Personlighetsforstyrrelse

[Gjest Fortvilet34]

Jeg er en dame i 30-årene som har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse og sliter veldig med dette. Har aldri hørt om noen som har noe lignende, har snakket med en psykolog om dette en gang men han skjønte ikke hva jeg pratet om og da føltes det for meg som om at jeg er den eneste i verden som har dette problemet. Det føles iblandt enten som jeg er fanget i en annens kropp eller at en annen personlighet prøver å ta over min kropp, dette er litt uklart. Ofte kan den personen jeg ser i speilet og som andre kjenner og ser føles fremmed for meg så det er vel helst det første alternativet. Jeg har aldri vært misfornøyd med verken utseendet eller kjønn så det er ikke der problemet ligger. En form for multippel personlighet? Problemene startet i tenårene tror jeg men har blitt mye verre med årene, særlig de siste 5-6 årene ca. Har hatt en normal barndom men ble en del mobbet og har vanskelig for å stole på folk nå av den grunn. Så lenge jeg ikke er alene kan jeg bruke speilet som normalt men dersom jeg er alene i huset ser jeg minst mulig i speilet da speilet framkaller disse anfallene mine. Men så lenge jeg har folk i huset greier jeg å døyve anfallene nok til at jeg kan bruke speilet. Det å være alene framkaller også anfall dersom jeg blir alene over lengre tid. Ikke noe problem å være alene en dag men dersom det blir flere dager vil anfallene bli sterkere. Derfor ser jeg med gru på den dagen barnet vårt flytter hjemmefra siden mannen min er borte på jobb flere dager i strekk og det har fått meg til å innse at jeg er nødt til å prøve å få hjelp med problemene mine. Problemene er veldig alvorlige for meg, jeg kunne aldri tatt selvmord pga familien min men jeg må innrømme at jeg ofte ønsker jeg skal få en dødelig sykdom og slik slippe unna alt. Så jeg er fullt klar over at jeg må foreta meg noe nå og derfor prøver jeg dette alternativet, jeg er ikke klar til å gå til min lege enda. Bortsett fra dette vil jeg regne meg selv som en normalt oppegående person, har jobb, mann, barn og fritidsinteresser. Psykologen jeg snakket med spurte om jeg hørte stemmer og det gjør jeg ikke, jeg føler meg helt normal bortsett fra det jeg har skissert ovenfor. Dette ble nok veldig rotete skrevet men det var veldig vanskelig å formulere dette ettersom jeg aldri prater om men fortrenger så godt jeg kan. Håper på hjelp eller i det minste noen innspill til hva jeg bør foreta meg videre! På forhånd tusen takk.

[FGT]

Jeg begynte å lese litt av ditt innlegg og la merke til du skrev :

"Det føles iblant enten som jeg er fanget i en annens kropp eller at en annen personlighet prøver å ta over min kropp"

Dette kunne mine meg om identitetskrise.

En av personlighetsforstyrrelsene, tror det var det uten at jeg kan si 100% sikkert, har man spesielt problemer med sin ID. der en må bruke andres ID for å fungere.

Men det blir vel litt annerledes når andre prøver å ta over "din" kropp ? Kanskje kan andre si noe om dette ?

[Gjest erse]

Er du sikker på at du har en personlighetsforstyrrelse? For meg høres dette ut som en form for dissosiasjon. Du føler ikke at det er deg selv eller din kropp du ser i speilet. Har du lest om depersonalisering og derealisering (søk på nett)? Kan det være noe av dette du erfarer? Redsel eller angst kan være med på å forsterke den ubehagelige opplevelsen. Har du vurdert å oppsøke en psykolog igjen? Jeg tror det kan være lurt for å jobbe med deg selv så du slipper å ha helt fobi mot å se deg i speilet. Da kan du også få mer klarhet i hva dette skyldes. Jeg støtter meg til FGT og tenker mer i baner av en identitetsforvirring eller liknende, og at det ikke trenger å være så alvorlig som du opplever situasjonen. Hva om du tenker at dette er ikke farlig neste gang du bruker speilet, selv om du føler at det ikke er din kropp, får du en mer dempet reaksjon da? Som sagt forsterker ofte redselen/angsten selve opplevelsen.

[Gjest En dame]

Hei. Jeg skriver fordi jeg kjenner meg en del igjen i det du forteller. Jeg syns periodevis det er ubehagelig å se meg i speilet fordi jeg blir redd og føler jeg ikke kjenner personen jeg ser. At jeg ikke kjenner meg selv. Kan også føle meg innestengt i meg selv. Vet ikke hva du skal gjøre men kanskje du kunne forsøkt psykolog. Får du til å skrive om dette i et brev eventuelt? Hører ikke ut som gode opplevelser du har. Håper du får svar fra andre som kanskje har bedre råd.

[opelmanta]

Hei. Jeg skriver fordi jeg kjenner meg en del igjen i det du forteller. Jeg syns periodevis det er ubehagelig å se meg i speilet fordi jeg blir redd og føler jeg ikke kjenner personen jeg ser. At jeg ikke kjenner meg selv. Kan også føle meg innestengt i meg selv. Vet ikke hva du skal gjøre men kanskje du kunne forsøkt psykolog. Får du til å skrive om dette i et brev eventuelt? Hører ikke ut som gode opplevelser du har. Håper du får svar fra andre som kanskje har bedre råd.

Jeg ble både overrasket og glad da jeg så at noen har tatt seg bryet med å svare meg, jeg skal søke på depersonalisering og derealisering på nett. Nei, jeg vet ikke om jeg har en personlighetsforstyrrelse, aner ikke hva som feiler meg. Er ingen psykolog selv, har prøvd å lese på nett men har ikke funnet noe som ligner min tilstand. Da det gikk så dårlig hos psykolog den ene gangen jeg var der har jeg ikke hatt lyst til å gå tilbake men tror nok jeg til syvende og sist blir nødt til å prøve igjen og gå til en annen psykolog. Ikke noe galt med han jeg var hos men det at han ikke skjønte hva jeg pratet om fikk meg til å føle at jeg er den eneste i verden som har denne lidelsen... Men nå ser jeg jo nå ut fra svarene jeg har fått at jeg kanskje ikke er helt alene allikevel, kanskje det ikke er så spesielt som jeg tror. Du som kjenner deg igjen i det jeg skrev - hvordan har du blitt/blir du behandlet for dette? Eller hva gjør du selv med dette? Går du til psykolog? Tusen takk for svar alle sammen, jeg satte stor pris på det!