Barn eller ikke?

[Solskinnspiken]

Jeg har nå kommet i en situasjon hvor jeg snart må ta stilling til om jeg skal ha barn eller ikke. Det har både med alder å gjøre, men også ønske/forventning/krav fra min partner. Dvs, at min samboer ønsker å bryte ut av forholdet om jeg ikke ønsker å få barn, fordi det er så viktig for ham.

Jeg er veldig usikker! Har egentlig ikke noe problemer med barn, men har aldri tenkt så mye på det, og det har heller ikke fristet veldig. Vi har begge god økonomi, fleksible jobber, og foreldre/søsken som vil kunne støtte og avlaste oss. Likevel skremmer det veldig å gi opp mye av friheten min, og jeg vet at reising og det sosiale liv vil bli vanskeligere/annerledes. Dette er ting som betyr veldig mye for meg, kanskje mer enn hos mange jeg kjenner.

Samtidig er jeg veldig glad i min samboer, og har ikke lyst til å avslutte forholdet. Vi har vært sammen i mange år, og om jeg skal ha barn, skal det være med ham.

Det virker så selvfølgelig for mange å få barn. Det er det ikke for meg. Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre... Noen som har lignende erfaringer eller råd...?

[Speak]

Jeg har et 10-års langt samboerfohold bak meg. Da var det helt uaktuelt for meg å få barn. Men da jeg byttet samboer så var det plutselig helt greit.

Og jeg har ikke angret en dag på at jeg har fått barn. Verdens vakreste lillle jenta (som snart er 10 år)

Vi reiser en god del, og har aldri blitt hindret av å ha barn. Men du kan jo ikke feste/fly ute på natterstid da man reiser med barn. Festingen hjemme er jo heller ikke aktuell på samme måte som før.

Og man blir skikkelig frustert enkelte dager. For de stester oss ekstremt.

Men jeg har virkelig ikke angret at jeg har fått barn. Jeg kan ikke se for meg de siste 10 årene uten henne:-D

[Solskinnspiken]

Jeg har et 10-års langt samboerfohold bak meg. Da var det helt uaktuelt for meg å få barn. Men da jeg byttet samboer så var det plutselig helt greit.

Og jeg har ikke angret en dag på at jeg har fått barn. Verdens vakreste lillle jenta (som snart er 10 år)

Vi reiser en god del, og har aldri blitt hindret av å ha barn. Men du kan jo ikke feste/fly ute på natterstid da man reiser med barn. Festingen hjemme er jo heller ikke aktuell på samme måte som før.

Og man blir skikkelig frustert enkelte dager. For de stester oss ekstremt.

Men jeg har virkelig ikke angret at jeg har fått barn. Jeg kan ikke se for meg de siste 10 årene uten henne:-D

Takk for svar, fint å høre at du er fornøyd med valget.

Jeg er sikker på at jeg ikke vil angre om jeg får barn. Det vanskelige er å finne motivasjonen til å gå inn for det. Man vet jo hva man har - og jeg er utrolig glad i livet mitt - men ikke hva man får..

[laban]

''Samtidig er jeg veldig glad i min samboer, og har ikke lyst til å avslutte forholdet. Vi har vært sammen i mange år, og om jeg skal ha barn, skal det være med ham. ''

Hvis du er sikker på at du vil være sammen med ham, koker det vel ned til den vanlige usikkerheten mange føler overfor foreldreoppgaven. Den er det ikke noe unormalt med.

Jeg tror dere har et svært godt utgangspunkt hvis dere er trygge på forholdet / hverandre og går inn i prosjektet sammen. Vær helt ærlig mot ham og si at du føler deg usikker og vil trenge ham og at dere må finne ut av dette i lag. Jeg tror det er minst like bra som hvis du hadde vært kjempeklar og "bare" trengt ham som sædgiver, for å si det litt flåsete.

Mange (men ikke alle) som ikke får sjansen til å få barn, får en tomhetsfølelse overfor muligheten til å reise osv., etter hvert som tiden går.

Livet er ikke slutt selv om man blir ganske bundet i noen år. Det får et annet innhold. Men det er jo viktig at du føler det klart mer positivt å beholde kjæresten, forøke familien og forandre hverdagen - enn å beholde friheten, men miste ham. Slik jeg tolker innlegget, gjør du det.

[Gjest bikku]

Takk for svar, fint å høre at du er fornøyd med valget.

Jeg er sikker på at jeg ikke vil angre om jeg får barn. Det vanskelige er å finne motivasjonen til å gå inn for det. Man vet jo hva man har - og jeg er utrolig glad i livet mitt - men ikke hva man får..

Jeg har vel litt samme erfaringer som Speak - med forrige samboer var det uaktuelt, med ny samboer ble det et "must". Jeg mener ikke at du er sammen med feil mann, altså. For min del representerte vel heller bruddet med den første at jeg var kommet i en ny fase og var klar for å gå videre. Du står overfor faseskiftet (hans skifte) i et eksisterende forhold, og jeg forstår godt at det ikke er bare lett. Da hadde det sikkert vært lettere å forholde seg til om du bare plutselig ble gravid uten planlegging.

Da jeg ble klar for å få barn var det nesten for sent. Vi hadde store problemer, og det var frustrerende. Så ta det elementet også med i beregningen din, og husk at ting blir ikke så fryktelig mye mer tungvinte og vanskelige selv om man har barn. Det kommer en ny, positiv dimensjon inn i tilværelsen, i tillegg til at jeg for min del ble mye mer effektiv og flink til å strukturere meg. Nettopp for å få tid og anledning til å fortsette med mye av det jeg gjorde før jeg fikk barn.

Lykke til med valget - du kan komme til å angre på at du begynner med barneprosessen for seint, men jeg tviler på at du kommer til å angre om du gir deg inn på det nå

[caprice]

Takk for svar, fint å høre at du er fornøyd med valget.

Jeg er sikker på at jeg ikke vil angre om jeg får barn. Det vanskelige er å finne motivasjonen til å gå inn for det. Man vet jo hva man har - og jeg er utrolig glad i livet mitt - men ikke hva man får..

Jeg er av typen som aldri har vært spesielt barnekjær. Jeg var aldri trillepike, satt aldri barnevakt, og da jeg ble eldre og begynte å jobbe kom jeg aldri løpende når kollgaer kom på besøk på jobb med sine nye barn visste jeg aldri hva jeg skulle si, følte meg kjeitete og dum. I dag er jeg snart 40 og har to barn på snart 6 og 9. Jeg angrer selvsagt ikke, men er likevel glad for at jeg ikke fikk dem før. Tenker fremdeles at jeg var veldig glad i livet mitt _før_jeg fikk barn, og ser helt klart fordeler med tilværelsen uten barn. Vi var også veldig glade i friheten, vi reiste mye og var spontane og impulsive. Du trenger ikke parkere livet ditt selv om du får barn, men normalt foretar man andre valg enn før. Du vil liksom ikke ha likemye glede av jorda rundt med ryggsekk når man har fått en baby – det blir stort sett bare pes. Det er mye sant i det som sies at har barna det bra har foreldrene det også bra. En annen ting er at uansett om dere velger barn eller ikke vil nok antageligvis de fleste i omgivelsene og vennekretsen deres etter hvert få barn. Man har da mye mer til felles med venenne _med_ barn enn uten barn. Par med barn har også helt klart en tendens til å bruke mer tid på venner i samme situasjon,- er min erfaring. En annen ting er at vi selv (som ikke overvettes barnekjære) nok hadde en tendens til å velge bort venner med småbarn da vi selv ikke hadde noen – og etter hvert ble det ikke så mange igjen i den kategorien. Dette kan jo selvsagt være annerledes for dere, men generelt har jeg inntrykk av at det er slik.

Som en siste ting så synes jeg det virker noe stusselig (for egen del) å bli gammel uten barn/barnebarn når jeg ser hvor mye glede foreldrene mine og svigers har av oss – og vi av dem. (Neida – det er selvsagt ingen garanti for at barna mine vil bo i nærheten av meg når jeg blir gammel – eller at de får egne familier, men…)

Lykke til uansett hva du gjør. Man angrer som regel ikke på det man gjør – men det man ikke gjør – er min erfaring

[Mrs D]

''Likevel skremmer det veldig å gi opp mye av friheten min, og jeg vet at reising og det sosiale liv vil bli vanskeligere/annerledes.''

Det trenger ikke bli så veldig annerledes, men vil trenge litt mer planlegging for å få kabalen til å gå opp. Når man får barn blir kanskje det man trodde var veldig viktig kanskje ikke så viktig likevel. jeg var selv 38 da jeg fikk mitt første barn, og perspektivet endret seg umiddelbart. Nå får jeg gjort det jeg _vil_ gjøre likevel, det er bare ikke alt jeg vil like strekt lenger.

På den annen side, du må ikke la deg presse til å få barn, i våre dager bør det være stuerent å velge dette bort hvis det absolutt er det du ønsker.

[Speak]

Takk for svar, fint å høre at du er fornøyd med valget.

Jeg er sikker på at jeg ikke vil angre om jeg får barn. Det vanskelige er å finne motivasjonen til å gå inn for det. Man vet jo hva man har - og jeg er utrolig glad i livet mitt - men ikke hva man får..

Ja, det er et enormt ansvar. Og det er mange som tenker altfor lite gjennom dette valget synes jeg.

Det som er viktig er at du tar det valget som er rett for nettopp deg.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er. Men ved et tidspunkt blir det for sent....

[Mrs D]

Jeg har vel litt samme erfaringer som Speak - med forrige samboer var det uaktuelt, med ny samboer ble det et "must". Jeg mener ikke at du er sammen med feil mann, altså. For min del representerte vel heller bruddet med den første at jeg var kommet i en ny fase og var klar for å gå videre. Du står overfor faseskiftet (hans skifte) i et eksisterende forhold, og jeg forstår godt at det ikke er bare lett. Da hadde det sikkert vært lettere å forholde seg til om du bare plutselig ble gravid uten planlegging.

Da jeg ble klar for å få barn var det nesten for sent. Vi hadde store problemer, og det var frustrerende. Så ta det elementet også med i beregningen din, og husk at ting blir ikke så fryktelig mye mer tungvinte og vanskelige selv om man har barn. Det kommer en ny, positiv dimensjon inn i tilværelsen, i tillegg til at jeg for min del ble mye mer effektiv og flink til å strukturere meg. Nettopp for å få tid og anledning til å fortsette med mye av det jeg gjorde før jeg fikk barn.

Lykke til med valget - du kan komme til å angre på at du begynner med barneprosessen for seint, men jeg tviler på at du kommer til å angre om du gir deg inn på det nå

''Da jeg ble klar for å få barn var det nesten for sent. Vi hadde store problemer, og det var frustrerende. Så ta det elementet også med i beregningen din,''

Man kan få problemer med å få barn om man er unge også, og har man ikke prøvd å få barn tidligere vet man strengt tatt ikke at det hadde gått på skinner noen år tidligere heller. Statistikken sier at det blir vanskeligere med årene, men det er mange som opplever problemer med å bli gravide selv om de er unge.

[KaVa]

Dette er helt klart et dilemma.

På den ene siden: Du er usikker på om du ønsker å bli mamma - på den andre siden: Din kjære vil gjerne bli pappa. Når deres framtidsplaner ikke stemmer overens, MÅ nødvendigvis noe vike - men hva?

Du må stille deg selv noen spørsmål: Hvorfor er du usikker? Hva vil endre seg i livet, dersom det kommer et barn? Er disse endringene noe du kan og ønsker å tilpasse deg?

På den andre siden: Hva vil endre seg i livet ditt om du velger IKKE å få et barn, og er disse endringene noe du kan og ønsker å tilpasse deg?

Jeg har ikke svarene, det er det utelukkene du, i samarbeid med din kjære, som vet.

Når det gjelder det praktiske ang barn: Ja, barn tar plass i livet - på alle måter. Men det betyr ikke at du helt og holdent sier adjø til livet som du kjente det fra før.

[Gjest bikku]

''Da jeg ble klar for å få barn var det nesten for sent. Vi hadde store problemer, og det var frustrerende. Så ta det elementet også med i beregningen din,''

Man kan få problemer med å få barn om man er unge også, og har man ikke prøvd å få barn tidligere vet man strengt tatt ikke at det hadde gått på skinner noen år tidligere heller. Statistikken sier at det blir vanskeligere med årene, men det er mange som opplever problemer med å bli gravide selv om de er unge.

Sant nok!

Selv hadde jeg mange år med ubeskytta "flaks", før jeg fant ut at det var problematisk. Problemet kan like gjerne ha vært der hele tida. Men med alderen vet man jo at det blir vanskeligere for mange.

[Mrs D]

Sant nok!

Selv hadde jeg mange år med ubeskytta "flaks", før jeg fant ut at det var problematisk. Problemet kan like gjerne ha vært der hele tida. Men med alderen vet man jo at det blir vanskeligere for mange.

''Selv hadde jeg mange år med ubeskytta "flaks", før jeg fant ut at det var problematisk. Problemet kan like gjerne ha vært der hele tida.''

Ubeskytta flaks over mange år har jeg ikke noen tro på. Da er sansynligheta temmelig stor for at problemet ditt har vært der hele tida. Og ja, jeg snakker ut fra erfaring. :-)

[Mrs. Wallace]

''Selv hadde jeg mange år med ubeskytta "flaks", før jeg fant ut at det var problematisk. Problemet kan like gjerne ha vært der hele tida.''

Ubeskytta flaks over mange år har jeg ikke noen tro på. Da er sansynligheta temmelig stor for at problemet ditt har vært der hele tida. Og ja, jeg snakker ut fra erfaring. :-)

''Ubeskytta flaks over mange år har jeg ikke noen tro på. ''

Tja, jeg og mannen hadde fire år med ubeskytta flaks før vi bestemte oss for å gå inn for prosjekt barn - og da satt det på første forsøk. Så det er nok mulig.

[Gjest hvor mange barn]

''Likevel skremmer det veldig å gi opp mye av friheten min, og jeg vet at reising og det sosiale liv vil bli vanskeligere/annerledes.''

Det trenger ikke bli så veldig annerledes, men vil trenge litt mer planlegging for å få kabalen til å gå opp. Når man får barn blir kanskje det man trodde var veldig viktig kanskje ikke så viktig likevel. jeg var selv 38 da jeg fikk mitt første barn, og perspektivet endret seg umiddelbart. Nå får jeg gjort det jeg _vil_ gjøre likevel, det er bare ikke alt jeg vil like strekt lenger.

På den annen side, du må ikke la deg presse til å få barn, i våre dager bør det være stuerent å velge dette bort hvis det absolutt er det du ønsker.

Rakk du å få mange barn før du "la opp"? Jeg spør fordi du startet såpass sent i livet.

[Mrs D]

Rakk du å få mange barn før du "la opp"? Jeg spør fordi du startet såpass sent i livet.

Jeg har to, mer rakk jeg ikke. :-) Men jeg er ikke så sikker på at jeg ville valgt fler om jeg hadde fått det til å klaffe tidligere.

[Mrs D]

''Ubeskytta flaks over mange år har jeg ikke noen tro på. ''

Tja, jeg og mannen hadde fire år med ubeskytta flaks før vi bestemte oss for å gå inn for prosjekt barn - og da satt det på første forsøk. Så det er nok mulig.

Spørs jo hva du mener med ubeskytta flaks, da.

[Gjest Vavva]

Jeg har to voksne barn og kunne ikke tenkt meg livet uten dem. Nå var jeg 25 og 29 da jeg fikk dem, og har derfor mye tid "etter barn". Jeg ble skilt etter langt ekteskap og da var de i tenårene. Jeg holdt på å gi opp gang på gang, og jeg er usikker på om jeg hadde levd i dag var det ikke for mine barn. Jeg var flere ganger innpå tanken å ta mitt eget liv, men kunne ikke forlate dem. Barna mine er det som fikk meg opp, fikk meg til å etablere meg på nytt og kjempe en kamp. De er de jeg har å takke for det herlige livet jeg lever i dag:-) De har gitt livet mitt en mening og en følelse av å leve videre.

Selvfølgelig må du ta stilling til om du ønsker deg barn, men er du sikker på at du ikke vil angre senere hvis du gir slipp på både mann og barn?

[Mrs. Wallace]

Spørs jo hva du mener med ubeskytta flaks, da.

Ja, det er selvsagt et ganske stort definisjonsspørsmål. I mitt tilfelle mener jeg at vi hadde sex uten å bruke noen form for prevensjon i løpet av de årene, annet enn at vi praktiserte hopp-av-metoden noen dager rundt den antatte tiden for eggløsning.

Slett ingen sikker metode, og vi gjorde det bare fordi det ikke hadde vært noen krise om vi skulle slumpe til å bli gravide da, samtidig som vi ikke var helt klare for å prøve aktivt. Så vi lot skjebnen bestemme litt. ;o)

[Gjest lykke til med avgjørelsen din.]

Nå er det helt avhengig i hvilken aldersgruppe du ligger i. Selv ville jeg absolutt ikke ha barn i 20 årene. Da vi passerte 30 år ville min partner over mange år ha barn, og jeg begynte å tenke alvorlig på dette. Hva ville jeg mest? Jeg ville være sammen med mannen min og gi ham et barn.

Det endte med 3 barn og jeg er verdens "verste" hønemor. Forguder disse barna og angrer ikke et sekund.

Du må se for deg hva som er viktigst her i verden. Hvis din mann betyr ALT for deg , ja da må du nok godta hans barneønske. Om din mann betyr litt mindre enn ALT for deg, så er heller du mer mot barnløst liv. Noe som ikke er noe unormalt , men hvor du da må gi slipp på din nåværende partner og se deg om etter en likesinned person som det vil finnes mange av .