Mine svigerforeldre

[Gjest hmm...ja slik er det]

Jeg må få sagt at på mange måter er mine svigerforeldre snille, gjestmilde og imøtekommende. Det skal de ha begge to. Jeg gruer ikke for å være sammen med de akkurat.

MEN... de har en tendens til å ha en del "meninger" om folk som ikke er helt som de selv. De selv er ekstremt utadvente og hypersosiale! Mens jeg har dager der jeg føler meg litt innesluttet og gidder ikke å være helt "med". Er ikke uhøflig eller noe slikt når jeg har slike dager. Er bare litt mer stille. Og i tillegg er jeg en person som viser hvem jeg er selv om jeg er ulik de jeg event. har rundt meg. Legger ikke skjul på noe jeg interesserer meg for eller har en lidenskap for. For eksempel er jeg ganske engasjert i miljø og dyrevern. Dette driver jeg en del med i fritiden min.

Dette "mener" mine svigerforeldre en del om og at jeg overdriver. Uten at de sier det helt direkte til meg(bortsett fra et eller annet kallenavn som er litt "moro" på grunnlag av det jeg brenner for). Men jeg forstår med det de sier og spør meg om at dette er et tema. Jeg er skarpere enn begge to til sammen omtrent, så jeg forstår hva de hinter og spør etter. Og jeg skjønner at det nok er et tema når jeg ikke er der. Det gjør meg ganske irritert.

Svigermor er litt hissig av seg og kan nok være en tøff nøtt. Så jeg prøver å ikke diskutere noe annet enn snille temaer med henne. Svigerfar ELSKER å dra spøker med folk. Men hvis jeg drar en spøk med han som er noe over nivået "skli på bananskall" så tar han ikke spøken. Han tror visst at nesten alt jeg sier er seriøst, selv om jeg tuller med han.

Men nå kommer det et barnebarn etter hvert de ikke vet om enda. Jeg er redd for at det vil gjøre ting vanskelig. For da må jeg ha mer med de å gjøre enn jeg har nå. Som sagt er de snille på mange måter, det er bare en del ulikheter som er ute og går. Jeg synes det er ok at de er ulike meg, men de må godta det andre veien også.

Huff, jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Håpet bare noen forstod meg litt og kanskje hadde noen råd.

[Gjest nei det skakke være lett]

Alltid noe med svigerforeldra altså. I en perfekt verden hadde man levd sammen i harmoni i generasjonsbolig og alt hadde vært fryd og gammen...

men ikke tale om jeg ville bodd i samme hus som svigerforeldra mine

Hun er så masete og travel. Ja, hun er jo veldig grei og snill, jeg liker henne, så misforstå meg rett.... men å ha henne over meg dag ut og dag inn... nei takk. Og det har hun full forståelse for, for hun bodde i samme bolig som sin svigermor da hun var ung, og det var ikke bare bare. Men det virker ikke som hun har lært - for hun er ekstremt masete og passer på. Legger seg borti hvordan vi oppdrar ungene, når vi legger dem osv... at vi ikke har det ryddig nok, nå jobber jeg og min mann fulltid og har ikke tid til å holde huset 100 % shinet døgnet rundt, spesielt nå når vi har små barn som roter til... men hun skal komme med gode råd og bla bla, jeg bare spyyy

det gikk jo an for henne i sin tid, hun jobbet ikke og hadde all verdens tid!

Også skal hun hele tia prate prate prate.....

jeg liker også å trekke meg litt tilbake av og til,

jeg MÅ ikke prate hele tiden.

Også er hun ekstremt kristen,

så jeg tør ikke si høyt at jeg har et litt mer avslappet forhold til relligion. hadde jeg sagt jeg var ateist hadde hun vel klikket.

[Liliaceae]

Tja... det beste er vel å snakke om relativt uskyldige temaer sammen, så ikke noen blir altfor engasjerte og temperamentsfulle. Går fort utover stemningen..

Ellers får du bare heve deg over deres meninger som du ikke er enige i, og telle til ti inni deg.

Jeg har hatt en del småting som jeg har irritert meg over svigerforeldrene mine. Men har med tiden lært å ignorere det og dersom det er større ting som jeg mener er viktig å ta opp, har jeg fått mannen min til å gjøre det på en pen måte.

Det er viktig å ha respekt for hverandre, og selv om vi er ulike, klarer vi da fint å omgås relativt ofte. Gjøre hverandre tjenester og stille opp for hverandre. Besøke hverandre og ha det hyggelig sammen. Det er greit å sette seg i bilen når man skal på besøk (å bo i samme hus er helt uaktuelt), og hvis man skal på tur sammen, holder det lenge med to overnattinger.

Fokuser på de positive tingene og la være å tenke noe særlig på de andre tingene. Husk at de har sin måte å vise omsorg på og at de bryr seg om dere. (selv om det for deg kan være invaderende)

[Gjest hmm...ja slik er det]

Tja... det beste er vel å snakke om relativt uskyldige temaer sammen, så ikke noen blir altfor engasjerte og temperamentsfulle. Går fort utover stemningen..

Ellers får du bare heve deg over deres meninger som du ikke er enige i, og telle til ti inni deg.

Jeg har hatt en del småting som jeg har irritert meg over svigerforeldrene mine. Men har med tiden lært å ignorere det og dersom det er større ting som jeg mener er viktig å ta opp, har jeg fått mannen min til å gjøre det på en pen måte.

Det er viktig å ha respekt for hverandre, og selv om vi er ulike, klarer vi da fint å omgås relativt ofte. Gjøre hverandre tjenester og stille opp for hverandre. Besøke hverandre og ha det hyggelig sammen. Det er greit å sette seg i bilen når man skal på besøk (å bo i samme hus er helt uaktuelt), og hvis man skal på tur sammen, holder det lenge med to overnattinger.

Fokuser på de positive tingene og la være å tenke noe særlig på de andre tingene. Husk at de har sin måte å vise omsorg på og at de bryr seg om dere. (selv om det for deg kan være invaderende)

Ja det er sant det du sier. Det er tydelig at du har litt erfaring på dette med svigers du også

Skulle bare ønske at de godtok meg for den jeg er og ikke har meg som et tema. Jeg er klar over at jeg er engasjert og går inn i det jeg brenner for. Men jeg jobber for å gjøre godt for andre og miljøet. Jeg hadde skjønt det bedre hvis jeg var en drittperson og at de snakket om meg på grunn av det. Jeg har ikke tenkt å slutte å jobbe for de sakene jeg tror på, uansett hvor mye de prater om det.

Og min kjære pleier å fortelle foreldrene sine om "søte" ting han synes jeg gjør/sier og som han synes er morsomme. Men jeg har sagt til han at han synes de er søte fordi han elsker meg, men svigers er ikke glad i meg på samme måten som han... derfor kan de bruke infoen på en litt annen måte. Håper han forstår det snart. Men han tror jo det beste om foreldrene sine. Men jeg ser at de er litt glade i å snakke om folk som er ulik seg selv, og som de kanskje ikke forstår.

Helt enig at en aldri bør bo i samme hus som svigers! Da ber en om bråk.

[Gjest hmm...ja slik er det]

Alltid noe med svigerforeldra altså. I en perfekt verden hadde man levd sammen i harmoni i generasjonsbolig og alt hadde vært fryd og gammen...

men ikke tale om jeg ville bodd i samme hus som svigerforeldra mine

Hun er så masete og travel. Ja, hun er jo veldig grei og snill, jeg liker henne, så misforstå meg rett.... men å ha henne over meg dag ut og dag inn... nei takk. Og det har hun full forståelse for, for hun bodde i samme bolig som sin svigermor da hun var ung, og det var ikke bare bare. Men det virker ikke som hun har lært - for hun er ekstremt masete og passer på. Legger seg borti hvordan vi oppdrar ungene, når vi legger dem osv... at vi ikke har det ryddig nok, nå jobber jeg og min mann fulltid og har ikke tid til å holde huset 100 % shinet døgnet rundt, spesielt nå når vi har små barn som roter til... men hun skal komme med gode råd og bla bla, jeg bare spyyy

det gikk jo an for henne i sin tid, hun jobbet ikke og hadde all verdens tid!

Også skal hun hele tia prate prate prate.....

jeg liker også å trekke meg litt tilbake av og til,

jeg MÅ ikke prate hele tiden.

Også er hun ekstremt kristen,

så jeg tør ikke si høyt at jeg har et litt mer avslappet forhold til relligion. hadde jeg sagt jeg var ateist hadde hun vel klikket.

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Min svigermor er også styrete og stressete egentlig. Og det er sant det du sier at en må ALDRI bo i samme huset som svigerforeldrene. Det blir bare grusomt i lengden.

Håper jeg selv lærer av dette og blir en inkluderende og varm svigermor en gang i fremtiden