Jeg vil bo på mitt hjemsted

[Mrs. Wallace]

''Er det veldig egoistisk å nærmest forlange at nå er det min tur for å bo i nærheten av mine kjære?''

I forhold til mannen din: Nei. I forhold til ungene dine: Ja, det er egoistisk.

Husk at for ungene dine er det der dere bor nå som er hjemstedet. Synes du det er på tide at de får kjenne litt på savn de også, da?

[illuminatum]

Jeg synes du er egoistisk, og jeg synes du høres veldig navlebeskuende ut. Sorry.

At du på 15 år ikke har greid å få deg venner på et nytt sted sier mer om deg og din innsats enn om stedet. Du må ha tatt endel sære valg på disse årene.

Barn tåler å flytte, men det merker dem uansett hvor god grunn du synes du har for å rive dem opp med rota. Du påfører dem masse bekymringer og usikkerhet helt unødvendig.

Dessuten har du overhode ingen garanti for at dine gamle venner forblir dine gode venner om dere flytter tilbake.

Du burde heller ta deg selv i nakken og få deg et godt nettverk der du faktisk bor. Engasjer deg og vær positiv, flotte mennesker bor det over hele landet, ikke bare på ditt hjemsted.

Det er ikke så lett å få nye venner alle steder.

Selv har jeg flyttet fra by til land, til hjemstedet til min samboer. Har godt tone med naboer og andre, men venner her har jeg ikke fått.

Hadde jeg hatt lite venner generelt så kunne jeg skjønt det, men her virker det som om folk har allerede "nok" venner. Det er veldig lite tilflyttere til bygda her, stort sett folk som har vokst opp her.

[Gjest prust]

Jeg forstår deg. Vi har det på samme måte, men vi valgte mitt hjemsted da vi slo oss ned - og mannen min har i mange år ønsket å flytte til sitt hjemsted.

Nå har vi landet på at vi ikke skal flytte mens barna er små, og vi skal la det ligge til minstejenta blir ungdom og de to eldste etterhvert begynner å flytte ut.

Dette var en veldig lettelse for meg da dette ble avklart. Vi har det ikke lenger hengende over oss.

Dette med å få venner er det jeg gruer meg mest til på det nye stedet - det er ei bygd der "alle kjenner alle"...

Hvis mannen din og barna trives der dere bor nå, synes jeg du skal la det ligge til barna blir større. Du må heller engasjere deg sterkere for å venner der dere bor nå. I tillegg kan du reise "hjem" oftere enn du gjør nå, både med og uten mann/barn.

[løvinne71]

''Er det veldig egoistisk å nærmest forlange at nå er det min tur for å bo i nærheten av mine kjære?''

I forhold til mannen din: Nei. I forhold til ungene dine: Ja, det er egoistisk.

Husk at for ungene dine er det der dere bor nå som er hjemstedet. Synes du det er på tide at de får kjenne litt på savn de også, da?

Veldig godt svart!

Det samme tenkte jeg...

[løvinne71]

Jeg skjønner jo det. Men er det ikke viktig at mor også har det bra da for at barna skal ha det bra?

Når jeg er hjemme der hvor jeg kommer i fra så har jeg det så bra. Venner er glade for å treffe meg, familien min også. Jeg har det bare bra og har ikke noe lyst til å dra tilbake der hvor vi nå bor. Jeg har problemer med å trives selv om jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Om vi hadde flyttet så ville mine barn også sett at jeg ble gladere.

"Men er det ikke viktig at mor også har det bra da for at barna skal ha det bra?"

"Om vi hadde flyttet så ville mine barn også sett at jeg ble gladere"

Dette handler vel mest om innstilling, vil jeg tro..

Du har tross alt bodd på dette stedet i 15 år allerede. Så du burde vel klare noen år til, først og fremst med tanke på barna som nå er godt etablert i sitt nærmiljø.

Med to barn, mann (og kanskje jobb) der du bor nå, burde alt ligge tilrette for deg til å kunne skape et nettverk du kan trives i. Men hvis du heller velger å dvele ved alt du savner, så vil du selvsagt aldri bli fornøyd.

"Når jeg er hjemme der hvor jeg kommer i fra så har jeg det så bra. Venner er glade for å treffe meg, familien min også."

Selvsagt er det stas for dem å treffe deg når de ser deg så sjelden. Du blir sikkert høyt prioritert både hos familie og venner når du først er hjemme.

Men du kan nok ikke regne med at dette ville vedvart hvis du bodde der permanent. Folk har jo sitt eget liv, og sitt å holde på med. Og det ville raskt blitt en selvfølge for dem at du var mer tilgjengelig.

"Jeg har det bare bra og har ikke noe lyst til å dra tilbake der hvor vi nå bor. Jeg har problemer med å trives selv om jeg prøver å gjøre det beste ut av det."

Husk at du nå kanskje "glorifiserer" hjemstedet ditt litt fordi du forbinder dette med barndommen / ungdomstiden, og med besøk i fritid og ferie.

Men hvis du flytter dit nå som voksen, og hverdagen innhenter deg med sine plikter og gjøremål, så er det ikke sikkert det blir så stor forskjell i tilværelsen allikevel?