Hva gjør jeg nå ?

[lala_land]

Siste halve året har vært et helvete og midt oppi alt så takka psykologen for seg. Så nå sitter jeg her så deprimert at verden kunne gått til helvete uten at jeg brydde meg. Midt oppi alt har jeg fått et tilbud om å komme inn på modum. Men jeg orker ikke, gidder ikke, bryr meg ikke.

Ringte for å si ifra meg plassen, men de sier at jeg må møte for å se ting ann. Men hvordan skal de gi meg en plass når jeg ikke har noe tro på at det vil hjelpe. Har bare gitt opp, orker ikke mer, klarer ikke mer. Vil ikke mer.

Sier seg selv at demotiverte mennesker ikke får plass, så hvorfor dra på en innkomst samtale, når alt de vil er å sende meg hjem igjen. Synes heller noen som trenger den plassen burde få den, men neida det skulle de nå ikke forstå seg på.

Alt er bare kaos, jeg er ut og inn av dissosiering og depersonalisering. Har flashbacks, mareritt, våkner i panikk. Kaldsvetter. Tilogmed hukommelsen er borte, har mistet hele livet mitt. Ikke engang kroppen er min egen.

Eneste jeg har å holde fast ved er tankene mine, men det er nå heller ikke lett for de raserjo avgårde. Har tusen tanker i huet samtidig, må skrive opp selv så enkle ting som å spise. For det glemmer jeg.

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Men er det så galt å føle det sånn som dette. Har ikke alle mennesker en viss rett til å gi opp etter 18 år med vold, overgrep og mishandling.

[Gjest xbellax]

Om du bare kunne tenke litt mindre og stole på fagfolkene som faktisk ønsker å hjelpe deg, om du bare kunne koble ut hodet ditt og lytte til dem som kan dette her.

Du kan gå slik i flerfoldige år.. eller du kan gripe sjansen til å gjøre noe med livet ditt og forsøke en annen måte til et bedre liv.

[lala_land]

Om du bare kunne tenke litt mindre og stole på fagfolkene som faktisk ønsker å hjelpe deg, om du bare kunne koble ut hodet ditt og lytte til dem som kan dette her.

Du kan gå slik i flerfoldige år.. eller du kan gripe sjansen til å gjøre noe med livet ditt og forsøke en annen måte til et bedre liv.

Vet at jeg tenker for mye. Men jeg klarer ikke stole på noen. Finnes ingen person i denne verden jeg stoler på akkurat nå. Føler ikke at noen er glad i meg eller vil meg godt. Føler heller ikke at jeg er glad i andre. Er bare tom.

Vil jo ikke ha det sånn. Bare aldri vært her før. Har aldri gitt så opp og vært så likegyldig. Vet bare ikke hvor jeg går fra her.

[Gjest xbellax]

Vet at jeg tenker for mye. Men jeg klarer ikke stole på noen. Finnes ingen person i denne verden jeg stoler på akkurat nå. Føler ikke at noen er glad i meg eller vil meg godt. Føler heller ikke at jeg er glad i andre. Er bare tom.

Vil jo ikke ha det sånn. Bare aldri vært her før. Har aldri gitt så opp og vært så likegyldig. Vet bare ikke hvor jeg går fra her.

Egentlig handler det vel kun om å ta et valg, gi opp noe av trangen til å ha kontroll og overgi seg til mennesker som vil deg vel. Det du føler er helt normalt i din situasjon uten at det selvsagt hjelper deg noe som helst. et jeg tenker er at du trenger ikke en bunnløs tillit til disse menneskene som sier de ønsker å hjelpe deg, men ser du på alternativene som er fremfor deg på hvordan du skal takle dette helvete du er i - så er knaksje dette det minst smertefulle.

Det er uten tvil ufattelig ensomt å ha det slik du har det, og har hatt det i lang tid. u har en mulighet til å forsøke gjøre noe med det, sammen med mennesker som er eksperter på det du sliter med, det er selvsagt ingen garanti på noe som helst, -men hva taper du på å gi det en sjanse.

[Gjest been there, done that]

''Så nå sitter jeg her så deprimert at verden kunne gått til helvete uten at jeg brydde meg. Men jeg orker ikke, gidder ikke, bryr meg ikke.''

Først og fremst syns jeg du skal ta til deg det xbellax skriver. Det jeg vil si er at jeg kjenner -så- godt igjen det du skriver som jeg har sitert over her. Likegyldighet, -til helvete med det alt sammen. Sånn gikk det for meg i mange år. Jeg brydde meg ikke, lot det bare hangle avgårde. Nå innser jeg at 10 år av livet mitt er "borte" fordi jeg rett og slett ikke var villig til å ta imot hjelp.

Tenk deg 10 år frem i tid. Hvordan vil du ha det da om du ikke gjør noe med situasjonen? Jo, omtrent som nå. Frustrasjon, likegyldighet, depresjoner. Hva om du tar imot plassen på modum, prøver, ser hva som skjer? Du har ingen garanti på at du blir 100% bra, men du får med deg verktøy på veien slik at du om 10 år forhåpentligvis vil klare å takle depresjonen din, likegyldigheten din og dermed klare å skape deg et bedre liv.

Det skumleste jeg har gjort er å gi meg over til terapeutene, til å ta imot hjelp og face the reality. Men det er også det beste valget jeg noen gang har gjort. Jeg syns du skal prøve. Du har ingen ting å tape. :-)

Lykke til!

[Gjest a ghost in the shell]

Tar du ikke imotplassen kan du takke deg selv, når du selv føler deg like syk etter en stund.