Ang syning av døde mennesker

[Dorthe]

Jeg har samme erfaring som deg, at det å se døde mennesker bare har vært posititv. Men jeg har bare sett døde mennesker etter at jeg selv ble voksen, da.

Men jeg synes det er fint at det å se den døde er et valg som den enkelte har. På TV kan vi se at man i USA ofte har åpen kiste under begravelsen/mottagelsen, og det synes jeg er en uskikk. På den måten kan man ikke velge selv om man vi se eller ikke.

Minstemann har bedt om å være med sjøl for å si hade for han hadde ikke fått sagt det. Men den ene gangen fikk han ikke lov fordi avdøde ikke så pen ut. Likevel var det åpen kiste under begravelsen og han mislikte det da han satt på første benk med god utsikt. Så jeg må si meg enig med deg at det burde være et valg for de som ønsker det.

[mariaflyfly]

Dersom du ikke ønsker å se svigerfaren din ligge der, skal du heller ikke gjøre det.

Jeg ville ikke latt 7-åringen se ham, men det er nå min mening. Jeg så min mor da jeg var 19, og har angra på det i ettertid. Det var ikke noe vakkert syn.

Guttungen var 4 da Oldefar døde, og 5 da Oldemor døde. Han hadde et svært nært forhold til dem begge, men jeg ville ikke at han skulle se dem i død tilstand.

[trollemor;o)]

Ingen kan tvinge deg, men hvis 7 åringen din har lyst så syns jeg ikke du skal nekte ham/henne. Jeg syns det er en veldig naturlig ting å gjøre.

[Gjest min mening rundt dette]

Jeg er enig i at barn ikke skal være med på syning - av flere grunner. For det første er som regel syningen på et fremmed sted for ungene, og den døde er utenfor sitt element - på alle måter. Jeg er enig i at barna skal få lov til å huske den døde som den var, ikke som den døde kroppen i en fremmed kiste, på et kaldt, fremmed sted.

Likevel synes jeg det var godt at barna våre fikk se sin lillesøster, etter hun døde. Hun døde hjemme, og de fikk se henne hjemme, stelt og kledt i sine yndlingsklær. Vi hadde ikke syning etter hun var hentet av begravelsesbyrået, men det var noen som kom innom før hun ble hentet. Da sa storebror, med største selvfølgelighet: "Vil dere se lillesøster? Hun er død.", før han tok med seg gjestene til rommet der lillesøster lå.

Jeg tror ikke minnene om at hun lå fredfyllt i hjemmet skadet ungene i det hele tatt. De fikk også se kista, at den var fin, at det var pute og teppe i den - at lillesøster ikke skulle ligge ï en hard kasse.

Nå i etterkant har vi snakka masse om lillesøster - alle de GODE minnene - ikke sykdom og død, men latter og liv, om hvor glad hun var i oss og vi i henne, og at hun alltid vil være i hjertene våre.

Mulig vi har gjort dette helt feil, i henhold til NHDs meninger - men jeg tror dette var riktig for OSS.

Jeg tror deres valg har vært gode. Min far er prest og vi har snakket mye om dette, og han har delt mange erfaringer rundt dette. Han jobbet med dette en mannsalder, og var i gamet lenge før syning var et tema og i lang tid etter at det ble mer vanlig. Han har fått svært mange tilbakemeldinger på hvor viktig det var for mennesker i deres sorgarbeidet å ta del i det du beskriver. Min far ville som prest sagt at det dere gjorde var en god og viktig måte å gjøre det på.

NHD kan ha sin mening, og det er skjedd uheldige ting på dette området. Det er derfor viktig at det blir satt på dagsorden. Men der er andre grupper som har mer nærstående erfaringer med sorgarbeid enn mennesker i psykiatrien.

At det likevel har vært uheldige opplevelser for enkelte kan en ikke underslå. En skal ikke slutte å bruke hodet rundt slike valg. Det trenger ikke være enten- eller.

Summa summarum mener jeg det har vært en viktig utvikling at flere kan se den døde. Men når min bestemor døde for ikke lenge siden hadde jeg ikke behov for å se henne, og lot være. Det var ikke viktig for sorgarbeidet. Spesielt når det har vært ulykker og plutselig død har mange gitt tilbakemelding til min far på at de er glad de ble innstendig oppfordret til å ta stilling til å se den døde. Og i situasjoner hvor det har vært et lengre dødsleie er det mange som har gitt tilbakemelding på at det var godt å være hos den døde en stund. Noen steller og vasker selv. Og synes det er godt å ta del i det.

Likevel er det vel en del små barn som bli "tvunget" til å se besteforeldre, og der er det mange ganger en kanskje kunne latt det være.

[Gjest min mening rundt dette]

Jeg tror deres valg har vært gode. Min far er prest og vi har snakket mye om dette, og han har delt mange erfaringer rundt dette. Han jobbet med dette en mannsalder, og var i gamet lenge før syning var et tema og i lang tid etter at det ble mer vanlig. Han har fått svært mange tilbakemeldinger på hvor viktig det var for mennesker i deres sorgarbeidet å ta del i det du beskriver. Min far ville som prest sagt at det dere gjorde var en god og viktig måte å gjøre det på.

NHD kan ha sin mening, og det er skjedd uheldige ting på dette området. Det er derfor viktig at det blir satt på dagsorden. Men der er andre grupper som har mer nærstående erfaringer med sorgarbeid enn mennesker i psykiatrien.

At det likevel har vært uheldige opplevelser for enkelte kan en ikke underslå. En skal ikke slutte å bruke hodet rundt slike valg. Det trenger ikke være enten- eller.

Summa summarum mener jeg det har vært en viktig utvikling at flere kan se den døde. Men når min bestemor døde for ikke lenge siden hadde jeg ikke behov for å se henne, og lot være. Det var ikke viktig for sorgarbeidet. Spesielt når det har vært ulykker og plutselig død har mange gitt tilbakemelding til min far på at de er glad de ble innstendig oppfordret til å ta stilling til å se den døde. Og i situasjoner hvor det har vært et lengre dødsleie er det mange som har gitt tilbakemelding på at det var godt å være hos den døde en stund. Noen steller og vasker selv. Og synes det er godt å ta del i det.

Likevel er det vel en del små barn som bli "tvunget" til å se besteforeldre, og der er det mange ganger en kanskje kunne latt det være.

Syning har selvfølgelig alltid vært et tema, men jeg tenker på trender som har snudd de siste tiårene.

[Gjest ViViola]

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

'' Etter noen dager blir man grønn.''

Ikke innenfor de dagene man har til rådighet før man skal ha begravelse, nei.

Hvorfor sier du slik?

[trollemor;o)]

Hun forstår at han er død, men lurer ofte på hvordan vi kunne være sikker på at han var død osv. Storesøster har fortalt at hun så at kroppen hans ikke virka mer, og hun ville gjerne ha sett dette selv.

Den første nære jeg mista, var oldefaren min. Jeg var 14 år gammel og fikk ikke se han død. Selv merker jeg at jeg lettere aksepterer døden når jeg faktisk kan _se_ at personen ikke lever mer. Snodig.., men sånn kjennes det iallefall for meg.

Hvorfor er vi så redde for å se døde mennesker? Så lenge de ikke er skadet i ansiktet osv., så mener jeg det er veldig greit at barn kan få et mer naturlig forhold til døden ved å se den døde.

I gamle dager lå den døde gjerne i huset i flere dager. Man kunne se, kjenne på osv. På den tiden hadde man også et mer naturlig forhold til dette. Det tror jeg er ganske sunt.

Vi hadde en utrolig fin minnestund da pappa døde. Kista var åpen og han lå der så fredfylt og fin. Barnebarna satt rundt ham og gråt og strøk ham på kinnet og på hendene. De så at vi voksne gjorde det og det føltes dermed helt naturlig for de.

Er så hjertens enig i det du skriver, dette er da ikke farlig.

Jeg så også min bestemor og angret lenge på at jeg ikke klappet henne på kinnet da hun lå i kisten. Hadde veldig lyst, men turte ikke.

[trollemor;o)]

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

Slike syninger skjer vel en av de første dagene.

[Gjest vanskelig dette]

Slike syninger skjer vel en av de første dagene.

Tja, her er det 6 døgn etter dødsfallet.

[trollemor;o)]

Tja, her er det 6 døgn etter dødsfallet.

Hm, hvorfor vente så lenge?

[Gjest Kopernikus]

Jeg respekterer ditt tap. Beklager mine innlegg hvis de har gjort det vanskeligere for deg.

[morsan]

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

Ikke alltid.

Jeg så min mormor i kisten på selve begravelsesdagen. Vi hadde en privat stund i kapellet før alle de andre kom. Hun så helt fin ut, bare blek. Så ut som om hun sov.

Dette må vel ha vært 6-8 dager etter dødsfallet.

[jubalong70]

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

Uff, nei - det var samme dag som han døde.

[Gjest togli]

Vi hadde en utrolig fin minnestund da pappa døde. Kista var åpen og han lå der så fredfylt og fin. Barnebarna satt rundt ham og gråt og strøk ham på kinnet og på hendene. De så at vi voksne gjorde det og det føltes dermed helt naturlig for de.

Er så hjertens enig i det du skriver, dette er da ikke farlig.

Jeg så også min bestemor og angret lenge på at jeg ikke klappet henne på kinnet da hun lå i kisten. Hadde veldig lyst, men turte ikke.

Ja, jeg tror faktisk vi gjør det med døden vondt verre dersom vi skal skåne barna våre for virkeligheten...

[Gjest togli]

Jeg er helt enig med deg togli

Good:)

[Gjest togli]

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

Jeg har sett tre døde mennesker i mitt liv. De så jeg rundt en uke etter dødsfallet og hudfargen var ikke annet enn hvit og litt blålig noen steder.

[Gjest togli]

Jeg er uenig med deg.

Min erfaring er at barna ikke glemmer hvordan personen var når han/hun var i live, men at de får et mer konkret forhold til hva det faktisk er å være død.

Mine barn husker veldig godt oldemoren sin som hun var, men at hun var død ble veldig tydelig og konkret for dem når de var med på syning. De fikk lov til å stryke henne over kinnet/hånda, og kjente at hun var kald.

Barna var 1, 5 og 6 år på dette tidspunktet.

I ettertid har de to største snakket mye om oldemoren sin. De har mimret om ting vi gjorde sammen, og de har snakket om hvordan det var å være i kapellet og se henne ligge i kista.

De syntes det var veldig godt å kunne ta farvel med henne.

Så det å bastant påstå at det er å frata barn deler av barndommen når man tar dem med på visning synes jeg du som fagperson bør unngå.

Så det så

100 % enig med deg!!!!

Jeg har nøyaktig samme erfaring som deg når det gjelder dette mht mine barn. Jeg angrer på at jeg var så dum å nekte min treåring å se min avdøde fetter. Dette gjorde nok sorgprosessen verre for henne...

[morsan]

Jeg syns du er litt guffen i den tråden her. Det er et følsomt tema.

''Jeg syns du er litt guffen i den tråden her. Det er et følsomt tema.''

Helt enig!!

[Gjest togli]

"Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen."

Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.

Jaja, jeg tar tydeligvis ikke mitt foreldreansvar alvorlig

Jeg synes ærlig talt du tar litt vel hardt i nå. Mange prester (alle?) anbefaler faktisk at barn kan få se den døde om de selv ønsker det. Jeg vil tro prester lærer endel om dette under utdanningen sin?

[Gjest togli]

Mitt barn så bestefaren sin dø da han var ca på samme alder. Ble livredd og fikk mareritt i mange år etterpå. Han skulle jo ikke ligge der, han skulle være i himmelen.

Vi fortalte våre barn at det kun var kroppen som ikke virket mer som lå i kista. Tankene og følelsene til avdøde var i himmelen. Dette syntes ungene virka logisk...