Inspirert av en annen tråd her..

[henrikke71]

Så det var noen som hadde problemer med å vokst fra en venninne her, jeg har litt det samme problemet:

Hun fortsetter med å ta kontakt med meg til tross for at jeg syns vi er veldig forskjellige og ikke er helt på bølgelengde, og dermed aldri tar kontakt med henne. hun ringte på bursdagen min og insisterte på at vi måtte treffes, og jeg fikk meg ikke til å si nei, bare noe med at ja, når vi har tid en dag...

Hun er ikke et menneske jeg kan snakke med om mine to aborter i år, f eks, og hun hadde selv termin nå i august hvor jeg selv skulle født. Hun har hele tiden en status på facebook om graviditeten og magen og babyen, og jeg har så bare ignorert det hele og ikke en gang gratulert henne med fødselen. Hvis jeg gjør det så har jeg skravla kjørende i timesvis om hvor fantastisk det er å være mor og skal ikke vi også ha en etc etc. Ikke akkurat hva jeg gidder å forholde meg til når vi skal i gang med IVF.

Så hva i hulen gjør jeg neste gang hun ringer? Føler meg så utrolig svak og feig, vet jo at det beste er å bare være ærlig og si det som det er. Men hvorfor kan hun ikke bare ta et hint liksom...?

[Axcia]

Hva med å kalle en spade for en spade?

[henrikke71]

Hva med å kalle en spade for en spade?

Fornuftig, hadde det bare vært så enkelt;-)

[Gjest Melis34]

Fornuftig, hadde det bare vært så enkelt;-)

Snakk med henne da,og fortell hvor vanskelig alt dette baby snakket er,men skjønner jo det om hun akkurat har fått barn,at hun også må få vise sin glede å fortelle,men alt til sin pris...

Vet hun alt du har vært igjennom?

[henrikke71]

Snakk med henne da,og fortell hvor vanskelig alt dette baby snakket er,men skjønner jo det om hun akkurat har fått barn,at hun også må få vise sin glede å fortelle,men alt til sin pris...

Vet hun alt du har vært igjennom?

Det er det som nok er problemet. Jeg har overhode ikke lyst til å fortelle henne om disse tingene. Jeg har ikke lyst til å lesse henne ned med abortsnakk når hun sitter der med sin nyfødte, og så lenge hun ikke vet det, så kan jeg jo ikke klandre henne for å bable løs om babylivets gleder. Huff, dette er vel litt av et luksusproblem egentlig....

[Gjest Vær bestemt]

Jeg har en slik venninne selv. Hun prater kun om seg og sitt, så jeg er sliten etter å ha vært med henne.

Av diverse grunner feiret vi ikke bryllupet samme dag som vi giftet oss. Det visste hun. Den dagen vi gifta oss kom en sms: "Gratulerer. Lyst å bli med ut å feire?". Så på bryllupsdagen min trodde hun at jeg skulle bli med ut for å se henne sjekke mannfolk....

Jeg begynte å si nei til alle hennes forslag om turer ut på byen. Alle mannfolkhistoriene hennes har jeg blitt møkk lei. Telefonsamtaler gjør jeg svært korte, og jeg ringer aldri henne. Jeg tror hun har tatt hintet, for hun tar sjelden kontakt nå. Sms'ene om div mannfolk tåler jeg, men jeg svarer kun på noen få.

Jeg avviste henne altså høflig, men svært bestemt.

[Lillemus]

Jeg sprakk til slutt til en venninne som stadig maste om hvor fantastisk det var å ha blitt mor og at vi også måtte se til å få barn. Til slutt slo jeg bokstavelig talt i bordet og mer eller mindre brølte at nå fikk hun se til å slutte med dette maset og for alt hun visste kunne vi ha prøvd i flere år uten å ha fått det til!

Akkurat det var ikke sant da, men det visste jo ikke hun noe om ... Men det ble slutt på maset gitt. )

[Gjest ta et hint ja]

Skjønner godt hvordan du har det. Jeg har også selv en slik venninne.

vi var bestevenner som små, men pga skole osv mistet vi kontakten noen år.

Så da vi møttes igjen skulle vi jo bli like mye bestevenner igjen mente hun, men tiden forandrer seg, vi hadde jo forandret oss. Følte ikke vi hadde så mye til felles lenger,

ikke stolte jeg på henne heller som jeg gjorde....

Hun var sjalu på mine nye venner, men jeg kunne jo ikke kutte ut de bare fordi jeg hadde fått kontakt med henne igjen.

Nå har hun heldigvis flyttet til en annen by - og hun selv tar lite kontakt,

kanskje har hun tatt hintet...

ikke det at jeg ikke vil være venn med henne, men føler det blir feil å kalle oss bestevenner.

Joda, i en perfekt verden er man bestevenner for alltid,

men vi har forandret oss så mye og i forskjellige retninger.... man skal jo ha litt til felles med de man er venn med??

[Gjest Mirakelet]

Det er det som nok er problemet. Jeg har overhode ikke lyst til å fortelle henne om disse tingene. Jeg har ikke lyst til å lesse henne ned med abortsnakk når hun sitter der med sin nyfødte, og så lenge hun ikke vet det, så kan jeg jo ikke klandre henne for å bable løs om babylivets gleder. Huff, dette er vel litt av et luksusproblem egentlig....

Men det kunne jo være en ide å si noe da,

ikke så lett for henne å vite om dine problemer midt i sin egen lykkerus, hun er jo ikke synsk...

[Gjest Niccola]

Jeg tenker litt sånn --- du orker henne ikke fordi hun bare snakker om mage, barn og det å være mor. Men orker ikke fortelle henne om hvilken situajson dere er i. Vel, da kan du jo heller ikke forlange at hun skal forstå, hun vet jo ikke noe om hverken aborter eller IVF.

Om hun ikke er en person man kan snakke med slikt om, og det er selvsagt viktig for deg, så må du heller kutte henne ut enn å "anklage" henne for å være ufølsom. For det er i grunn det jeg leser i innlegget ditt. :-)

[Gjest Niccola]

Det er det som nok er problemet. Jeg har overhode ikke lyst til å fortelle henne om disse tingene. Jeg har ikke lyst til å lesse henne ned med abortsnakk når hun sitter der med sin nyfødte, og så lenge hun ikke vet det, så kan jeg jo ikke klandre henne for å bable løs om babylivets gleder. Huff, dette er vel litt av et luksusproblem egentlig....

Som mirakelet sier - din venninne er ikke synsk. Men likevel bruker du det mot henne. Det er du som skaper problemet selv.

[Gjest togli]

Hvorfor kan du ikke være ærlig med henne og fortelle at dere sliter med å bli gravide, men at du ikke har så lyst til å snakke om dette? Det er jo ikke flaut å slite med å bli gravid. Altfor mange sliter med det samme, og jeg tror man gjør ting lettere for seg selv (og andre) dersom man er åpen om det.

En venninne av meg har vært gjennom noen IVF-forsøk og skal straks føde De har vært åpne om dette hele veien og fått mange lykkeønskninger I den perioden de slet mest, så ble de litt leie av å forklare situasjonen (IVF-forsøk, ta ut egg, hormonbehandling osv), så de valgte faktisk å lage en blogg der alle vennene selv kunne lese hva som var på gang Jeg skjønner jo at dette ikke passer for alle, men det er ulike grader av åpenhet

Min kusine sleit i flere år med å bli gravid. Det føltes litt ubehagelig for meg å fortelle henne det når jeg selv var gravid. Dette merket hun nok, og jeg glemmer ikke at hun sa at andre kunne jo ikke slutte å bli gravide fordi hun og mannen ikke ble det! Og det er jo faktisk helt sant ;-)

( nå er forresten kusina mi nybakt mamma :-))

[henrikke71]

Hvorfor kan du ikke være ærlig med henne og fortelle at dere sliter med å bli gravide, men at du ikke har så lyst til å snakke om dette? Det er jo ikke flaut å slite med å bli gravid. Altfor mange sliter med det samme, og jeg tror man gjør ting lettere for seg selv (og andre) dersom man er åpen om det.

En venninne av meg har vært gjennom noen IVF-forsøk og skal straks føde De har vært åpne om dette hele veien og fått mange lykkeønskninger I den perioden de slet mest, så ble de litt leie av å forklare situasjonen (IVF-forsøk, ta ut egg, hormonbehandling osv), så de valgte faktisk å lage en blogg der alle vennene selv kunne lese hva som var på gang Jeg skjønner jo at dette ikke passer for alle, men det er ulike grader av åpenhet

Min kusine sleit i flere år med å bli gravid. Det føltes litt ubehagelig for meg å fortelle henne det når jeg selv var gravid. Dette merket hun nok, og jeg glemmer ikke at hun sa at andre kunne jo ikke slutte å bli gravide fordi hun og mannen ikke ble det! Og det er jo faktisk helt sant ;-)

( nå er forresten kusina mi nybakt mamma :-))

Jeg er helt enig, en gjør det mye lettere for seg selv ved å være åpen omkring dette med IVF-behandlinga og barnløshet. Og det gjør jeg altså, jeg snakker med et par venninner om det og den nærmeste familien. Men det er ikke alle jeg ønsker å fortelle det til, af tillitsmessige grunner. Jeg stoler faktisk ikke på at hun kan holde det for seg selv.

Det er veldig kosli å høre at det gikk så godt for de kvinnene du nevnte, det er all grunn til å ha håp selv om det ser sort ut i perioder:-)

[henrikke71]

Jeg tenker litt sånn --- du orker henne ikke fordi hun bare snakker om mage, barn og det å være mor. Men orker ikke fortelle henne om hvilken situajson dere er i. Vel, da kan du jo heller ikke forlange at hun skal forstå, hun vet jo ikke noe om hverken aborter eller IVF.

Om hun ikke er en person man kan snakke med slikt om, og det er selvsagt viktig for deg, så må du heller kutte henne ut enn å "anklage" henne for å være ufølsom. For det er i grunn det jeg leser i innlegget ditt. :-)

Nei, det skal absolutt ikke forstås på den måten, det er ikke så bra hvis det kom ut sånn. Men hun er ikke en type som jeg regner med jeg vil ha nok tillit til å dele dette med barnløshet med. Det er et tema som jeg ønsker å snakke med nære venner om, ikke tidligere venner som gjerne vil være venner, men som ikke kan se at vi har "glidd fra hverandre".

[henrikke71]

Skjønner godt hvordan du har det. Jeg har også selv en slik venninne.

vi var bestevenner som små, men pga skole osv mistet vi kontakten noen år.

Så da vi møttes igjen skulle vi jo bli like mye bestevenner igjen mente hun, men tiden forandrer seg, vi hadde jo forandret oss. Følte ikke vi hadde så mye til felles lenger,

ikke stolte jeg på henne heller som jeg gjorde....

Hun var sjalu på mine nye venner, men jeg kunne jo ikke kutte ut de bare fordi jeg hadde fått kontakt med henne igjen.

Nå har hun heldigvis flyttet til en annen by - og hun selv tar lite kontakt,

kanskje har hun tatt hintet...

ikke det at jeg ikke vil være venn med henne, men føler det blir feil å kalle oss bestevenner.

Joda, i en perfekt verden er man bestevenner for alltid,

men vi har forandret oss så mye og i forskjellige retninger.... man skal jo ha litt til felles med de man er venn med??

Nemlig!

[henrikke71]

Jeg sprakk til slutt til en venninne som stadig maste om hvor fantastisk det var å ha blitt mor og at vi også måtte se til å få barn. Til slutt slo jeg bokstavelig talt i bordet og mer eller mindre brølte at nå fikk hun se til å slutte med dette maset og for alt hun visste kunne vi ha prøvd i flere år uten å ha fått det til!

Akkurat det var ikke sant da, men det visste jo ikke hun noe om ... Men det ble slutt på maset gitt. )

Hi hi, så bra reaksjon:-))

[henrikke71]

Jeg har en slik venninne selv. Hun prater kun om seg og sitt, så jeg er sliten etter å ha vært med henne.

Av diverse grunner feiret vi ikke bryllupet samme dag som vi giftet oss. Det visste hun. Den dagen vi gifta oss kom en sms: "Gratulerer. Lyst å bli med ut å feire?". Så på bryllupsdagen min trodde hun at jeg skulle bli med ut for å se henne sjekke mannfolk....

Jeg begynte å si nei til alle hennes forslag om turer ut på byen. Alle mannfolkhistoriene hennes har jeg blitt møkk lei. Telefonsamtaler gjør jeg svært korte, og jeg ringer aldri henne. Jeg tror hun har tatt hintet, for hun tar sjelden kontakt nå. Sms'ene om div mannfolk tåler jeg, men jeg svarer kun på noen få.

Jeg avviste henne altså høflig, men svært bestemt.

Snakk om menneske med situasjonsfornemmelse. I byen på bryllupsdag, ja ja, passer for noen kanskje...Godt du fikk sagt fra!

[henrikke71]

Som mirakelet sier - din venninne er ikke synsk. Men likevel bruker du det mot henne. Det er du som skaper problemet selv.

Ja, jeg er litt sen tilbake her, men som nevnt overfor, så er det nok mere dette med tilliten som ikke er der, og det faktum at vi aldri har vært riktig nære venner, så det er ikke grunnlag godt nok for å fortelle om aborter og tragedier...

[mil1365380270]

Ja, jeg er litt sen tilbake her, men som nevnt overfor, så er det nok mere dette med tilliten som ikke er der, og det faktum at vi aldri har vært riktig nære venner, så det er ikke grunnlag godt nok for å fortelle om aborter og tragedier...

Ser du blir anbefalt å spille med åpne kort i håp om forståelse her. Jeg vil råde deg til det motsatte. Ikke fordi jeg tror du har noe å frykte fra denne jenta, men fordi du er i en situasjon hvor det aller viktigste er å tenke på deg selv.

Du kan fortsette og si det ikke passer. Eller du kan si du har lite tid til overs, og ikke en gang rekker se dine nærmeste venner så mye som du burde.

Er ikke ditt ansvar å få henne til å føle seg vel. Og absolutt ikke ditt ansvar å fore henne med ditt privatliv. Det er fullt mulig å avvise folk uten å påføre banesår. Utenfor tema, men ville mannen din fått sånne kvaler om en distansert kompis ringte? Neppe, tenker jeg :-)

[henrikke71]

Ser du blir anbefalt å spille med åpne kort i håp om forståelse her. Jeg vil råde deg til det motsatte. Ikke fordi jeg tror du har noe å frykte fra denne jenta, men fordi du er i en situasjon hvor det aller viktigste er å tenke på deg selv.

Du kan fortsette og si det ikke passer. Eller du kan si du har lite tid til overs, og ikke en gang rekker se dine nærmeste venner så mye som du burde.

Er ikke ditt ansvar å få henne til å føle seg vel. Og absolutt ikke ditt ansvar å fore henne med ditt privatliv. Det er fullt mulig å avvise folk uten å påføre banesår. Utenfor tema, men ville mannen din fått sånne kvaler om en distansert kompis ringte? Neppe, tenker jeg :-)

Du har så rett. Det er akkurat dette jeg mener men ikke kunne uttrykke. TAKK! Og veldig riktig, kjæresten ville bare gi blanke, litt misunnelig på de manne-evnene fra tid til annen,-)