hva var grunnen til at du ble skilt?

[Gjest forumundersøkelse]

Hvem av dere ville først ut av ekteskapet? Og hva var den utløsende grunnen, hvis det var noen?

[hidi, the scorpion]

Forandret overskriften din litt.

[Gjest forumundersøkelse]

Forandret overskriften din litt.

takk for det:), Dere må gjerne være anonyme.

[Lillemus]

Vanskelig å peke på en enkelt grunn, det var nok en sammensatt årsak til syvende og sist.

Men at vi vokste fra hverandre (ble sammen svært unge) + et så og si ikke-eksisterende sexliv var nok hovedgrunnene, noe som førte til at han ble glad i en annen. Han var den som først sa at han ville ut, men da hadde jeg også tenkt det en stund - noe som igjen bunnet i bl.a. hans oppførsel i forhold til denne andre. Ganske komplisert å forklare med andre ord.

Men jeg angrer ikke. )

[Gjest jeg ville ut av det]

Jeg ville ut av ekteskapet. Det varte i over tyve år og vi hadde ingenting til felles unntatt barna. I ettertid ser jeg hvor mye han holdt meg nede i alle år, og jeg anger på at jeg ikke skilte meg før. Jeg forsto det ikke da, men da jeg fikk enorme problemer med meg selv søkte jeg permisjon fra jobben og dro vekk. Jeg forlot han og barna for en periode og da traff jeg en annen mann som jeg forelsket meg i. Da endelig forsto jeg at dette kunne ikke gå lenger, men det tok meg likevel to år til å komme utav ekteskapet. Det ble ikke noe mellom meg og han jeg forelsket meg i.

Jeg har aldri angret et øyeblikk, men jeg angrer på alle årene jeg tenkte på skilsmisse og ikke gjorde noe med det.

[Mrs D]

Veldig aktuelt spørsmål for meg akkurat nå.

Hvorfor? Vi er en dårlig kombinasjon og har i mange år levd ved sida av hverandre mer enn sammen.

Hven ville ut? Jeg. Men vi er i grunnen helt enige om at dette er den beste løsningen.

[Gjest Livet er ikke alltid like enkelt]

Jeg ville ut føst. Følte han ikke var seriøs nok i forholdet. Var som en furten ung gutt. Dessuten flørtet han med andre foran meg og falt også veldig for ei på jobben sin, såpass at det syntes veldig når han kom hjem.

Følte ikke at han bidro hjemme, ikke brydde seg så veldig om de to små ungene vi hadde.

Til slutt fant jeg ut at jeg ville ha det enklere og bedre som alenemor til en baby og en liten til enn sammen med en sur og misfornøyd partner, og da ble det slutt.

Har ikke angret på det. Hadde det helt flott som alenemor i over syv år og både ungene og jeg har klart oss supert. Omsider fant jeg meg en ny mann som er en trofast og god kjærest til meg og stefar til ungene.