Kan dere hjelpe meg??

[Gjest please hjelp meg]

Hei.

Kan dere hjelpe meg med et problem/ case som jeg er usikker på hvordan jeg skal løse??

Jeg har vørt gift med mannen min i 10 år. Vi har to barn sammen.

Problemet er at han nesten aldri er hjemme. han er enten på jobb eller sosialt samvær sammen med venner/ jobben. Jeg sitter her hjemme og har ansvar for barna, henting/ bringing i barnehage/ skole, renhold av hus, handling, aktivisering av barn, lekser, matlaging osv. Det skal sies at jeg bor i samme by som jeg jobber, mens mannen min pendler et lite stykke hver dag.

Jeg føler meg mer som ei hushjelp enn kone/ kjæreste. Føler ikke han ofrer noe mye for forholdet/ barna. Hva skal jeg gjøre for å få dette forholdet til å "gnistre" mer? Har prøvd å snakke med han, men har skjønner ikke problemet, synes det er jeg som har problem. Vær så snill å hjelp meg

[Gjest hanna min kanna]

Reis vekk for en periode og la han ordne hus,unger og hjem. Hør hvordan pipa låter da.

[Gjest prøv det!]

Fortsetter du slik som dette vil du bli helt utbrent. Han høres ut som en bortskjemt person som vil leve livet som at han var ungkar.

Foreslå familieterapi!! Du må ta tak før du blir helt utslitt. Du lærer han hvordan han får lov til å behandle deg. Så dette må du ta tak i hvis ikke så skjer ingen endring.

[jubalong70]

Dere må virkelig snakke sammen. Uten å legge all skylda på ham, må du få ham til å forstå hvordan du føler det, og hva du trenger for at dere skal få det godt sammen - lenge.

Vi hadde det også slik en periode. Jeg følte at mannen min satte jobben først, fritidsinteressen på andre plass, så praktiske ting i huset og så ungene, så foreldrene sine og så til slutt meg.

Dette var jo ikke holdbart, og etter å ha hintet lenge, sprakk det fullstendig for meg. Vi fikk virkelig snakket ut. Han fikk forklart litt om hvordan han følte at alle ville ha en større del av ham enn han klarte å gi, og jeg fikk forklart at jeg følte meg nederst på prioriteringslisten hans og ikke følte meg elsket.

Dette gjorde at han begynte å tenke. Det ble ikke noen omveltning over natta, men i løpet av en stund merket jeg at prioriteringene skiftet.

Nå, flere år etter denne oppvasken, føler jeg at jeg og ungene står øverst, selv om jobb, foreldre og fritidsinteresser har sin plass de også.

Så ta en skikkelig samtale der dere begge får anledning til å fortelle hvordan dere har det. Ikke pek fingre eller fordel skyld, bare legg alle kortene på bordet og se hva dere kan gjøre med dem