Hvordan hadde du reagert

[Liliaceae]

Det er greit å ha oppmerksomheten på ungene når man er på en lekeplass. Kanskje et av barna hadde slått seg, eller noe annet skjedde idet du ringte?

Ellers er det jo greit å fokusere på det man holder på med der og da, istedet for å snakke i telefonen.

Jeg kan godt finne på å gjøre akkurat det samme som søsteren din, og mine venner kan gjøre det samme mot meg - uten at jeg synes det er galt.

Kanskje det passer bedre for søsteren din om du ringer etter at barna er i seng, da blir det mindre forstyrrelser og mer ro rundt samtalen?

[cecily]

Om dette er alt, så syns jeg ikke du har så mye å reagere på.

Jeg siler også når jeg ønsker å snakke i telefonen og ikke.

[Gjest Niccola]

Respektløst og ego - eller muligens bare dønn ærlig? Hun sier fra når det ikke passer.

Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert, men om dette er et gjentakende mønster skjønner jeg at du lurer. Likevel, det kan ligge mange grunner bak.

[Skyer]

Jeg ville tenkt at det ikke passet for henne å snakke, og ikke hengt meg så veldig opp i det.

Vi blir veldig tilgjengelige med mobiltelefon, og jeg syns det er en hver sin rett å bestemme hvorvidt det passer å snakke eller ikke. Hun svarte deg jo via sms.

[Gjest mobilsvar]

Det er det som er ulempen med å ha mobiltelefon, en er tilgjengelig alltid og overalt, men det er slett ikke sikkert at en har tid til å være så tilgjengelig alltid.

Det ville vel i mange tilfeller være bedre å la være å svare eller å la telefonsvareren overta, og så ringe opp vedkommende, nå en selv har tid, anledning, ro og fred til å ta samtalen.

En kan jo sende en SMS på forhånd med forespørsel om det passer med en telefonsamtale nå.

[Gjest Untry]

Jeg synes ikke dette var så mye å ta på vei for! Jeg siler ofte samtaler, og særlig når jeg vet at vedkommende som ringer liker å skravle lenge. Slike samtaler orker jeg ikke når jeg er nødt til å holde på med annet samtidig, for eksempel det å leke med ungene på lekeplassen. Jeg pleier å ringe opp når det passer bedre. Det må folk bare godta, synes jeg. Livet er så hektisk at at man ikke kan være der for andre alltid.

[morsan]

Jeg har litt blandede tanker om det du skriver om her.

På den ene siden synes jeg det er helt greit å la være å være tilgjengelig hele tiden, og det er veldig kjekt med kjappe beskjeder på sms framfor til tider litt for tidkrevende telefonsamtaler. og det er fint at folk sier i fra at det ikke passer, fremfor å være fjern og/eller bli sur/irritert.

Men samtidig kjenner jeg igjen litt følelsen av at enkelte kan ha veldig mye lavere terskel enn en selv for å "begrense sin tilgjengelighet". jeg har til tider følt det slik med den ene søsteren min, som har drevet utstrakt siling av telefonsamtaler. Egentlig var hun verre før mobiltelefonens tid, da hun lot svareren slå seg på og så screenet hun over en lav sko om hun gadd å svare eller ikke....;-/

[brulla]

Jeg hadde ikke reagert, sikkert fordi jeg siler telefoner selv. Jeg synes det er slitsomt å prate i telefonen, spesielt med folk som e l s k e r å prate lenge. Jeg foretrekker sms og jeg blir irritert på folk som jeg oppfatter som påtrengende, folk som mener jeg skal ta telefonen og være tilgjengelig. Jeg tar telefonen når det passer meg - ikke når det passer andre.

[Mrs. Wallace]

Men hun kunne vel tatt telefonen i stede for og bare slå den av? Hun kunne sagt at hun ikke kunne snakke akkuratt da men litt senre? I stede slår hun bare av telefonen fordi hun ikke gadd å snakke med meg. Men skrev melding sannsynligvis i tilfelle det var noe viktig. Arrogant synes jeg.

Hvis du blir så fornærmet og opphauset av å få en sms, er kanskje det forklaringen på at hun ikke orket å snakke med deg akkurat da, heller - det ville kanskje krevd en del godsnakking og forklaring fra hennes side for å avslutte samtalen?

Bare en tanke, altså - jeg beklager hvis jeg tar feil, men jeg synes du framstår som usedvanlig hårsår i dette tilfellet.

[hidi, the scorpion]

Hvis du blir så fornærmet og opphauset av å få en sms, er kanskje det forklaringen på at hun ikke orket å snakke med deg akkurat da, heller - det ville kanskje krevd en del godsnakking og forklaring fra hennes side for å avslutte samtalen?

Bare en tanke, altså - jeg beklager hvis jeg tar feil, men jeg synes du framstår som usedvanlig hårsår i dette tilfellet.

''Hvis du blir så fornærmet og opphauset av å få en sms, er kanskje det forklaringen på at hun ikke orket å snakke med deg akkurat da, heller - det ville kanskje krevd en del godsnakking og forklaring fra hennes side for å avslutte samtalen?''

Jeg oppfattet trådstarters innlegg dithen at hun sjeldent fikk kontakt med søsteren sin, og følte seg litt avspist av henne, før TS ringte henne og dermed blir avvist igjen...

[SoriaMoria]

Kanskje hun syntes det var viktig å -være tilstede- med barna sine?

[Tonette]

Synes du det er riktig å bli fornærmet og i verste fall kutte kontakten med din søster bare fordi hun ikke lever opp til din forventning om å ta telefonen når du ringer?

Jeg synes du skal respektere din søsters valg. Det var ikke akkurat noen alvorlig forbrytelse hun gjorde jeg skyldig i.

[Gjest bare rister på hodet her jeg sitter]

Jeg syns du reagerer utrolig umodent og barnslig!

Jøje meg, hvorfor må hun prate med deg akkurat når det passer for deg å prate, istedenfor når hun har tid?! Snakker om å være selvsentrert!

Både husarbeid og ikke minst barn, er noe jeg prioriterer framfor å skravle i telefonen. Prate i telefonen gjør jeg når jeg har tid til det.

Hvis et søsken eller en venn ringer meg for å prate, og jeg er opptatt med noe annet, ringer jeg heller tilbake når det passer. Med mindre hun/han gir beskjed om at det virkelig er akutt krise, selvsagt, da kan jeg jo slippe det jeg har i hendene.

Ærlig talt!

[Bookworm]

Jeg syns du reagerer utrolig umodent og barnslig!

Jøje meg, hvorfor må hun prate med deg akkurat når det passer for deg å prate, istedenfor når hun har tid?! Snakker om å være selvsentrert!

Både husarbeid og ikke minst barn, er noe jeg prioriterer framfor å skravle i telefonen. Prate i telefonen gjør jeg når jeg har tid til det.

Hvis et søsken eller en venn ringer meg for å prate, og jeg er opptatt med noe annet, ringer jeg heller tilbake når det passer. Med mindre hun/han gir beskjed om at det virkelig er akutt krise, selvsagt, da kan jeg jo slippe det jeg har i hendene.

Ærlig talt!

Signerer på denne...

[Gjest prust]

Jeg hadde ikke reagert, sikkert fordi jeg siler telefoner selv. Jeg synes det er slitsomt å prate i telefonen, spesielt med folk som e l s k e r å prate lenge. Jeg foretrekker sms og jeg blir irritert på folk som jeg oppfatter som påtrengende, folk som mener jeg skal ta telefonen og være tilgjengelig. Jeg tar telefonen når det passer meg - ikke når det passer andre.

Helt enig med deg i alt du skriver her!

[Glimtipper]

Jeg synes det er viktig å gi hverandre rom og tid - både som søsken, venner og foreldre/barn. Det er svært få handlinger som burde gi grobunn for konflikt, det meste annet av "irriterende" oppførsel burde overses og tolereres.

Skal man først reagere, så burde det gjøres på en ordentlig måte.

Så jeg hadde ikke reagert i det hele tatt.

[Gjest mora2]

Men kjære, passer det ikke så passer det ikke.

Ikke alltid like lett å snakke i tlf med småunger rundt seg.

Om du er villig til å kutte kontakten pga dette, så kan dere umulig ha et godt forhold i utgangspunktet...?