Venner som alltid glemmer

[Gjest paralgin]

Jeg lurer på hvordan dere ville reagert på følgende:

Vi bor på et forholdsvis lite sted og har ikke en stor omgangskrets. Vi har et par tre vennepar som vi har jevnlig kontakt med, betror oss til når det er noe og vice versa, passer hverandres barn, og deltar i viktige begivenheter i hverandres hverdag. Et av disse parene er nok over gjennomsnittet lite nøye med å huske andres merkedager, de er mest opptatt av seg og sitt. De husker f.eks ikke våre bursdager uten at de blir bedt på besøk, de synes ikke det er så nøye med julegaver, tar seg heller ikke bryet med å si takk når de blir gjort tjenester. Vi er motsatt, synes det er stas å huske på barns og voksnes bursdager, bryllupsdager, kjøper gaver og alt sånt. Og har ikke brydd oss om at de er litt sløve i motsatt hold. Men nå merker jeg at det begynner å irritere meg litt.

Hvordan ville dere reagert, tar dere det personlig å bli "glemt av"?

[Colette]

Er ikke dette bare det vanlige regnestykket som skal gå opp? Når noen gir lite, så må andre gi mye. Og dette går bra så lenge alle parter glemmer å telle og regne på kuleramma :-)

Det blir verre og vanskeligere når regnestykket skal gå opp og alle skal være fornøyde. Slik er i hvert fall min erfaring.

[Liliaceae]

Dersom det er et irritasjonsmoment er det bare å "glemme" de også. Kanskje det rett og slett ikke betyr noe for de? Da hadde jeg gladelig "glemt" de tilbake..

Jeg synes et vennskapsforhold skal være noenlunde balansert, ikke slik at man skal regne på ett og alt. Men det blir dog skjevt om dere husker alle merkedager pluss julegaver til den andre familien, mens de ikke viser samme omtanke tilbake.

Da betyr dette ikke så mye for de som for dere, og da holder det med et koselig kort for å vise at dere bryr dere.

[Gjest forte? -- Altså "ekstra Mye"??]

Jeg er av typen du beskriver ditt sløve vennepar som. For min del er det ikke ondsinnet at jeg alltid glemmer merkedager. Jeg vet ikke hvilke dato alle mine venner har slike dager. Er deres egen bursdag så viktig for dem, at alle venner skal komme rennende med gaver og kaker, ja da må de/dere heller bare invitere. En kan ikke forvente at alle skal huske på bursdagen deres vel? Jeg er av den formening at en skal vere like vennlig hele året, ikke overøse en person med oppmerksomhet bare den dagen h*n har bursdag. Unntatt barn, selvsagt. De skal få i bøtter og spann både bursdag og ellers. Da mener jeg ikke bare gaver, men positiv jevn, god rolig, harmonisk oppmerksomhet.

Jeg takker selvsagt dersom noen hjelper meg med noe, men liker å greie det meste selv, så det er ikke ofte. Jeg er heller ikke så nøye med julegaver, men det er fordi jeg synes julen handler om annet enn dette. Det blir nedprioritert, for å si det sånn. Selvsagt får mine barn og alle barn i familien flotte gaver, men gaver til mine vennepars barn får de holde selv. Seriøst. Hvor mange gaver skal en egentlig kjøpe?

Mulig disse sløve vennene dine føler at dere er litt for mye av det gode? Litt masete, rett og slett? Det føler jeg, når mine venner forventer ting og tang. Kjenner jeg forventningene, svarer jeg med det motsatte. Jeg blir irritert, og gjør meg mer utilgjengelig enn hva jeg ellers ville ha gjort. Nei, jeg synes ikke det er barnslig. Årsaken er at jeg synes det er vanskelig å måtte si face to face at de rett og slett er for mye. Jeg hinter heller, og håper de skal roe seg noen hakk.

Det høres ut som om dere invaderer dere voldsomt i hverandres liv, og at dette ene venneparet ikke er typen til å holde et så tett "forhold" men noen som tross alt virker kraftig mer aktive enn dem selv. Jeg prøver i det lengste å akseptere slike "hypre" venner. Vil slike venner ikke akseptere at jeg er "sløv", så foretrekker jeg heller å la vennskpet gli over i et vennlig bekjentskap, uten noe styr. Best for alle parter. Så fremt de er "sløve" på samme måten som jeg.

[Lillemus]

Når dere er klare over at det er sånn så kan dere bare legge dere på en litt lavere linje dere også, sånn tenker jeg i alle fall.

[morsan]

Jeg er av typen du beskriver ditt sløve vennepar som. For min del er det ikke ondsinnet at jeg alltid glemmer merkedager. Jeg vet ikke hvilke dato alle mine venner har slike dager. Er deres egen bursdag så viktig for dem, at alle venner skal komme rennende med gaver og kaker, ja da må de/dere heller bare invitere. En kan ikke forvente at alle skal huske på bursdagen deres vel? Jeg er av den formening at en skal vere like vennlig hele året, ikke overøse en person med oppmerksomhet bare den dagen h*n har bursdag. Unntatt barn, selvsagt. De skal få i bøtter og spann både bursdag og ellers. Da mener jeg ikke bare gaver, men positiv jevn, god rolig, harmonisk oppmerksomhet.

Jeg takker selvsagt dersom noen hjelper meg med noe, men liker å greie det meste selv, så det er ikke ofte. Jeg er heller ikke så nøye med julegaver, men det er fordi jeg synes julen handler om annet enn dette. Det blir nedprioritert, for å si det sånn. Selvsagt får mine barn og alle barn i familien flotte gaver, men gaver til mine vennepars barn får de holde selv. Seriøst. Hvor mange gaver skal en egentlig kjøpe?

Mulig disse sløve vennene dine føler at dere er litt for mye av det gode? Litt masete, rett og slett? Det føler jeg, når mine venner forventer ting og tang. Kjenner jeg forventningene, svarer jeg med det motsatte. Jeg blir irritert, og gjør meg mer utilgjengelig enn hva jeg ellers ville ha gjort. Nei, jeg synes ikke det er barnslig. Årsaken er at jeg synes det er vanskelig å måtte si face to face at de rett og slett er for mye. Jeg hinter heller, og håper de skal roe seg noen hakk.

Det høres ut som om dere invaderer dere voldsomt i hverandres liv, og at dette ene venneparet ikke er typen til å holde et så tett "forhold" men noen som tross alt virker kraftig mer aktive enn dem selv. Jeg prøver i det lengste å akseptere slike "hypre" venner. Vil slike venner ikke akseptere at jeg er "sløv", så foretrekker jeg heller å la vennskpet gli over i et vennlig bekjentskap, uten noe styr. Best for alle parter. Så fremt de er "sløve" på samme måten som jeg.

Jeg er litt som deg. Har én venninne som fortsatt får bursdagsgave og julegave (samt julegave til hennes barn), men ellers er jeg glad for at bursdagsgaver kun gis når man er bedt i bursdag! :-)

Jeg synes det er litt slitsomt dersom det på vennskap skal stilles krav og forventninger til slike ytre konstaterbare bevis på at man er en god venn som er verdt å beholde.

[Elis31]

Jeg er av typen du beskriver ditt sløve vennepar som. For min del er det ikke ondsinnet at jeg alltid glemmer merkedager. Jeg vet ikke hvilke dato alle mine venner har slike dager. Er deres egen bursdag så viktig for dem, at alle venner skal komme rennende med gaver og kaker, ja da må de/dere heller bare invitere. En kan ikke forvente at alle skal huske på bursdagen deres vel? Jeg er av den formening at en skal vere like vennlig hele året, ikke overøse en person med oppmerksomhet bare den dagen h*n har bursdag. Unntatt barn, selvsagt. De skal få i bøtter og spann både bursdag og ellers. Da mener jeg ikke bare gaver, men positiv jevn, god rolig, harmonisk oppmerksomhet.

Jeg takker selvsagt dersom noen hjelper meg med noe, men liker å greie det meste selv, så det er ikke ofte. Jeg er heller ikke så nøye med julegaver, men det er fordi jeg synes julen handler om annet enn dette. Det blir nedprioritert, for å si det sånn. Selvsagt får mine barn og alle barn i familien flotte gaver, men gaver til mine vennepars barn får de holde selv. Seriøst. Hvor mange gaver skal en egentlig kjøpe?

Mulig disse sløve vennene dine føler at dere er litt for mye av det gode? Litt masete, rett og slett? Det føler jeg, når mine venner forventer ting og tang. Kjenner jeg forventningene, svarer jeg med det motsatte. Jeg blir irritert, og gjør meg mer utilgjengelig enn hva jeg ellers ville ha gjort. Nei, jeg synes ikke det er barnslig. Årsaken er at jeg synes det er vanskelig å måtte si face to face at de rett og slett er for mye. Jeg hinter heller, og håper de skal roe seg noen hakk.

Det høres ut som om dere invaderer dere voldsomt i hverandres liv, og at dette ene venneparet ikke er typen til å holde et så tett "forhold" men noen som tross alt virker kraftig mer aktive enn dem selv. Jeg prøver i det lengste å akseptere slike "hypre" venner. Vil slike venner ikke akseptere at jeg er "sløv", så foretrekker jeg heller å la vennskpet gli over i et vennlig bekjentskap, uten noe styr. Best for alle parter. Så fremt de er "sløve" på samme måten som jeg.

Jeg synes du kan si hva du mener. Det blir ikke enkelt her i verden om vi bare skal hinte til hverandre, eller plukke opp hint hist og her. Da er det bedre og si at vi vil bare kjøpe gaver til familien, for jeg synes det blir litt mye. Det er da helt ok å si.

[Gjest JUSTaMinute]

Når du irritererer deg på å gi uten å få ,så slutter du jo bare å gi til dem du ikke får fra. Kanskje merker de det ikke en gang. Eller blir lettet fordi de da slipper å bli minnet på at de (igjen) har glemt dere.

Jeg har 'gaveavtaler' med enkelte venninner. Så kjøper vi bare jul, så både bursdag og jul, så har vi pauser på flere år og så er vi i gang igjen. Når det gjelder familie har vi hatt avtale om gaver der også, men noen glemmer alltid. Da slutter jeg å kjøpe til dem når de har glemt to ganger på rad, og fortsetter å kjøpe til dem jeg får av.

Folk får gjøre som de vil. Selv elsker jeg å kjøpe og pakke inn til andre. Men jeg kan ikke forvente at andre liker det like godt. Vi har også forskjellig økonomi. Så vi som elsker gavestyret får kjøpe til hverandre!

[mrxx]

Jeg er i alle fall glad at jeg ikke har noen som dere i min vennekrets. Dette er veldig slitsomt for meg, orker ikke å forholde meg til dette, det blir altfor voldsomt.

Det er slitsomt å holde styr på alle merkedager og ikke minst løpe rundt og kjøpe gaver til voksne folk orker jeg rett og slett ikke.

Så mitt forslag er du gjør det til de som liker å få og gi og så kutter du ut resten. De som ikke husker dere vil bare ikke forholde seg til dette og det er ikke av ondskap eller at de ikke vil ha dere som venner.

Så finn de som liker det og kutt de andre ut og alle vil leve lykkelig resten av livet, ......,med sukker på:-)

[Gjest Ulvinnen]

Vi utveksler julegaver med langt færre nå enn vi gjorde for noen år siden. Det har sluttet på den måten at vi ikke har fått gaver et år, og da har heller ikke vi gitt tilbake året etter.

Jeg har ikke tatt det ille opp, bare tatt det på den måten at de nå har fått for mange å gi til, og at de har ønsket å redusere litt. Vi er fortsatt venner med dem, og omgås på samme måte.

Det eneste er at jeg skulle ønske de hadde sagt det rett ut (at de nå ikke lenger ønsker å utveksle gaver), så hadde vi også sluppet det i overgangsfasen.

[Axcia]

''Vi er motsatt, synes det er stas å huske på barns og voksnes bursdager, bryllupsdager, kjøper gaver og alt sånt.''

Hvis jeg tilfeldigvis husker en venninnes bryllupsdag, sender jeg en sms :-)

Dette høres voldsomt ut. Hva med å kutte ut gavejaget? Det er ikke alle som synes det er gøy.

[Gjest Elextra]

Jeg blir irritert om noen glemmer et bursdagsselskap eller annet de har takket ja til, men kunne ikke falt meg inn å irritere meg over at noen glemmer å gratulere meg eller andre på merkedager.

Som en sikkert kan gjette er jeg også av typen som godt kan glemme andres dager, dog ikke bursdagene til nærmeste venner eller familie.

Jeg synes det er sløseri med energi å irritere seg over sånt, særlig når en burde vite at folk vektlegger slikt helt forskjellig.

[Gjest paralgin]

Jeg ser at vi kanskje virker som noen slags "high maitenance- Tårnfrid-venner" når jeg leser det i ettertid og leser svarene. Men jeg har tenkt en del på det jeg har skrevet, og innser at problemet i bunn og grunn er at det er et enveis venneforhold hvor dette bare er et av symptomene. Vi går aldeles ikke rundt og forventer gaver og ståhei, men blir alltid tatt for gitt. Kaffebesøk blir glemt hvis noen andre bekjente med høyere status i lokalmiljøet inviterer samtidig, samtalene alltid dreier seg om dem, and so on...... Kanskje dette bare er et av de bekjentskapene som er ment å fade ut av seg selv, til alles beste :-)