Å fortelle om de mørke hemmelighetene..

[Gjest Beate31]

Ville bare skrive ned hvordan jeg føler det har vært å endelig få hull på byllen min..

To damer på jobb vet, og jeg har kjempegode venninner i begge. Hadde de reagert på en annen måte, hadde det ikke vært lett å gå videre..

I går fortalte jeg det til mamma.. ikke riktig alt, men en bynnelse. Hun svarte kort, og spurte meg ikke hvordan det gikk, ga meg ikke en klem.. Jeg lurer.. Hadde det vært min datter, da hadde jeg vært god med henne og trøstet.

Men av den ene av damene på jobb fikk jeg to laaange gode klemmer, og forsikringer om at hun var der for meg om jeg trengte henne.. Det gjør dagen litt lettere å vite at noen vet, og samtidig vil hjelpe og trøste*ss*

Jeg er kjempeglad for at hun vet*ss* Så til de som tviler vil jeg si: Det ER mye lettere å dele sin grusomme hemmelighet med noen..

Før jeg gjorde det, følte jeg at jeg bar på noe som var så forferdelig at ingen måtte for alt i verden få vite om hva som hadde skjedd..

Nå etterpå vet jeg at jeg har hatt godt av å dele "hemmeligheten" min med noen.

Jeg har selvfølgelig ikke det enkelt enda, men alle som har vært gjennom prosessen her sier at ting blir bedre etterhvert, og jeg stoler på dem*ss*

Litt lettet klem fra bea.

[DIXI]

Hei Bea!

Så FLINK du har vært! Skal si det skjer saker og ting nå!! Kanskje det er slik at når du først har kommet i gang, så ruller ballen videre og videre? Det at din mor reagerte slik, kan skyldes flere ting. Klart det er vondt å få vite at datteren har opplevd overgrep. Hun ble helt sikkert lei seg, og usikker på hvordan hun skulle forholde seg. Kanskje følte hun at det ville være å trø over en grense ved å gi deg en klem der og da. (Pleier hun å klemme på deg?) Kanskje har hun opplevd noe liknende selv en gang, og ble aldeles paff over å høre om deg? Kan du ikke spørre henne hva hun føler? Si at du trenger hennes støtte nå som du endelig tør å snakke om det.

Selv følte jeg det ble lettere og lettere å snakke om det etter den første gangen jeg betrodde meg til bestevenninnen min. Hun møtte meg med en fantastisk støtte (selv om jeg innbilte meg at hun kom til å se ned på meg, noe som selvsagt var helt idiotisk feil!), og etter det våget jeg å fortelle til flere og flere.

Og ikke en eneste gang har jeg blitt møtt med kritikk eller negative kommentarer. Aldri. Hverken av familie, venner, kjente eller ukjente. Nå har jeg holdt hundrevis av foredrag, og det koster meg ikke en drue å snakke om det lenger. Men det tok lang tid altså!

Så stå på! Snakk med dem du stoler på, fortell så mye eller lite du klarer, men få det ut. Det er det beste du kan gjøre. Og så skal du være skikkelig fornøyd med deg selv fordi du er i gang med en viktig prosess med å hjelpe deg selv!

Stolt av deg!

Klem fra Grete :-)

[Gjest Beate31]

Hei Bea!

Så FLINK du har vært! Skal si det skjer saker og ting nå!! Kanskje det er slik at når du først har kommet i gang, så ruller ballen videre og videre? Det at din mor reagerte slik, kan skyldes flere ting. Klart det er vondt å få vite at datteren har opplevd overgrep. Hun ble helt sikkert lei seg, og usikker på hvordan hun skulle forholde seg. Kanskje følte hun at det ville være å trø over en grense ved å gi deg en klem der og da. (Pleier hun å klemme på deg?) Kanskje har hun opplevd noe liknende selv en gang, og ble aldeles paff over å høre om deg? Kan du ikke spørre henne hva hun føler? Si at du trenger hennes støtte nå som du endelig tør å snakke om det.

Selv følte jeg det ble lettere og lettere å snakke om det etter den første gangen jeg betrodde meg til bestevenninnen min. Hun møtte meg med en fantastisk støtte (selv om jeg innbilte meg at hun kom til å se ned på meg, noe som selvsagt var helt idiotisk feil!), og etter det våget jeg å fortelle til flere og flere.

Og ikke en eneste gang har jeg blitt møtt med kritikk eller negative kommentarer. Aldri. Hverken av familie, venner, kjente eller ukjente. Nå har jeg holdt hundrevis av foredrag, og det koster meg ikke en drue å snakke om det lenger. Men det tok lang tid altså!

Så stå på! Snakk med dem du stoler på, fortell så mye eller lite du klarer, men få det ut. Det er det beste du kan gjøre. Og så skal du være skikkelig fornøyd med deg selv fordi du er i gang med en viktig prosess med å hjelpe deg selv!

Stolt av deg!

Klem fra Grete :-)

Hei igjen dixidamen*ss*

Tror nok ikke modern har gitt meg en klem utenom når hun har gratulert meg med dagen eller noe sånt. Vi i vår generasjon er sikkert flinkere til sånt??

Tror nok dette går fint.. Det hender at jeg skulle ønske jeg slapp og tenke mer, men så kommer den fornuftige meg inn og sier at det er mange som har det værre og overlever!!

Jeg har jo så mye å leve for også*ss*

Jo tror nok det blir jævlig tøft når jeg skal til legen, og ikke minst når jeg skal bynne å fortelle om alt i detaljer..(Håper jeg greier det). Ting som har skjedd tjue, og tjuefem år tilbake i tid.. Hvordan kan det ha sånn stor betydning på ett liv så lenge etter?

Har bynt å skrive dagbok, og jeg føler at det hjelper meg litt på den lange veien mot målet, som jeg MÅ nå..

Klem til deg grete.

bea.