Kan man lyve så man til slutt tror det selv?

[Gjest Forfatter]

Dette en tenkt situasjon til en roman/novelle jeg skriver.

Jeg er ute og kjører og plutselig kjører jeg på et menneske. Jeg blir så sjokkert at det første jeg gjør er å kjøre videre. Vel hjemme kommer angsten for hva jeg har gjort, at jeg ikke har meldt meg osv. Alt er fryktelig.

Kan all denne angsten , skylden og skammen jeg føler gjøre at jeg dikter min egen virkelighet? At jeg er overbevist om at det ikke var jeg som kjørte på personen, at det var bare noe jeg innbilte meg? Er det mulig å leve med den alternative tanken livet ut uten at jeg innser at det var jeg som gjorde det?

Må litt info fra en fagperson før jeg skriver noe som ikke har hold i noen teorier.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er faktisk mulig. Vanlig er det nok ikke hos folk flest, men mulig - ja.

[Gjest Not been there and done that]

Ja, det er faktisk mulig. Vanlig er det nok ikke hos folk flest, men mulig - ja.

Er det ikke det "alle" kriminelle gjør i dag? Det er jo tilfeldigvis nesten ingen som husker at de har gjort noe. Husker spesielt Dereka saken, hvor gjerningsmannen vel fortsatt nekter, og mener å huske at det var en skygge der i huset når han våknet, som måtte ha gjort det. Han med mange flere må jo lyve så de tror det selv. Og hvordan skal de komme seg videre da? Det samme med Viggo i Baneheiasaken.

[Gjest Not been there and done that]

Er det ikke det "alle" kriminelle gjør i dag? Det er jo tilfeldigvis nesten ingen som husker at de har gjort noe. Husker spesielt Dereka saken, hvor gjerningsmannen vel fortsatt nekter, og mener å huske at det var en skygge der i huset når han våknet, som måtte ha gjort det. Han med mange flere må jo lyve så de tror det selv. Og hvordan skal de komme seg videre da? Det samme med Viggo i Baneheiasaken.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/03/24/394256.html

[Gjest Forfatter]

Er det ikke det "alle" kriminelle gjør i dag? Det er jo tilfeldigvis nesten ingen som husker at de har gjort noe. Husker spesielt Dereka saken, hvor gjerningsmannen vel fortsatt nekter, og mener å huske at det var en skygge der i huset når han våknet, som måtte ha gjort det. Han med mange flere må jo lyve så de tror det selv. Og hvordan skal de komme seg videre da? Det samme med Viggo i Baneheiasaken.

Det at de ikke husker noe er vel et taktisk spill. Hvis de husker alt, så har de en streng fengselsstraff i vente. Det er alltid et håp om at de kan bli frikjent pga de var psykotisk under gjerningsøyeblikket eller noe sånt.

Jeg lurer imidlertid på om man kan si til seg selv så mange ganger at man er uskyldig at man faktisk ender opp med å tro på det selv.

La oss si at jeg hadde drept min ex i rent sinne med en kniv. Fordi det var så fryktelig uvirkelig for meg at jeg hadde gjort noe sånt så kanskje jeg hadde klart å fortrenge det, og danne meg en alternativ historie hvor jeg kom og så at han lå der død. men hvor lenge jeg hadde klart å holde denne alternative historie i hodet, før sannheten innhentet meg hadde vært interessant å vite.

[løvinne71]

Til en viss grad så er det sikkert mulig.

Det blir jo en form for "fornektelse" på lik linje med at man kan fortrenge og "glemme" f.eks vonde opplevelser fordi man ikke orker å vedkjenne seg dem.

Hvis det dreier seg om noe alvorlig eller kriminellt, så kan nok redselen for konsekvensene være en sterk motivasjonsfaktor for å fornekte / lyve om det som har skjedd.

Og hvis man utilsiktet har havnet oppi noe ( f.eks at man kjører ned noen ved et uhell,) så kan man nok gå i sjokk og reagere irrasjonellt ved f.eks. å stikke av og/eller fornekte hendelsen.

Men jeg tror de aller fleste "normalt" fungerende mennesker vil komme til fornuft når de har fått tenkt seg om, og gjøre det som er riktig.

[Gjest Not been there and done that]

Det at de ikke husker noe er vel et taktisk spill. Hvis de husker alt, så har de en streng fengselsstraff i vente. Det er alltid et håp om at de kan bli frikjent pga de var psykotisk under gjerningsøyeblikket eller noe sånt.

Jeg lurer imidlertid på om man kan si til seg selv så mange ganger at man er uskyldig at man faktisk ender opp med å tro på det selv.

La oss si at jeg hadde drept min ex i rent sinne med en kniv. Fordi det var så fryktelig uvirkelig for meg at jeg hadde gjort noe sånt så kanskje jeg hadde klart å fortrenge det, og danne meg en alternativ historie hvor jeg kom og så at han lå der død. men hvor lenge jeg hadde klart å holde denne alternative historie i hodet, før sannheten innhentet meg hadde vært interessant å vite.

Foreldrene mine har glemt veldig mye rart som de gjorde da jeg var barn. Et eksempel er at de slo oss. Jeg tror selv de tror at de ikke har gjort det. Men alle vi søskene husker det.