70% av overvekt hos barn skyldes gener

[Gjest ikke fanatiker]

-og kun 30% miljøfaktorer.

Hah! Det var det jeg visste!

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=582859

Som mor til to jenter hvor den ene er normalvektig og den andre er overvektig, skjønner jo også jeg at den overvektige har arvet sine "fedme-gener" fra sin mor og mormor, mens den andre har sluppet unna.

Har ei venninne med tre barn, hvorav ett er overvektig. De andre to er tynne.

Har også en nabo med tre barn, hvorav to av dem er overvektige. Det ene barnet er normalvektig/slank.

Alle kjenner vi nok slike eksempler. Så mitt poeng er at overvekt ikke KUN ligger i kostholdet. Søsken som bor sammen spiser jo den samme maten. Og det var ok å få det svart på hvitt.

[Gjest Nickløsheletia]

Noen er genetisk mer disponert.

Men den norske befolkning GENERELT har blitt feitere og det skyldes ikke gener.

[Gjest Ulvinnen]

''Søsken som bor sammen spiser jo den samme maten. ''

De får nok tilbudt den samme maten. Men spiser de det samme? (Noen barn liker ikke grønnskaer, fisk osv.)

Og ikke minst: Spiser de like mye av maten? Hvis ett barn spiser dobbelt så mye som det andre, er det ikke rart om det vises på vekten.

Du får heller ikke overbevist meg om at søsken beveger seg like mye.

[Gjest mine unger]

''Søsken som bor sammen spiser jo den samme maten. ''

De får nok tilbudt den samme maten. Men spiser de det samme? (Noen barn liker ikke grønnskaer, fisk osv.)

Og ikke minst: Spiser de like mye av maten? Hvis ett barn spiser dobbelt så mye som det andre, er det ikke rart om det vises på vekten.

Du får heller ikke overbevist meg om at søsken beveger seg like mye.

''Du får heller ikke overbevist meg om at søsken beveger seg like mye.

''

Det kan jeg skrive under på! Eldstemann er en makelig anlagt type, som jeg må "dytte i gang" - men når han først er i gang, er han seig.

Minstemann er propell, opp og ned, hit og dit og sidelengs - og sånn har han vært siden han var liten.

Eldstemann er glad i mat, og nyter måltidene, mens minstemann ikke har tid til å spise. Resultatet er: En gutt som er ganske så normal i kroppen, kanskje i øvre del av normalområdet, men helt fin. Og en som er som et strek.

[Mirabell]

''Så mitt poeng er at overvekt ikke KUN ligger i kostholdet. ''

Nei, ikke bare kosthold, men også aktivitetsnivå. Og både matpreferanser og aktivitetsnivå har genetiske elementer, så det stemmer jo, for så vidt.

[Gjest ikke fanatiker]

''Så mitt poeng er at overvekt ikke KUN ligger i kostholdet. ''

Nei, ikke bare kosthold, men også aktivitetsnivå. Og både matpreferanser og aktivitetsnivå har genetiske elementer, så det stemmer jo, for så vidt.

''Og både matpreferanser og aktivitetsnivå har genetiske elementer''

Det visste jeg ikke, men en interessant opplysning.

[Gjest Elextra]

''Så mitt poeng er at overvekt ikke KUN ligger i kostholdet.''

Nei, men kostholdsvaner arves jo også. Jeg ser jo at når barnas lett overvektige venner er på besøk spiser de langt mer enn våre barn. Aktivitetsnivået spiller jo også inn - vi har typisk barn som aldri sitter stille.

[Bookworm]

Jeg også er temmelig overbevist om at det "ligger i genene". Men det betyr jo at hvis man har overvektige i familien, eller mor og far er, der det desto viktigere at barnet har et sunt kosthold og at man passer på vekta.

[Gjest ikke fanatiker]

Jeg også er temmelig overbevist om at det "ligger i genene". Men det betyr jo at hvis man har overvektige i familien, eller mor og far er, der det desto viktigere at barnet har et sunt kosthold og at man passer på vekta.

Ja, det er sant det du sier der. Det er viktig å ha et sunt og balansert kosthold for alle parter i familien.

Men jeg har litt problemer med å nekte hun som har litt for mange kilo å ta en ekstra brødskive, kun to kjeks, osv. både når vi er hjemme og borte. Søstra spiser jo så mye hun vil, og når jeg prøver å sette grenser for det overvektige barnet oppleves det av henne som urettferdig. De er veldig nær hverandre i alder, bare ett år forskjell.

De spiser bare godterier og brus på lørdager, men det blir fort et par kaffebesøk også i uka hvor vi enten får besøk eller drar på besøk. Det er DA det altså er vanskelig å sette grenser.

Det er også vanskelig å være helt ærlig mot henne å si at jo faktisk, du er litt for stor jenta mi, så du må spise mindre. Hun har spurt meg om jeg synes hun er tykk.

Hun har Asperger syndrom, og etter hva jeg har lest så er det en stor andel av barn/ungdom med AS som utvikler anoreksi.

Og spesielt av den grunn vil jeg jo ikke "sette griller" i hodet på henne om at hun er for stor og tykk og må passe vekta. Jeg sier bare at folk er forskjellige. Alle kan ikke være like. Og selvfølgelig at jeg er glad i henne akkurat som hun er, at for meg er hun helt perfekt, osv.

Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.

Barna har en fast turdag i uka med faren sin. I tillegg går hun med AS til fysioterapeut og er ute med støttekontakt en gang i uka hvor de ofte gjør noe "fysisk" sammen, dvs bruker kroppen. Så følger hun gym og svømmetimer på skolen og er med på turer som skolen arrangerer.

Vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver alt dette til deg, men hadde vel et behov for å "lufte meg" litt da, og du ble det tilfeldige "offeret", hehe ;-)

Forslag til å bedre situasjonen hennes mottaes med takk, både fra deg og andre her. (Hvis noen har giddet å lese dette da).

[Gjest togli]

Det trodde jeg egentlig var allment kjent?

Genene bestemmer vel til en viss grad hva vi bør spise. Mine tre barn er slanke, så de kan innimellom spise mat jeg ikke ville latt dem spise om de hadde tendenser til overvekt. Det er altså opp til foreldrene å styre matinntaket på en slik måte at barna ikke spiser på seg helseproblemer. Jeg skjønner godt at dette sikkert ikke er like lett å få til i praksis, men det blir litt skummelt hvis foreldre med overvektige barn bruker det med genene som "sovepute"....

[Gjest togli]

Ja, det er sant det du sier der. Det er viktig å ha et sunt og balansert kosthold for alle parter i familien.

Men jeg har litt problemer med å nekte hun som har litt for mange kilo å ta en ekstra brødskive, kun to kjeks, osv. både når vi er hjemme og borte. Søstra spiser jo så mye hun vil, og når jeg prøver å sette grenser for det overvektige barnet oppleves det av henne som urettferdig. De er veldig nær hverandre i alder, bare ett år forskjell.

De spiser bare godterier og brus på lørdager, men det blir fort et par kaffebesøk også i uka hvor vi enten får besøk eller drar på besøk. Det er DA det altså er vanskelig å sette grenser.

Det er også vanskelig å være helt ærlig mot henne å si at jo faktisk, du er litt for stor jenta mi, så du må spise mindre. Hun har spurt meg om jeg synes hun er tykk.

Hun har Asperger syndrom, og etter hva jeg har lest så er det en stor andel av barn/ungdom med AS som utvikler anoreksi.

Og spesielt av den grunn vil jeg jo ikke "sette griller" i hodet på henne om at hun er for stor og tykk og må passe vekta. Jeg sier bare at folk er forskjellige. Alle kan ikke være like. Og selvfølgelig at jeg er glad i henne akkurat som hun er, at for meg er hun helt perfekt, osv.

Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.

Barna har en fast turdag i uka med faren sin. I tillegg går hun med AS til fysioterapeut og er ute med støttekontakt en gang i uka hvor de ofte gjør noe "fysisk" sammen, dvs bruker kroppen. Så følger hun gym og svømmetimer på skolen og er med på turer som skolen arrangerer.

Vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver alt dette til deg, men hadde vel et behov for å "lufte meg" litt da, og du ble det tilfeldige "offeret", hehe ;-)

Forslag til å bedre situasjonen hennes mottaes med takk, både fra deg og andre her. (Hvis noen har giddet å lese dette da).

Jeg ville ikke gjort forskjell på barna mht matinntaket tror jeg?

Det skader ikke at det slanke barnet får nei til kjeks fordi barnet som sliter med vekta ikke bør spise det....

[Lillemus]

Ja, det er sant det du sier der. Det er viktig å ha et sunt og balansert kosthold for alle parter i familien.

Men jeg har litt problemer med å nekte hun som har litt for mange kilo å ta en ekstra brødskive, kun to kjeks, osv. både når vi er hjemme og borte. Søstra spiser jo så mye hun vil, og når jeg prøver å sette grenser for det overvektige barnet oppleves det av henne som urettferdig. De er veldig nær hverandre i alder, bare ett år forskjell.

De spiser bare godterier og brus på lørdager, men det blir fort et par kaffebesøk også i uka hvor vi enten får besøk eller drar på besøk. Det er DA det altså er vanskelig å sette grenser.

Det er også vanskelig å være helt ærlig mot henne å si at jo faktisk, du er litt for stor jenta mi, så du må spise mindre. Hun har spurt meg om jeg synes hun er tykk.

Hun har Asperger syndrom, og etter hva jeg har lest så er det en stor andel av barn/ungdom med AS som utvikler anoreksi.

Og spesielt av den grunn vil jeg jo ikke "sette griller" i hodet på henne om at hun er for stor og tykk og må passe vekta. Jeg sier bare at folk er forskjellige. Alle kan ikke være like. Og selvfølgelig at jeg er glad i henne akkurat som hun er, at for meg er hun helt perfekt, osv.

Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.

Barna har en fast turdag i uka med faren sin. I tillegg går hun med AS til fysioterapeut og er ute med støttekontakt en gang i uka hvor de ofte gjør noe "fysisk" sammen, dvs bruker kroppen. Så følger hun gym og svømmetimer på skolen og er med på turer som skolen arrangerer.

Vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver alt dette til deg, men hadde vel et behov for å "lufte meg" litt da, og du ble det tilfeldige "offeret", hehe ;-)

Forslag til å bedre situasjonen hennes mottaes med takk, både fra deg og andre her. (Hvis noen har giddet å lese dette da).

''Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.''

Nå mener jeg ikke å være ekkel eller noe, men jeg er like høy som datra di. Jeg har naturlig nok kvinnelige former og har vært like tung som henne og da føler jeg meg absolutt ikke vel. Så hennes spørsmål om du synes hun er tykk kommer kanskje av at hun ikke trives med denne vekta? Men jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig å holde igjen maten til sitt eget barn. All honnør til deg for at du er oppmerksom på det og prøver å ta hensyn til det uten å si det direkte til henne.

[Glimtipper]

Ja, det er sant det du sier der. Det er viktig å ha et sunt og balansert kosthold for alle parter i familien.

Men jeg har litt problemer med å nekte hun som har litt for mange kilo å ta en ekstra brødskive, kun to kjeks, osv. både når vi er hjemme og borte. Søstra spiser jo så mye hun vil, og når jeg prøver å sette grenser for det overvektige barnet oppleves det av henne som urettferdig. De er veldig nær hverandre i alder, bare ett år forskjell.

De spiser bare godterier og brus på lørdager, men det blir fort et par kaffebesøk også i uka hvor vi enten får besøk eller drar på besøk. Det er DA det altså er vanskelig å sette grenser.

Det er også vanskelig å være helt ærlig mot henne å si at jo faktisk, du er litt for stor jenta mi, så du må spise mindre. Hun har spurt meg om jeg synes hun er tykk.

Hun har Asperger syndrom, og etter hva jeg har lest så er det en stor andel av barn/ungdom med AS som utvikler anoreksi.

Og spesielt av den grunn vil jeg jo ikke "sette griller" i hodet på henne om at hun er for stor og tykk og må passe vekta. Jeg sier bare at folk er forskjellige. Alle kan ikke være like. Og selvfølgelig at jeg er glad i henne akkurat som hun er, at for meg er hun helt perfekt, osv.

Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.

Barna har en fast turdag i uka med faren sin. I tillegg går hun med AS til fysioterapeut og er ute med støttekontakt en gang i uka hvor de ofte gjør noe "fysisk" sammen, dvs bruker kroppen. Så følger hun gym og svømmetimer på skolen og er med på turer som skolen arrangerer.

Vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver alt dette til deg, men hadde vel et behov for å "lufte meg" litt da, og du ble det tilfeldige "offeret", hehe ;-)

Forslag til å bedre situasjonen hennes mottaes med takk, både fra deg og andre her. (Hvis noen har giddet å lese dette da).

Kan du ikke begrense begge barna litt?

Forøvrig hadde jeg sett på et kosthold med mindre brød og mer grønnsaker, rent kjøtt, egg og sunt fett. Har du lest Fedons bok om barns kosthold?

[Gjest mora2]

Ja, det er sant det du sier der. Det er viktig å ha et sunt og balansert kosthold for alle parter i familien.

Men jeg har litt problemer med å nekte hun som har litt for mange kilo å ta en ekstra brødskive, kun to kjeks, osv. både når vi er hjemme og borte. Søstra spiser jo så mye hun vil, og når jeg prøver å sette grenser for det overvektige barnet oppleves det av henne som urettferdig. De er veldig nær hverandre i alder, bare ett år forskjell.

De spiser bare godterier og brus på lørdager, men det blir fort et par kaffebesøk også i uka hvor vi enten får besøk eller drar på besøk. Det er DA det altså er vanskelig å sette grenser.

Det er også vanskelig å være helt ærlig mot henne å si at jo faktisk, du er litt for stor jenta mi, så du må spise mindre. Hun har spurt meg om jeg synes hun er tykk.

Hun har Asperger syndrom, og etter hva jeg har lest så er det en stor andel av barn/ungdom med AS som utvikler anoreksi.

Og spesielt av den grunn vil jeg jo ikke "sette griller" i hodet på henne om at hun er for stor og tykk og må passe vekta. Jeg sier bare at folk er forskjellige. Alle kan ikke være like. Og selvfølgelig at jeg er glad i henne akkurat som hun er, at for meg er hun helt perfekt, osv.

Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.

Barna har en fast turdag i uka med faren sin. I tillegg går hun med AS til fysioterapeut og er ute med støttekontakt en gang i uka hvor de ofte gjør noe "fysisk" sammen, dvs bruker kroppen. Så følger hun gym og svømmetimer på skolen og er med på turer som skolen arrangerer.

Vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver alt dette til deg, men hadde vel et behov for å "lufte meg" litt da, og du ble det tilfeldige "offeret", hehe ;-)

Forslag til å bedre situasjonen hennes mottaes med takk, både fra deg og andre her. (Hvis noen har giddet å lese dette da).

''Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm''

Mener ikke være frekk jeg heller, men her syns jeg det er dårlig av helsesøster å ikke reagere....

Hun er 10 år, og veier over 10 kg enn meg på 28 år... Jeg er litt høyere da, men.

[Gjest ikke fanatiker]

''Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm.''

Nå mener jeg ikke å være ekkel eller noe, men jeg er like høy som datra di. Jeg har naturlig nok kvinnelige former og har vært like tung som henne og da føler jeg meg absolutt ikke vel. Så hennes spørsmål om du synes hun er tykk kommer kanskje av at hun ikke trives med denne vekta? Men jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig å holde igjen maten til sitt eget barn. All honnør til deg for at du er oppmerksom på det og prøver å ta hensyn til det uten å si det direkte til henne.

Neida, du er ikke ekkel. :-)

Forventet slutthøyde på jenta er i underkant av 175 cm, sikkert derfor helsesøster ikke mener det er noen grunn til å slå alarm enda. Mange blir jo slankere etter hvert som høyden strekker seg.

Så vi får bare håpe det beste.

[Gjest ikke fanatiker]

Det trodde jeg egentlig var allment kjent?

Genene bestemmer vel til en viss grad hva vi bør spise. Mine tre barn er slanke, så de kan innimellom spise mat jeg ikke ville latt dem spise om de hadde tendenser til overvekt. Det er altså opp til foreldrene å styre matinntaket på en slik måte at barna ikke spiser på seg helseproblemer. Jeg skjønner godt at dette sikkert ikke er like lett å få til i praksis, men det blir litt skummelt hvis foreldre med overvektige barn bruker det med genene som "sovepute"....

Bruker ikke dette med genene som sovepute nei, men heller som en slags forklaring.

[Gjest togli]

Bruker ikke dette med genene som sovepute nei, men heller som en slags forklaring.

Jeg tror ikke du gjør det, men jeg kjenner andre foreldre med overvektige barn som gjør det.

Felles for de overvektige barna jeg kjenner er at de spiser mye mer enn det andre barn gjør, samt at de generelt er veldig opptatt av mat. En annen ting jeg har bitt meg merke i hos to av de tre overvektige barna jeg kjenner så godt at jeg vet dette - er at de gjerne spiser sjokoladepålegg e.l. hver dag (og får lov til det hjemme). Når det gjelder aktivitetsnivå så er to av barna faktisk ganske aktive, mens det ene barnet er et rolig barn.

[Gjest ikke fanatiker]

''Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm''

Mener ikke være frekk jeg heller, men her syns jeg det er dårlig av helsesøster å ikke reagere....

Hun er 10 år, og veier over 10 kg enn meg på 28 år... Jeg er litt høyere da, men.

Og hvor høy er du da? Jeg synes at en vekt i underkant er 50 kg hos en voksen kvinne er lite, men det kommer jo an på hvor høy du er.

Noen familier er høye, defor også mer vekt. Andre familier er lave, defor lavere vekt.

Det går egentlig ikke an å sammenligne et barn i vekst og en fullt utviklet ferdig voksen kvinne på den måten der. Dattera mi kommer fra en familie av høye folk, og er forventet å bli i underkant av 175 cm høy.

Så kommer vel du fra en familie hvor det ikke er vanlig for kvinner å bli så høye. Sånn er det.

[Gjest Elextra]

Og hvor høy er du da? Jeg synes at en vekt i underkant er 50 kg hos en voksen kvinne er lite, men det kommer jo an på hvor høy du er.

Noen familier er høye, defor også mer vekt. Andre familier er lave, defor lavere vekt.

Det går egentlig ikke an å sammenligne et barn i vekst og en fullt utviklet ferdig voksen kvinne på den måten der. Dattera mi kommer fra en familie av høye folk, og er forventet å bli i underkant av 175 cm høy.

Så kommer vel du fra en familie hvor det ikke er vanlig for kvinner å bli så høye. Sånn er det.

''Det går egentlig ikke an å sammenligne et barn i vekst og en fullt utviklet ferdig voksen kvinne på den måten der. Dattera mi kommer fra en familie av høye folk, og er forventet å bli i underkant av 175 cm høy.''

Ikke for å være slem, men det kan ikke være tvil om at din datter veier mye. Selv om hun blir 175 høy er det ikke slik at hun kun vil vokse i høyden til hun er der.

Selv var jeg også 175 høy og 60 kg. da jeg var ca. 18 år, men i dag har jeg nok noen ekstra kilo . Da jeg var 10 år var jeg betydelig lavere og tynn som en strek.

Jeg tror du bør være veldig oppmerksom på din datters vekt, men selvfølgelig helst uten at hun merker det i særlig grad. Lær om kosthold og server god og sunn mat og unngå slikkerier. Andre enn meg er nok bedre til å gi råd i så måte :-). Lykke til!

[Lillemus]

''Hun er 10 år, 152 cm høy og veier rundt 60 kg. Har snakket med helsesøster om det, men hun mener det ikke er noen grunn til å slå alarm''

Mener ikke være frekk jeg heller, men her syns jeg det er dårlig av helsesøster å ikke reagere....

Hun er 10 år, og veier over 10 kg enn meg på 28 år... Jeg er litt høyere da, men.

Men du er i tynneste laget da... ;o)