjertet ikke hamrer som en dampveivals når jeg tar ordet, og at jeg slipper å rødme og svette. Alt dette hjelper en liten pille meg med - så vidt jeg vet en ganske så uskyldig pille også.

http://www.felleskatalogen.no/pasientutgave/?mainpage=/pasientutgave/show.do%3Ffilename%3D/content/pkv/P/Pranolol_Actavis_84081/index.html%26frameset%3D1%26thin%3D0%26href%3D0

Må du gå fast på denne medisinen? Eller er det bare en tablett du tar når du "må" liksom? Jeg har veldig problem med hjertebank og skjelving hvis det blir ille. Det hadde vært deilig å få tvunget litt vekk de verste reaksjonene hvis jeg virkelig må til pers i jobbsammenheng etter hvert.

[Gjest unge kvinnen]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det...

jeg var også sånn i starten, men merker jeg har blitt modigere med årene og nå føles det mye mer naturlig for meg å bryte inn i samtalen, skjønt det fortsatt er enkelte situasjoner jeg vegrer meg for. Jeg sier bare - øvelse gjør mester. Belønn deg selv hver gang du har vært flink.

Bryt inn i samtalen, du er kanskje redd for å si noe dumt, men drit i det, le heller av deg selv. Selvironi er beste humor.

Tusen takk! Det er så mange snille mennesker som har svart meg her inne. Det setter jeg pris på.

[Gjest unge kvinnen]

Jeg har noe av samme problemet, men det er veldig personrelatert.

Jeg er ikke den som snakker mest i forsamlinger, men kan godt snakke med de samme folkene i mer uformelle settinger.

Jeg har valgt å face problemene, altså å utsette meg selv for prøvelser, der jeg er nødt til å snakke i større samlinger.

Sliter veldig med at jeg rødmer, men prøver så godt jeg kan å fokusere vekk fra det og tenke på andre ting og ler det vekk om noen kommenterer det. Inni meg har jeg gjerne fryktelig hjertebank og kan skjelve veldig, men jeg dør ikke.

Jeg er nokså trygg på mine kollegaer etterhvert og vet at jeg ikke blir "utstøtt" om jeg skulle drite meg ut på noe vis.

Jeg har pushet meg selv og har klatret karrieremessig. Nå har jeg fått en ledende stilling som innebærer mye møtevirksomhet, både internt i firmaet og eksternt med kunder.

Skrekkblandet fryd er det jeg nå føler ift dette.

Jeg er supernervøs, men samtidig er det en stor personlig seier at jeg har klart det og jeg vokser og utvikler meg i takt meg at jeg får kontroll over dette problemet.

Jeg er særdeles pliktoppfyllende og ansvarsfull når det kommer til å fullføre mine oppgaver og det har ført meg der jeg er idag. Dette innebærer da at jeg ikke kan svikte, fordi nederlaget blir stort.

Det går litt på min æresfølelse og at jeg har en indre driv hvor jeg føler jeg må bevise at jeg takler jobben min.

Dette er min metode og min drivkraft. Og det funker for meg.

Så flott at du greier å takle dette på en slik måte! Det respekterer jeg veldig. Jeg håper at jeg med tiden skal greie noe lignende. Vil ikke sette meg for høye mål, for da blir jeg bare skuffet.

Men jeg har innsett at jeg må utsette meg selv for tingene som gir meg ubehag, og å prøve å ha en mer konstruktiv indre dialog. Det er utrolig vanskelig i blant. Spesielt de få gangene jeg har fått litt vel mye hjertebank og ubehag og det har gitt meg følelsen av å nesten besvime. Det er et par ganger i diverse situasjoner der jeg har måtte unnskylde meg med at jeg må kaste opp.

Kjenner meg igjen i det du sier at når en gjør noe som egentlig gir en ubehag, men klarer å stå gjennom det, da føler en seg veldig bra etterpå. Det blir som et lite rush.

Tusen takk til dere empatiske og snille mennesker som tok seg tid til å svare på innlegget mitt. Det ga meg en følelse av å være litt mindre alene. Jeg vet ikke om en eneste person på jobben som har det slik som meg. De virker som de kan snakke foran "hele verden" uten at det gjør noe.

Ha en flott vår!

[Gjest pranolol hjelper meg]

Må du gå fast på denne medisinen? Eller er det bare en tablett du tar når du "må" liksom? Jeg har veldig problem med hjertebank og skjelving hvis det blir ille. Det hadde vært deilig å få tvunget litt vekk de verste reaksjonene hvis jeg virkelig må til pers i jobbsammenheng etter hvert.

Neida, jeg går ikke fast på den. Tar en tablett hvis jeg skal i møter som jeg gruer meg til. Kanskje 3-4 piller i året for mitt vedkommende nå for tiden, tidligere var det nok noe oftere. Det gode er at man etter hvert takler sånne situasjoner fordi man blir trygg, og tryggheten kommer ved at man klarer å opptre rolig uten rødme, svette, hjertebank og skjelvinger