Jeg sier så mye dumt!

[Gjest ufffffffff]

Enten sier jeg for lite eller så sier jeg for mye....

Jeg har i alle år slitt med ekstrem sjenanse, har knapt turt å åpne kjeften, men siste årene har jeg blitt modigere, nå husker jeg ikke lenger hvordan det var å være så sjenert... kan prate med hvem som helst om hva som helst egentlig...

men når jeg først åpner meg - så sier jeg for mye!

Og angrer etterpå... tenker på hva de tror om meg.

Jeg ser på de at nå har jeg sagt for mye....

har også hørt - av en jeg kjenner, at jeg sier så mye dumt!

Men akkurat hva kunne han ikke si, det var vel sånn generelt!

Uff...........

Har dere noen tips?

Jeg er jo meg selv, prøver ikke være noe jeg ikke er, men av og til blir jeg litt for ivrig, og da sier jeg litt for mye. Må vel ta igjen for alle åra jeg ikke åpna kjeften ;-)

[frosken]

'' Jeg ser på de at nå har jeg sagt for mye.... har også hørt - av en jeg kjenner, at jeg sier så mye dumt! Men akkurat hva kunne han ikke si, det var vel sånn generelt! Uff...........

'

De færreste blir verdensmestre i noe i løpet av kort tid. Hvis du har vært sjenert og stille, så må du for det første venne deg til å snakke mer (og det høres det ut som om du er i god gang med) også må du i tillegg tåle at du av og til dummer deg litt ut. Vi dummer oss ut fra tid til annen stort sett alle sammen, og vi overlever det greit. Ofte har ikke andre engang lagt merke til eller tenkt noe særlig over at vi sa noe som evt. kunne vært usagt.

Så med andre ord; to ting er viktige:

1. Tål å dumme deg ut av og til

2. Ikke tro at andre er like opptatt av om du har dummet deg ut eller ikke, som det du selv er.

[Gjest trådstarter]

'' Jeg ser på de at nå har jeg sagt for mye.... har også hørt - av en jeg kjenner, at jeg sier så mye dumt! Men akkurat hva kunne han ikke si, det var vel sånn generelt! Uff...........

'

De færreste blir verdensmestre i noe i løpet av kort tid. Hvis du har vært sjenert og stille, så må du for det første venne deg til å snakke mer (og det høres det ut som om du er i god gang med) også må du i tillegg tåle at du av og til dummer deg litt ut. Vi dummer oss ut fra tid til annen stort sett alle sammen, og vi overlever det greit. Ofte har ikke andre engang lagt merke til eller tenkt noe særlig over at vi sa noe som evt. kunne vært usagt.

Så med andre ord; to ting er viktige:

1. Tål å dumme deg ut av og til

2. Ikke tro at andre er like opptatt av om du har dummet deg ut eller ikke, som det du selv er.

Takk

Det satte meg litt tilbake og såret meg litt å høre av denne vennen at jeg sa så mye dumt... dette var en av grunnene til at han tvilet på om vi hadde noen fremtid... det ble selvsagt ikke noe mer med oss da, men mest pga jeg følte han bare så etter feil hos meg....

Men det ga meg litt å tenke på....

jeg kan være litt impulsiv av og til og si ting før jeg tenker meg om. Eller fortelle mer om privatlivet enn jeg bør.

[løvinne71]

Du er ihvertfall bevisst på dette selv. Og det er en god start!

Øvelse gjør mester, vet du.

Etterhvert vil du nok få bedre trening i å bedømme hva du bør/ ikke bør si til folk du treffer.

En gylden regel er vel at du kan snakke "om været" med hvem-som-helst. Mens følelseslivet ditt og personlige detaljer bør spares til de du kjenner ganske godt.

Men flott å høre at du ikke er sjenert lenger! Da har du allerede kommet over den viktigste barrieren.