Tie om overgrep

[Gjest Jannah]

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Dette er ikke noe jeg snakker til NOEN om. Jeg er 25 år og har ikke hatt så mange seriøse forhold. Har problemer med nærhet og å binde meg. Ser at dette kanskje kan ha sammenheng med fortiden min, men er ikke sikker.Er derfor også usikker på om overgrepene er noe jeg bør nevne for min nye kjæreste eller om dette bare vil skremme ham vekk? Det finnes jo tross alt knapt et mer tabulagt tema enn seksuelle overgrep...

[Gjest liten spurv]

Jeg har valgt å si det til de kjærestene det har vært naturlig å si det til, men ikke alle. Jeg har ikke vært særlig detaljert om det, har ikke føltes naturlig å legge ut om alt. Det føltes veldig ubehagelig når en av kjærestene (han jeg sa det til først faktisk) begynte å spørre og grave, og ikke gav seg, for han ble gal av å ikke vite. Det ble en tilleggsbelastning for meg, og jeg ble veldig sint på hans mangel på forståelse for dette. Men vi var ganske unge, ca 17-18 år.De andre to kjærestene jeg fortalte det til, var voksne og håndterte dette på en helt annen (og modnere) måte.

Hvis du skal si noe om det, så syns jeg du skal føle deg trygg på at han vil respektere deg og dine grenser, både for hva (+ hvor mye)du vil si, og gå varsomt frem om du får reaksjoner av noe slag senere.

Hvis dette ikke er noe som preger deg voldsomt i "hverdagen", eller du har veldig behov for at han vet, så må du selv vurdere om det er nødvendig at han vet om det.

Samtidig, hvis det er snakk om en (potensiell) livsledsager, så ville jeg nok "vrengt sjela mi" for han. Jeg vil kjenne han ut og inn, og da må han også få lov å kjenne hele meg. Og dette preger jo meg, det har ført til at jeg er den jeg er (både psykisk og fysisk), og det kan føre til økt forståelse fra hans side.

Lykke til!

[Gjest zanadia]

Dette er så ulikt fra person til person at jeg tror du må finne ut hva som er best for deg.

Jeg trodde aldri jeg kom til å si noenting, men jeg ble kjempesyk i en alder av 35 år. Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg søkt hjelp og betrodd meg til noen tidligere. Jeg fødte barn og var gift i nesten 20 år før jeg sa noe.

Egentlig var jeg fast bestemt på at denne hemmeligheten skulle jeg dø med, men slik gikk det nå ikke for meg. Nå har jeg gått i terapi i flere år, kan ikke si jeg er verre, men vet ikke om jeg er så mye bedre heller.

Om jeg hadde startet livet på nytt hadde jeg nok betrodd dette til min kjære litt tidligere ja. Men jeg trodde han kom til å kaste meg ut, og at han aldri ville se meg mere. Så vrangsnudd kan et hode være . Lykke til uansett hva du bestemmer deg for, jeg har dessverre intet fasitsvar.

[Gjest Jannah]

Jeg har valgt å si det til de kjærestene det har vært naturlig å si det til, men ikke alle. Jeg har ikke vært særlig detaljert om det, har ikke føltes naturlig å legge ut om alt. Det føltes veldig ubehagelig når en av kjærestene (han jeg sa det til først faktisk) begynte å spørre og grave, og ikke gav seg, for han ble gal av å ikke vite. Det ble en tilleggsbelastning for meg, og jeg ble veldig sint på hans mangel på forståelse for dette. Men vi var ganske unge, ca 17-18 år.De andre to kjærestene jeg fortalte det til, var voksne og håndterte dette på en helt annen (og modnere) måte.

Hvis du skal si noe om det, så syns jeg du skal føle deg trygg på at han vil respektere deg og dine grenser, både for hva (+ hvor mye)du vil si, og gå varsomt frem om du får reaksjoner av noe slag senere.

Hvis dette ikke er noe som preger deg voldsomt i "hverdagen", eller du har veldig behov for at han vet, så må du selv vurdere om det er nødvendig at han vet om det.

Samtidig, hvis det er snakk om en (potensiell) livsledsager, så ville jeg nok "vrengt sjela mi" for han. Jeg vil kjenne han ut og inn, og da må han også få lov å kjenne hele meg. Og dette preger jo meg, det har ført til at jeg er den jeg er (både psykisk og fysisk), og det kan føre til økt forståelse fra hans side.

Lykke til!

Har bestemt meg for å fortelle det. Men vil nok allikevel vente på den helt riktige anledningen. Kanskje trenger jeg mer tid.

Hvem vet, kanskje er ikke dette (heller) et forhold som varer...og da vil jeg kanskje angre på å ha fortalt ham om det. Eller jeg vil i værste fall mistenke at det at jeg fortalte det er grunnen til at det ble slutt og jeg vil ende opp som enda mer lukket...

[Gjest liten spurv]

Har bestemt meg for å fortelle det. Men vil nok allikevel vente på den helt riktige anledningen. Kanskje trenger jeg mer tid.

Hvem vet, kanskje er ikke dette (heller) et forhold som varer...og da vil jeg kanskje angre på å ha fortalt ham om det. Eller jeg vil i værste fall mistenke at det at jeg fortalte det er grunnen til at det ble slutt og jeg vil ende opp som enda mer lukket...

''Har bestemt meg for å fortelle det. Men vil nok allikevel vente på den helt riktige anledningen. Kanskje trenger jeg mer tid.''

Ta den tiden du trenger. Bestem deg for hvor mye du vil si og i hvilken setting det føles naturlig for deg (og han) å dele slik informasjon. Kan være ganske tøft for han å høre også.

''Hvem vet, kanskje er ikke dette (heller) et forhold som varer...og da vil jeg kanskje angre på å ha fortalt ham om det.''

Man har vel aldri en garanti for om man har funnet "den rette", så noen ganger må en bare satse og ta en sjans.

''Eller jeg vil i værste fall mistenke at det at jeg fortalte det er grunnen til at det ble slutt og jeg vil ende opp som enda mer lukket...''

Den forstår jeg. Om alt er som før (ved deg, at du ikke får veldige reaksjoner eller sånn) etter at du har fortalt det, vil jeg tro at det går bra. Dersom han ikke takler det likevel, så er det HAN det er noe med, ikke deg!

Om DU endrer deg og sliter veldig (en kortere/lengre periode), så kan dette klart påvirke forholdet. Men forhåpentligvis så vil han støtte deg og forstå at dette er noe du trenger å få ut og komme gjennom.

Lykke til!

[Gjest Jannah]

''Har bestemt meg for å fortelle det. Men vil nok allikevel vente på den helt riktige anledningen. Kanskje trenger jeg mer tid.''

Ta den tiden du trenger. Bestem deg for hvor mye du vil si og i hvilken setting det føles naturlig for deg (og han) å dele slik informasjon. Kan være ganske tøft for han å høre også.

''Hvem vet, kanskje er ikke dette (heller) et forhold som varer...og da vil jeg kanskje angre på å ha fortalt ham om det.''

Man har vel aldri en garanti for om man har funnet "den rette", så noen ganger må en bare satse og ta en sjans.

''Eller jeg vil i værste fall mistenke at det at jeg fortalte det er grunnen til at det ble slutt og jeg vil ende opp som enda mer lukket...''

Den forstår jeg. Om alt er som før (ved deg, at du ikke får veldige reaksjoner eller sånn) etter at du har fortalt det, vil jeg tro at det går bra. Dersom han ikke takler det likevel, så er det HAN det er noe med, ikke deg!

Om DU endrer deg og sliter veldig (en kortere/lengre periode), så kan dette klart påvirke forholdet. Men forhåpentligvis så vil han støtte deg og forstå at dette er noe du trenger å få ut og komme gjennom.

Lykke til!

Takk for de fine svarene og rådene "liten spurv". Det var godt å kunne dele dette med forumet og få såpass betydningsfulle svar tilbake! Føler meg lettet. Klem til deg!

[Uelsket]

Har bestemt meg for å fortelle det. Men vil nok allikevel vente på den helt riktige anledningen. Kanskje trenger jeg mer tid.

Hvem vet, kanskje er ikke dette (heller) et forhold som varer...og da vil jeg kanskje angre på å ha fortalt ham om det. Eller jeg vil i værste fall mistenke at det at jeg fortalte det er grunnen til at det ble slutt og jeg vil ende opp som enda mer lukket...

Eller at det blir slutt fordi du ikke klarte å gi hele deg til han...? Den er jo også lei. Når man skjuler en slik hemmelighet, så er man automatisk distansert følelsesmessig og dette kan mange oppfatte som å være kald. Da kan forhold gå dårlig pga det. Jeg har gjort som du, aldri sagt noe om dette til kjærester. Familie og venner vet det. Men jeg vet også at jeg har mistet et par kjærester ene og alene fordi jeg var kald..

[Gjest Jannah]

Eller at det blir slutt fordi du ikke klarte å gi hele deg til han...? Den er jo også lei. Når man skjuler en slik hemmelighet, så er man automatisk distansert følelsesmessig og dette kan mange oppfatte som å være kald. Da kan forhold gå dårlig pga det. Jeg har gjort som du, aldri sagt noe om dette til kjærester. Familie og venner vet det. Men jeg vet også at jeg har mistet et par kjærester ene og alene fordi jeg var kald..

Vel, jeg fortalte det til ham. Han var en fantastisk lytter og så ut til å ta det veldig bra. Selv var jeg utrolig lettet etter dette. Han avsluttet med å si at han ikke kom til å ta opp temaet igjen på eget iniativ, men at han alltid ville være der for meg dersom jeg trengte å prate om det...

Allikevel ble forholdet mellom oss aldri det samme igjen etter jeg fortalte det... Kan ikke forklare helt hva som skjedde, men følte han ble fjernere fra meg. Han sluttet bla å ta kontakt så mye som før. Mulig jeg var ekstra følsom for at dette kunne skje og derfor opplevde dette ekstra sterkt. Selvoppfyllende profeti?...Kanskje det var jeg som trakk meg unna?

Uansett.... forholdet er ihvertfall slutt i dag. Virker som det blir feil uansett hva jeg gjør og at overgrepet har ødelagt alle muligheter til å fungere normalt i noe forhold..

[MarieLee]

Du bør prate med ham, og finne noen mennesker du kan prate med for å bearbeide overgrepet.

Anbefaler selvhjelpsgrupper på det varmeste, det har hjulpet meg mye. (:

Ikke fortreng det som skjedde og alt du har opplevd siden, men begynn å gå innover i deg selv, i opplevelsen og kjenn på følelsene og tankene det gir deg.

Analyser hvordan overgrepet har påvirket deg opp igjennom livet, og gjør noe med den usunne adferden du har fått i ulike deler av livet ditt pga. det.

Hilsen en som vet at det virker. (: