Hvordan skal jeg forholde meg?

[hamlon]

Hei

Jeg er en gift mann, gift med en fantastisk dame, vi har flere barn ilag.

Min kone har tidligere i sitt liv vært utsatt for overgrep. Hun har også overvært seksuelle handlinger i meget ung alder, som hun i dag har store problemer med.

Det at hun har begynt å huske episoder er noe som har tatt seg opp voldsomt den siste tiden.

Omfanget av overgrepene er vel også uvisst på dette tidspunkt.

Mitt problem er hvordan skal jeg forholde meg til det som skjer? Hun endrer seg, væremåte, får ikke sove, "slipper" meg ikke til, får følelsen enkelte ganger at hun blir apatisk og likegyldig.

Jeg trenger henne og, men er fullstendig klar over at i denne perioden er det hun som trenger meg mest. Vil gjerne være der å støtte henne hele tiden, men i dagens samfunn må man tjene til livets brød. Bare det at jeg kun jobber på kvelds- og nattestid..

Trenger råd og vink for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Hvordan jeg skal takle dette fra "sidelinjen". Tenker selvfølgelig på hverdagen generelt og på det som vi to er alene om i et ekteskap/samliv, det seksuelle. Det er vel og viktig i denne sammenhengen.? Eller?

Jeg er vel ikke egoist for det, vi har vel alle behov eller ikke...?

Dette er viktig for meg, vil jo hjelpe så godt som jeg kan, selv om hun nå tenker å gå til lege, har time, vurderer å bruke den og tror jeg. Har bedt meg bli med som støtte.. selvfølgelig skal jeg det, vil henne kun det beste.

Hun vet at jeg er villig til å gjøre absolutt alt for henne.

hilsen usikker

[ScarTissue]

Hei hamlon!

Synes det er flott at du støtter din kone, i en tid som jeg vil tro er vond og vanskelig for henne! Jeg tror det er viktig at hun får proffesjonell hjelp til å bearbeide det hun har opplevd.. Jeg renger med hun har time til legen for å få henvisning til psykolog.. eller? Det finnes også en rekke støttesentre, samtalegrupper o.l. som hun kanskje ville funnet hjelp hos.

Ta en kikk på disse sidene:

http://www.dixi.no

http://www.noabuse.no

Det er viktig at du også tar vare på deg selv i en vanskelig tid... På felines sider finnes det massevis av nyttig info, bl.a. en side for venner/kjærester. Du kan jo ta en kikk der.. jeg er sikker på du finner svar på mye av det du lurer på!

http://home.no.net/feline/partnere.html

Det er sikkert noen her som kan gi deg råd fra egen erfaring.. Jeg føler meg litt "på feil ende" hvis du skjønner.. Er sikker på at Nico68 og Sør har mye fornuftig å komme med!

Ønsker deg og din kone lykke til! Ta vare på henne og familien deres, men ikke glem deg selv!

mvh.

[hamlon]

Hei hamlon!

Synes det er flott at du støtter din kone, i en tid som jeg vil tro er vond og vanskelig for henne! Jeg tror det er viktig at hun får proffesjonell hjelp til å bearbeide det hun har opplevd.. Jeg renger med hun har time til legen for å få henvisning til psykolog.. eller? Det finnes også en rekke støttesentre, samtalegrupper o.l. som hun kanskje ville funnet hjelp hos.

Ta en kikk på disse sidene:

http://www.dixi.no

http://www.noabuse.no

Det er viktig at du også tar vare på deg selv i en vanskelig tid... På felines sider finnes det massevis av nyttig info, bl.a. en side for venner/kjærester. Du kan jo ta en kikk der.. jeg er sikker på du finner svar på mye av det du lurer på!

http://home.no.net/feline/partnere.html

Det er sikkert noen her som kan gi deg råd fra egen erfaring.. Jeg føler meg litt "på feil ende" hvis du skjønner.. Er sikker på at Nico68 og Sør har mye fornuftig å komme med!

Ønsker deg og din kone lykke til! Ta vare på henne og familien deres, men ikke glem deg selv!

mvh.

Tusen takk Scar...

var innom og leste litt på feline, skal sjekke ut de andre siden.

Hun vet om dixi, men er usikker på om de har grupper her i området.

Legetimen er for å få hjelp ja, fra offentlig proffesjonelt folk. Bare det at hvis det resulterer i sykemelding, så blir ting så veldig mye vanskeligere, privat og økonomisk sett. Hun har nemlig ikke fast jobb, og vil neppe få det hvis hun blir sykemeldt nå.

Men hennes helse og vårt ekteskap og vår familie er vel det som er viktigst.

Er innstilt på å ta ting som det kommer, men hele tiden være her for henne..

takk igjen

[DIXI]

Hei Hamlon!

Noe av det viktigste er at du ikke presser din kone til noe hun ikke vil, enten det gjelder å fortelle detaljer, snakke når DU har tid og lyst, sex, kos eller hva det måtte være. Det er viktig at hun får følelsen av å ha kontroll, at hun kan velge og bestemme slike ting selv.

Det er en tøff periode som venter deg, men det høres ut som du har en veldig fin innfallsvinkel idet du ønsker å støtte og hjelpe henne underveis! Si det til henne, og vis det! Hun trenger all den støtte hun kan få akkurat nå.

Jeg håper hun kommer i kontakt med noen i hjelpeapparatet som er på "vår" side, som skjønner offeret i saken. Hvor i landet bor dere?

Har hun vært her inne på DOL og lest innleggene her? Det kan være en idé å be henne skrive et innlegg og fortelle litt om hvordan hun har det akkurat nå. Det er nemlig mange her inne som villig deler sine erfaringer, gir gode råd og støtter i både motgang og medgang! Det er det som er så herlig, skjønner du, å få kontakt med folk som virkelig forstår hvordan man har det!

Og som Scar sier, du må huske å passe på deg selv i tiden som kommer.

Ønsker dere begge lykke til på veien - og skriv gjerne igjen her inne!

Beste hilsen Grete i DIXI

[ScarTissue]

Tusen takk Scar...

var innom og leste litt på feline, skal sjekke ut de andre siden.

Hun vet om dixi, men er usikker på om de har grupper her i området.

Legetimen er for å få hjelp ja, fra offentlig proffesjonelt folk. Bare det at hvis det resulterer i sykemelding, så blir ting så veldig mye vanskeligere, privat og økonomisk sett. Hun har nemlig ikke fast jobb, og vil neppe få det hvis hun blir sykemeldt nå.

Men hennes helse og vårt ekteskap og vår familie er vel det som er viktigst.

Er innstilt på å ta ting som det kommer, men hele tiden være her for henne..

takk igjen

Hei hamlon!

Jeg har inntrykk av at du er en flott mann, og din kjære er heldig som har en slik som deg!

Timer hos evt. psykolog trenger ikke å resultere i sykemelding... men, om det er nødvendig, så går nok det bra også.. det er jeg sikker på..!

Som dixi sa, kanskje hun hadde hatt nytte av å lese på disse sidene.. dele sine erfaringer, få litt impulser og støtte fra folk som vet hva hun gjennomgår...?

Ønsker dere alt godt!

*sender styrke*

[Nico68]

Når jeg leser innlegget ditt blir jeg stolt av å være mann. Det finnes nok av de som tusler ut av parforholdet fordi de ikke fikser det partneren har vært igjennom. Det er deres valg, men de går glipp av det som kommer etterpå.

Jeg er litt (bare litt:-) uenig i at man ikke skal "hjelpe" til litt for å fortgang i bearbeidingen. I noen tilfeller hjelper det at jeg begynner å snakke om hva hun har vært igjennom. Men her gjelder det å trø varsomt. Noen ganger fortsetter hun samtalen, andre ganger blir samtalen erklært død før den kommer i gang. Kommer mye an på hennes sinnstemning.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er veldig varsom med å gi råd, men liker bedre å skrive litt om hvordan jeg takler situasjonene som oppstår.

Får ikke sove:

Bare det og ligge å holde rundt henne, stryke henne over håret sier med enn tusen ord. Hun trenger nærhet selv om hun signaliserer det motsatte.

Utestengt:

Hun bruker gjerne masker for å skjule sitt egentlige jeg, dette fordi det under maskene skjuler seg en mye usikkerhet, angst og sinne. Det føles som om vi lever i hver vår etasje. Av og til er hun som et lite barn, andre ganger er hun selvsikker og stolt. Disse svingningene er vanskelige å forholde seg til. Jeg føler at det er viktig at _jeg_ gjør henne oppmerksom på hvordan hun er. Vær imidlertid forsiktig med å fortelle for mye om hvordan du føler situasjonen, da dette som regle kan føre til at hun får dårlig samvittighet ovenfor deg. Dette med sosial utestengelse kan for utenforstående tolkes som om, hun er sær og vanskelig å få kontakt med. I virkeligheten dreier det seg om angst og usikkerhet. For oss er det viktig at hun har muligheten til å gå ut av situasjoner hun opplever som ubehagelige.

Det viktigste er ikke det som blir sagt, men det som blir gjort. Med det mener jeg at du i stor grad kan påvirke henne postivt ved å være empatisk. Gråt med henne, vis at du er glad i henne ved å gi henne små oppmerksomheter i form av ord eller handlinger. "Jeg ser du sliter nå, men husk jeg er her for deg" etterfulgt av et klapp på kinnet.

Gresset er grønnere på andre siden:

Når dere kommer over kneika, vil dere ha en nærhet og åpenhet til hverandre som andre vil misune.

Til slutt:

Søk etter info på nettet. Det finnes en del om det å være partner. Send meg gjerne en mail hvis du har behov for det.

Lykke til videre begge to.

Mvh

Nico (som nok en gang ikke klarer å forkorte innleggene sine)

[DIXI]

Når jeg leser innlegget ditt blir jeg stolt av å være mann. Det finnes nok av de som tusler ut av parforholdet fordi de ikke fikser det partneren har vært igjennom. Det er deres valg, men de går glipp av det som kommer etterpå.

Jeg er litt (bare litt:-) uenig i at man ikke skal "hjelpe" til litt for å fortgang i bearbeidingen. I noen tilfeller hjelper det at jeg begynner å snakke om hva hun har vært igjennom. Men her gjelder det å trø varsomt. Noen ganger fortsetter hun samtalen, andre ganger blir samtalen erklært død før den kommer i gang. Kommer mye an på hennes sinnstemning.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er veldig varsom med å gi råd, men liker bedre å skrive litt om hvordan jeg takler situasjonene som oppstår.

Får ikke sove:

Bare det og ligge å holde rundt henne, stryke henne over håret sier med enn tusen ord. Hun trenger nærhet selv om hun signaliserer det motsatte.

Utestengt:

Hun bruker gjerne masker for å skjule sitt egentlige jeg, dette fordi det under maskene skjuler seg en mye usikkerhet, angst og sinne. Det føles som om vi lever i hver vår etasje. Av og til er hun som et lite barn, andre ganger er hun selvsikker og stolt. Disse svingningene er vanskelige å forholde seg til. Jeg føler at det er viktig at _jeg_ gjør henne oppmerksom på hvordan hun er. Vær imidlertid forsiktig med å fortelle for mye om hvordan du føler situasjonen, da dette som regle kan føre til at hun får dårlig samvittighet ovenfor deg. Dette med sosial utestengelse kan for utenforstående tolkes som om, hun er sær og vanskelig å få kontakt med. I virkeligheten dreier det seg om angst og usikkerhet. For oss er det viktig at hun har muligheten til å gå ut av situasjoner hun opplever som ubehagelige.

Det viktigste er ikke det som blir sagt, men det som blir gjort. Med det mener jeg at du i stor grad kan påvirke henne postivt ved å være empatisk. Gråt med henne, vis at du er glad i henne ved å gi henne små oppmerksomheter i form av ord eller handlinger. "Jeg ser du sliter nå, men husk jeg er her for deg" etterfulgt av et klapp på kinnet.

Gresset er grønnere på andre siden:

Når dere kommer over kneika, vil dere ha en nærhet og åpenhet til hverandre som andre vil misune.

Til slutt:

Søk etter info på nettet. Det finnes en del om det å være partner. Send meg gjerne en mail hvis du har behov for det.

Lykke til videre begge to.

Mvh

Nico (som nok en gang ikke klarer å forkorte innleggene sine)

Kjære Nico!

Du er en fabelaktig fyr! Vi skulle hatt mange som deg. Dette er et av de beste svarene jeg har sett på lenge når det gjelder dette temaet! Det oser av omsorg, forståelse, ønske om å hjelpe.

Det virker som det går bedre på din kant, og det er jeg oppriktig glad for! At du da kan bruke av dine erfaringer og hjelpe andre som er i samme vanskelige situasjon er jo fullstendig DIXI!

Takk for at du er du!

Og ikke skriv kort, vi vil lese alt du skriver!

Varm klem fra Grete :-)

[Nico68]

Kjære Nico!

Du er en fabelaktig fyr! Vi skulle hatt mange som deg. Dette er et av de beste svarene jeg har sett på lenge når det gjelder dette temaet! Det oser av omsorg, forståelse, ønske om å hjelpe.

Det virker som det går bedre på din kant, og det er jeg oppriktig glad for! At du da kan bruke av dine erfaringer og hjelpe andre som er i samme vanskelige situasjon er jo fullstendig DIXI!

Takk for at du er du!

Og ikke skriv kort, vi vil lese alt du skriver!

Varm klem fra Grete :-)

Takk! Det er godt å få slike tilbakemeldinger.

Føler at vi begynner å få kontroll på sakene nå. Vi har kommet inn i et mønster som gjør at et er lettere å forholde seg til overgrepene. Kommunikasjon er nøkkelordet.

I løpet av høsten vil jeg sette meg ned å skrive om mine\våre opplevelser. Kanskje noen til og med ser nytten i det og vil bruke det:-)

Ps. Trenger du en foredragsholder er det bare å maile.

Takk igjen

Mvh

Nico

[DIXI]

Takk! Det er godt å få slike tilbakemeldinger.

Føler at vi begynner å få kontroll på sakene nå. Vi har kommet inn i et mønster som gjør at et er lettere å forholde seg til overgrepene. Kommunikasjon er nøkkelordet.

I løpet av høsten vil jeg sette meg ned å skrive om mine\våre opplevelser. Kanskje noen til og med ser nytten i det og vil bruke det:-)

Ps. Trenger du en foredragsholder er det bare å maile.

Takk igjen

Mvh

Nico

Foredragsholder.... hmmmm. Vi planlegger et seminar for hjelpeapparatet (lege, psykolog/psykiater, politi etc.) her i Stavanger som skal avholdes en gang i løpet av høsten. Kanskje det hadde vært aktuelt å høre en pårørendes stemme for en gangs skyld???!!!

Hadde du klart å holde et innlegg på 45 min? Tenk litt på det!

Klems fra Grete :-)

[Nico68]

Foredragsholder.... hmmmm. Vi planlegger et seminar for hjelpeapparatet (lege, psykolog/psykiater, politi etc.) her i Stavanger som skal avholdes en gang i løpet av høsten. Kanskje det hadde vært aktuelt å høre en pårørendes stemme for en gangs skyld???!!!

Hadde du klart å holde et innlegg på 45 min? Tenk litt på det!

Klems fra Grete :-)

Dette høres unektelig spennende ut. Jeg skal ikke ha noe problemer med å fylle 45 min.

Foreslår at du mailer meg så blir vi enige om videre detaljer hvis det blir aktuelt.

Mvh

Nico

[DIXI]

Dette høres unektelig spennende ut. Jeg skal ikke ha noe problemer med å fylle 45 min.

Foreslår at du mailer meg så blir vi enige om videre detaljer hvis det blir aktuelt.

Mvh

Nico

Hva er din mailadresse? Og hvor i verden bor du?

Send gjerne en mail til [email protected]

Grete :-)

[DIXI]

Hva er din mailadresse? Og hvor i verden bor du?

Send gjerne en mail til [email protected]

Grete :-)

Glemte at DOL ikke takler understreking i mailadressen. Få med både fornavnet og etternavnet i adressen - grete_kvalheim når du sender mail, ellers havner mailen hos en ukjent mann!

Grete :-)

[hamlon]

Når jeg leser innlegget ditt blir jeg stolt av å være mann. Det finnes nok av de som tusler ut av parforholdet fordi de ikke fikser det partneren har vært igjennom. Det er deres valg, men de går glipp av det som kommer etterpå.

Jeg er litt (bare litt:-) uenig i at man ikke skal "hjelpe" til litt for å fortgang i bearbeidingen. I noen tilfeller hjelper det at jeg begynner å snakke om hva hun har vært igjennom. Men her gjelder det å trø varsomt. Noen ganger fortsetter hun samtalen, andre ganger blir samtalen erklært død før den kommer i gang. Kommer mye an på hennes sinnstemning.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er veldig varsom med å gi råd, men liker bedre å skrive litt om hvordan jeg takler situasjonene som oppstår.

Får ikke sove:

Bare det og ligge å holde rundt henne, stryke henne over håret sier med enn tusen ord. Hun trenger nærhet selv om hun signaliserer det motsatte.

Utestengt:

Hun bruker gjerne masker for å skjule sitt egentlige jeg, dette fordi det under maskene skjuler seg en mye usikkerhet, angst og sinne. Det føles som om vi lever i hver vår etasje. Av og til er hun som et lite barn, andre ganger er hun selvsikker og stolt. Disse svingningene er vanskelige å forholde seg til. Jeg føler at det er viktig at _jeg_ gjør henne oppmerksom på hvordan hun er. Vær imidlertid forsiktig med å fortelle for mye om hvordan du føler situasjonen, da dette som regle kan føre til at hun får dårlig samvittighet ovenfor deg. Dette med sosial utestengelse kan for utenforstående tolkes som om, hun er sær og vanskelig å få kontakt med. I virkeligheten dreier det seg om angst og usikkerhet. For oss er det viktig at hun har muligheten til å gå ut av situasjoner hun opplever som ubehagelige.

Det viktigste er ikke det som blir sagt, men det som blir gjort. Med det mener jeg at du i stor grad kan påvirke henne postivt ved å være empatisk. Gråt med henne, vis at du er glad i henne ved å gi henne små oppmerksomheter i form av ord eller handlinger. "Jeg ser du sliter nå, men husk jeg er her for deg" etterfulgt av et klapp på kinnet.

Gresset er grønnere på andre siden:

Når dere kommer over kneika, vil dere ha en nærhet og åpenhet til hverandre som andre vil misune.

Til slutt:

Søk etter info på nettet. Det finnes en del om det å være partner. Send meg gjerne en mail hvis du har behov for det.

Lykke til videre begge to.

Mvh

Nico (som nok en gang ikke klarer å forkorte innleggene sine)

Takker for mange fine ord og råd.

Kjenner igjen en god del allerede, selv om vi ikke har vært så dypt inne i situasjonen så lenge, om du skjønner hva jeg mener.

Alt er "liksom" litt ferskt fortsatt.

Vet vi har en lang vei foran oss, men jeg er innstilt på å stå løpet ut og enda litt.

Gjør henne ustanselig oppmerksom på at jeg har til hensikt å bli gammel ilag med henne, vi skal sitte i hver vår gyngestol, halvsenile og tenke/mimre tilbake på den tunge tiden først på 2000 tallet.

Hun er det vakreste og skjønneste jeg har, en fantastisk dame, og jeg vet at den dagen hun igjen kan akseptere at det faktisk er det jeg mener om henne i mitt hjerte, ja da vil selvtilliten hennes komme med ekspressfart... Jeg vet av erfaring...

Takk for alt så langt

Hamlon