er sorgen lettere om man er forberedt ?

[Gjest spm om sorg]

Jeg tenker på en i familien min som er i ferd med å miste mannen sin. Han fikk en sjelden sykdom i utlandet, kom hjem og klarer ikke å puste for egen hånd. Sykehuset har forsøkt alt, men nå ser det desverre ut til at det går den triste veien.

Blir sorgen anderledes når man er forberedt på det? Eller hvordan blir sorgen hvis han skulle bli drept i en bilulykke`? Er det noen forskjell?

Sikkert umulig å svare på. Alt er vel individuelt, men det er slike spørsmål jeg går og tenker på nå. Mistet selv en nær slektning brått og det var helt grusomt.

[Gjest togli]

Det har også jeg lurt på noen ganger... For to år siden døde min jevngamle fetter brått. Det var et voldsomt sjokk for hele familien og det tok tid før vi klarte å forsone oss med det som hadde skjedd...

I ettertid tenker jeg at det kanskje hadde vært verre om han f.eks. fikk kreft og døde av dette? Det ville vært fryktelig å følge utviklingen av sykdommen og se at han langsomt døde foran øynene på oss? Jeg husker morfaren min pleide å si at han håpet han ville dø med støvlene på Det gjorde han desverre ikke siden han hadde kreft i flere år før han tilslutt døde av sykdommen.

Denne gangen fikk vi ikke sjokk, men følte vemod over at livet hans nå var over. Vi fikk sagt farvel og kjente kanskje en slags lettelse over at han tilslutt fikk slippe? En annen type død og en annen type sorg?

[Gjest majas mamma]

Jeg mistet pappan min for snart seks år siden, og vi var forberedt. Han var på sykehjem, og hadde vært dement i flere år. Så egentlig hadde jeg "mistet" pappan min for lenge siden, for den gamle mannen på sykehjemmet som ikke kjente meg igjen og trodde jeg skulle stjele pengene og skoene hans var ikke pappan min. Et par-tre uker før han døde skjønte vi at det nærmet seg slutten. Vi varforberedt og var til stede da an døde. Sorgen ble ikke lettere, men den jeg sørget over var ikke den gamle mannen i sengen, men min pappa som egentlig hadde vært død i flere år. Men jeg tror nok at det at vi var forberedt gjorde at planlegging av begravelse o.l gjorde at vi fikk gjort det slik vi ville ha det uten å være preget av sjokket over å miste en nær person.

[Colette]

Jeg mistet pappan min for snart seks år siden, og vi var forberedt. Han var på sykehjem, og hadde vært dement i flere år. Så egentlig hadde jeg "mistet" pappan min for lenge siden, for den gamle mannen på sykehjemmet som ikke kjente meg igjen og trodde jeg skulle stjele pengene og skoene hans var ikke pappan min. Et par-tre uker før han døde skjønte vi at det nærmet seg slutten. Vi varforberedt og var til stede da an døde. Sorgen ble ikke lettere, men den jeg sørget over var ikke den gamle mannen i sengen, men min pappa som egentlig hadde vært død i flere år. Men jeg tror nok at det at vi var forberedt gjorde at planlegging av begravelse o.l gjorde at vi fikk gjort det slik vi ville ha det uten å være preget av sjokket over å miste en nær person.

Jeg mistet moren min på samme måte. Og hun var da 81 år. Og jeg hadde for lengst mistet henne som den personen hun var, og sorgen var dermed på en måte nesten "unnagjort" da hun døde.

Jeg mistet faren min ved 67 års alder - brått og uventet. Og det var 100 ganger verre for min del.

[Dorthe]

Jeg mistet mora mi akkurat som majas mamma og det var ille. Men jeg mistet faren min brått for noen år siden, dattera mi fant ham død i stua og det var et skikkelig sjokk.

Jeg synes i grunnen ikke de to dødsfallene kan sammenlignes, det ene var ikke verre enn det andre, men jeg ser at faren min slapp lett og det er godt å tenke på i etterkant.

[frosken]

Dette tror jeg ikke det går an å svare generelt på. Selv om man har hatt tid til å forberede seg på tanken om at noen skal dø, så vil sjokket kunne bli like stort, fordi man vet ikke hvordan det reelt sett er å ha blitt alene før man er blitt det.

Jeg tror at det er stor forskjell på å miste en forelder eller besteforelder i høy alder og det å miste ektefelle i ung alder eller barn.

Det er sannsynligvis noen ting som blir vanskeligere og noen lettere for de som har tid til å venne seg til at noen skal dø.

[Gjest togli]

Jeg mistet moren min på samme måte. Og hun var da 81 år. Og jeg hadde for lengst mistet henne som den personen hun var, og sorgen var dermed på en måte nesten "unnagjort" da hun døde.

Jeg mistet faren min ved 67 års alder - brått og uventet. Og det var 100 ganger verre for min del.

Men det er kanskje annerledes å miste et menneske som dør av demens enn av f.eks. kreft? Da skjønner de jo som regel ikke at de holder på å dø?

Jeg følte det verste var å vite at morfaren min var lei seg fordi han ikke hadde lenge igjen å leve :-(

Mormor døde også av kreft, men hun savna morfar så fælt og snakka om at hun gleda seg slik til å se ham igjen (hun hadde nok litt synske evner og var ganske klar på at man lever videre etter døden), så hun var mer klar for å dø.. Det var grusomt fordi hun ble så fort dårlig, men lettere å takle fordi hun så fram til å "dra til morfar"...

[Colette]

Men det er kanskje annerledes å miste et menneske som dør av demens enn av f.eks. kreft? Da skjønner de jo som regel ikke at de holder på å dø?

Jeg følte det verste var å vite at morfaren min var lei seg fordi han ikke hadde lenge igjen å leve :-(

Mormor døde også av kreft, men hun savna morfar så fælt og snakka om at hun gleda seg slik til å se ham igjen (hun hadde nok litt synske evner og var ganske klar på at man lever videre etter døden), så hun var mer klar for å dø.. Det var grusomt fordi hun ble så fort dårlig, men lettere å takle fordi hun så fram til å "dra til morfar"...

''Men det er kanskje annerledes å miste et menneske som dør av demens enn av f.eks. kreft? Da skjønner de jo som regel ikke at de holder på å dø? ''

Helt enig med deg. Moren min ønsket å dø fordi hun var gammel og dement/fysisk syk.. Faren min døde mens han var klar og oppegående og i jobb. Det var utrolig mye verre for min del. Min far var dessuten utrolig intelligent og kunnskapsrik, og jeg husker at jeg også sørget over all den kunnskapen som døde samtidig med han.

(PS: Ålesund fotballklubb tok fra oss vår Magnus Sylling Olsen da....)

[Soulshine]

Jeg har opplevd begge deler. Jeg fulgte min beste venn og lillebror i døden da vi begge var i tidlig i 30-årene. Jeg tilbragte de siste ukene ved hans side på sykehuset visste hva som ventet der fremme. Så på et vis var vi forberedt begge to, på den annen side ikke.

Noen få år senere ble jeg vekket av en telefon tidlig en morgen med beskjed om at min pappa var gått bort, brått og uventet.

Sorgen/tapet gir mye den samme smertefulle følelsen når jeg tenker tilbake på det. Men sjokket når jeg fikk telefonen om at pappa var borte og alle de ubesvarte spørsmålene omkring hans siste tid og bråe død har nok plaget meg mer enn at jeg fulgte min lillebror på hans vei mot og inn i døden. Der gjenstod det ingen spørsmål og vi fikk tilbinge verdifull tid sammen.

[morsan]

Min søster fortalte at en bekjent av henne som hadde mistet to søsken, det ene brått og uventet og det andre etter lang tids sykdom, sa at sjokket var større ved det brå dødsfallet, men samtidig var man ikke så fryktelig sliten etter å ha vært ved et langt og smertefullt sykeleie.

Jeg har ikke opplevd brå død, men kan tenke meg at man da lett kan bli sittende med mange ubesvarte spørsmål og kanskje også anger for ting man ikke hadde gjort eller sagt.

Men jeg har vært vitne til at faren min ble regelrett pint ihjel av kreft over lang tid, før han døde da jeg var 24 år, og det var en fryktelig opplevelse. Og selv om vi visste han skulle dø, var det likevel et sjokk da han ikke lenger var der - man klarer aldri å forberede seg helt. Bare det å si ordene "far er død" var helt forferdelig i starten.

Jeg husker også en venninne jeg traff kort tid etter dødsfallet, og det første hun sa var "nå er dere vel lettet over at det er over". Mer feil går det ikke an å si det. Uansett hvor fælt det var, har man en sorg over at det ikke er mer, og uansett har man en sorg over det som aldri kunne bli fordi han ble syk og døde.

[Gjest spm om sorg]

Min søster fortalte at en bekjent av henne som hadde mistet to søsken, det ene brått og uventet og det andre etter lang tids sykdom, sa at sjokket var større ved det brå dødsfallet, men samtidig var man ikke så fryktelig sliten etter å ha vært ved et langt og smertefullt sykeleie.

Jeg har ikke opplevd brå død, men kan tenke meg at man da lett kan bli sittende med mange ubesvarte spørsmål og kanskje også anger for ting man ikke hadde gjort eller sagt.

Men jeg har vært vitne til at faren min ble regelrett pint ihjel av kreft over lang tid, før han døde da jeg var 24 år, og det var en fryktelig opplevelse. Og selv om vi visste han skulle dø, var det likevel et sjokk da han ikke lenger var der - man klarer aldri å forberede seg helt. Bare det å si ordene "far er død" var helt forferdelig i starten.

Jeg husker også en venninne jeg traff kort tid etter dødsfallet, og det første hun sa var "nå er dere vel lettet over at det er over". Mer feil går det ikke an å si det. Uansett hvor fælt det var, har man en sorg over at det ikke er mer, og uansett har man en sorg over det som aldri kunne bli fordi han ble syk og døde.

for noen år siden mistet jeg en venn av familien av kreft. Det var helt grusomt. Jeg fikk sjokk fordi jeg ikke visste at han hadde fått tilbakefall. Og når han først fikk tilbakefall så skjedde ting veldig fort.

Jeg husker at jeg håpet at han heller hadde dødd i en ulykke etc, og slapp å forholde seg til en frist, om at han ikke hadde lenge igjen. at ikke den siste tiden skulle bli preget av angst og tristhet og smerte.

J lurer på hvordan det hadde vært for meg om han hadde dødd i en bilulykke. hvordan hadde sorgen vært for meg da?

[morsan]

for noen år siden mistet jeg en venn av familien av kreft. Det var helt grusomt. Jeg fikk sjokk fordi jeg ikke visste at han hadde fått tilbakefall. Og når han først fikk tilbakefall så skjedde ting veldig fort.

Jeg husker at jeg håpet at han heller hadde dødd i en ulykke etc, og slapp å forholde seg til en frist, om at han ikke hadde lenge igjen. at ikke den siste tiden skulle bli preget av angst og tristhet og smerte.

J lurer på hvordan det hadde vært for meg om han hadde dødd i en bilulykke. hvordan hadde sorgen vært for meg da?

''hvordan hadde sorgen vært for meg da?''

Det er umulig å si, og jeg synes du burde prøve ikke å fokusere på dette - ikke plage deg med tanker om at andre måter å miste vedkommende på hadde vært 'bedre' eller 'verre'.

[Gjest trist jente]

Jeg tror ikke man kan gi noe fasitsvar her. Sorg er så individuelt, både hvordan vi føler det og hvordan vi viser det.

Jeg har mistet besteforeldre. Da har jeg vært forberedt, de døde alle (ikke samtidig) etter kort tids sykeleie. De hadde sterke smerter og når de døde så slapp de smerten. Det føltes riktig at de fikk slippe mer.

Jeg har alle gangene fått tatt ordentlig farvel før døden inntraff.

At de hadde sterke smerter og at jeg tenkte at de hadde det best ved å slippe å pines mer, og at jeg fikk tatt farvel gjorde nok sitt til at det ble lettere å sitte igjen. Jeg savner dem fremdeles alle sammen den dag i dag, selv om det er flere år siden de døde.

Jeg har mistet en i selvmord. Det var grusomt. Uansett hvor mange ganger alle sier at jeg ikke kunne gjort noe annerledes og at jeg gjorde mer enn man kunne forvente, så sliter jeg fremdeles med at jeg ikke klarte å forhindre det.

Sorgen over personen som tok livet sitt kom som et sjokk og en lammelse.Jeg kunne ikke fatte det. Kunne ikke tro det stemte. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at JO dette er sant. Da besteforeldre døde var det forventet og "til det beste", det var det ikke med personen som tok livet sitt.

Jeg sitter igjen med sorg og savn etter alle 5. Sorgen er kanskje litt ulik uten at jeg klarer å beskrive det på noen god måte, men savnet.er det samme.

[Gjest togli]

''Men det er kanskje annerledes å miste et menneske som dør av demens enn av f.eks. kreft? Da skjønner de jo som regel ikke at de holder på å dø? ''

Helt enig med deg. Moren min ønsket å dø fordi hun var gammel og dement/fysisk syk.. Faren min døde mens han var klar og oppegående og i jobb. Det var utrolig mye verre for min del. Min far var dessuten utrolig intelligent og kunnskapsrik, og jeg husker at jeg også sørget over all den kunnskapen som døde samtidig med han.

(PS: Ålesund fotballklubb tok fra oss vår Magnus Sylling Olsen da....)

Syntes jeg hadde hørt navnet Magnus K.O. et eller annet sted når gutta på jobben begynte å preike om at Aafk hadde kjøpt en ny spiller - så nå vet jeg hvor jeg har det fra ;-P

Du får være med å heie litt på oss fra nå av da

Ang. det vi snakka om om døden, så skjønner jeg det med å være kunnskaprik etc. Sånn var også min morfar. Jeg har ofte savna ham enormt nå som ungene mine begynner å spørre om f.eks. andre verdenskrig etc. Han hadde så mange opplevelser fra krigsårene som han elska å fortelle om Mormor var en utrolig varm og åpen dame. Hun var ivrig forkjemper for at folk skulle få leve som de selv ønsket og hun hata urettferdighet. Det føles rart at min yngste datter aldri fikk møte henne og ingen av dem fikk møte ham...To mennesker som var så viktig for meg og som jeg veldig gjerne ville brukt som "rådgivere" og samtalepartnere også idag.... Det er ekstra trist når så vitale og levende mennesker dør...

[Colette]

Syntes jeg hadde hørt navnet Magnus K.O. et eller annet sted når gutta på jobben begynte å preike om at Aafk hadde kjøpt en ny spiller - så nå vet jeg hvor jeg har det fra ;-P

Du får være med å heie litt på oss fra nå av da

Ang. det vi snakka om om døden, så skjønner jeg det med å være kunnskaprik etc. Sånn var også min morfar. Jeg har ofte savna ham enormt nå som ungene mine begynner å spørre om f.eks. andre verdenskrig etc. Han hadde så mange opplevelser fra krigsårene som han elska å fortelle om Mormor var en utrolig varm og åpen dame. Hun var ivrig forkjemper for at folk skulle få leve som de selv ønsket og hun hata urettferdighet. Det føles rart at min yngste datter aldri fikk møte henne og ingen av dem fikk møte ham...To mennesker som var så viktig for meg og som jeg veldig gjerne ville brukt som "rådgivere" og samtalepartnere også idag.... Det er ekstra trist når så vitale og levende mennesker dør...

''Syntes jeg hadde hørt navnet Magnus K.O. et eller annet sted når gutta på jobben begynte å preike om at Aafk hadde kjøpt en ny spiller - så nå vet jeg hvor jeg har det fra ;-P Du får være med å heie litt på oss fra nå av da ;)''

He...he...han er en sviker i vår verden han nå, vet du:-) Jeg er redd han blir en benkesliter hos dere, og jeg misunner han ikke Kjetil Rekdahl som trener. Men jeg kommer nok til å følge med hvordan det går med han, siden han faktisk var min favorittspiller her hos oss:-)

[Gjest togli]

''Syntes jeg hadde hørt navnet Magnus K.O. et eller annet sted når gutta på jobben begynte å preike om at Aafk hadde kjøpt en ny spiller - så nå vet jeg hvor jeg har det fra ;-P Du får være med å heie litt på oss fra nå av da ;)''

He...he...han er en sviker i vår verden han nå, vet du:-) Jeg er redd han blir en benkesliter hos dere, og jeg misunner han ikke Kjetil Rekdahl som trener. Men jeg kommer nok til å følge med hvordan det går med han, siden han faktisk var min favorittspiller her hos oss:-)

Håper iallefall han vil trives i Ålebyen

[trollemor;o)]

jeg tror sorgen er den samme, men sjokket en får ved brå dødsfall er vanskelig.