Burde kanskje stått under samliv, men...

[tzatziki1365380058]

Min bestevenninne og jeg har delt tykt og tynt i snart 30 år. Hun har alltid vært av den flyktige typen, masse ungdomskjæresterl, stor lidenskap, kort varighet. Jeg er stikk motsatt - få ungdomskjærester, årelang varighet. HUn gikk dessuten etter eventyrerne, jeg etter stabile, ryddige gutter.

Hun giftet seg etterhvert og fikk flere barn. Mannen hun endte opp med, overrasket meg - hun fant en som lignet mer på mine valg enn på de hun trad. hadde falt for tidligere. Jeg tenkte at hun hadde behov for ro, blitt voksen, begynt å verdsette andre kvaliteter osv.

Nå har vi begge vært gift med hver vår mann i 20 år. Hun har vært veldig hard, i denne tiden, mot folk som valgte å skilles "man får kjempe når man har valgt, jeg fatter ikke at de tror de får det bedre av å skilles osv".

Men - NÅ har min venninne har tatt opp igjen kontakten med en av sine gamle "spennende" kjærester. Hun er sanseløst forelsket, og han i henne, men det er enige om at det ikke skal bli noe "mer". Likevel oppsøker de hverandre om og om igjen, planlegger livene sine for å treffes, gjerne me et eller annet merkelig alibi. Og jeg er blitt hennes allierte, jeg hører på henne når hun snakker om hvor desillusjonert hun er i ekteskapet sitt, slik bestevenninner skal.

Men - jeg blir rasende også (og det vet hun). Jeg mener hun holder mannen sin for narr - han har senset at de har problemer, men vet ingenting om denne andre. Hun hevder at hun vil kjempe for ekteskapet, men sier likevel at "terapi er ikke for OSS" - der trenger ingen hjelp, disse to. Samtidig klager hun over mangel på nærhet, og hvor mye denne andre gir henne.

Hun har ikke vært fysisk utro. Det vet jeg. Men i mine øyne er det hun gjør en form for utroskap - hun styrer ekteskapet sitt i grøfta, og hun kommer til å være utro før eller siden.

Jeg er veldig glad i henne. Men - jeg er også glad i mannen hennes. Jeg synes hun oppfører seg helt forferdelig mot ham, og vet han ville hatet dette dersom han hadde visst. OG jeg synes hun bedriver et skittent, risikabelt spill som mest av alt kan komme til å gå ut over barna hennes til slutt.

Hun må styre sitt liv. Jeg kan ikke gjøre noe med hennes valg. Jeg kan heller ikke si noe til mannen hennes - det vil være fullstendig feil, og i alle fall ikke reddet noe ekteskap. (Det eneste er om de da kunne enes mot en felles fiende, altså meg )

Men hvor mye skal jeg, som venn, tåle? Hvor mye skal jeg tåle å være vitne til at noen gjør noe som til de grader strider me hele mitt verdigrunnlag og etikk? Jeg klarer nesten ikke være sammen med henne lenger - jeg synes det er blitt SÅ utrolig vanskelig. Samtidig er jeg den nærmeste og kjæreste venninnen hennes - og hun min.

Jeg forteller henne hva jeg mener - i klare ordelag, så det er ikke problemet. Men jeg får så vondt inni meg av hennes valg. Og jeg føler meg som en med-bedrager i forhold til barna og mannen hennes.

Skal jeg avslutte vennskapet pga dette?? Har andre vært i liknende situasjoner, og hva gjorde dere i så fall?

[løvinne71]

Jeg synes du har taklet dette veldig riktig. Du har opptrådt som hennes venninne, men samtidig gitt klart uttrykk for at du ikke liker det hun driver med, og ikke på noen måte backer opp denne oppførselen.

Nei, jeg er helt enig med deg at det ikke er din oppgave å informere mannen hennes. Det løser ingenting, heller tvert imot, for dette er jo en sak mellom henne og hennes mann.

Det høres jo ut som hun har en ganske bevisst oppfatning av at dette forholdet ikke skal være noen trussel mot ekteskapet hennes, men at den andre mannen "bare" er et krydder i hverdagen.

Forhåpentligvis vil spenningen gå over etter en stund, eller hun vil ta til fornuft når hun får tenkt seg litt mere om og kanskje innser at hun setter ekteskapet sitt i fare.

Jeg synes du kan si til henne at du gjerne vil være hennes venninne, men at du ikke ønsker å involveres i det som gjelder denne mannen, fprdi du da føler deg illojal ovenfor hennes mann / familie.

[Gjest wiggene]

Jeg har opplevd noe av det samme med en venninne som skaffet seg en elsker. Hun brukte meg som "alibi" hver gang de skulle treffes. Hun var altså sammen med meg på ulike ting. Problemet var at jeg ofte ikke var informert om nettopp det. Jeg var også plaget av tankene om hennes utroskap i forhold til mann og barn og sa det til henne flere ganger.

Til slutt fikk jeg nok og følte meg bare brukt og det var jeg som satt igjen med plagsomme tanker, redsel for å støte på hennes mann (når hun "var" sammen med meg), redd han skulle ringe etcetc.

Jeg følte meg brukt som venninne, plaget "medsammensvoren" mens hun svermet. Jeg sa at jeg ikke ville være med på dette lengre og at hun fikk finne ut av kaoset sitt på egenhånd. Jeg har ikke sett eller hørt fra henne siden, så jeg antar at elskeren var viktigere enn det meste for henne på denne tiden.

Jeg anså henne for å være en god venninne og det var vondt å bli støtt bort fordi jeg ikke ville være deltagende i hennes lek. Plusset er at jeg ble kvitt alle "plagene" hun faktisk påførte meg og som hun selv ikke enset en tanke. Jeg savner henne allikevel av og til...

[pekkaline]

Jeg synes du har taklet dette veldig riktig. Du har opptrådt som hennes venninne, men samtidig gitt klart uttrykk for at du ikke liker det hun driver med, og ikke på noen måte backer opp denne oppførselen.

Nei, jeg er helt enig med deg at det ikke er din oppgave å informere mannen hennes. Det løser ingenting, heller tvert imot, for dette er jo en sak mellom henne og hennes mann.

Det høres jo ut som hun har en ganske bevisst oppfatning av at dette forholdet ikke skal være noen trussel mot ekteskapet hennes, men at den andre mannen "bare" er et krydder i hverdagen.

Forhåpentligvis vil spenningen gå over etter en stund, eller hun vil ta til fornuft når hun får tenkt seg litt mere om og kanskje innser at hun setter ekteskapet sitt i fare.

Jeg synes du kan si til henne at du gjerne vil være hennes venninne, men at du ikke ønsker å involveres i det som gjelder denne mannen, fprdi du da føler deg illojal ovenfor hennes mann / familie.

''Jeg synes du kan si til henne at du gjerne vil være hennes venninne, men at du ikke ønsker å involveres i det som gjelder denne mannen, fprdi du da føler deg illojal ovenfor hennes mann / familie.''

Signerer!

[løvinne71]

Jeg har opplevd noe av det samme med en venninne som skaffet seg en elsker. Hun brukte meg som "alibi" hver gang de skulle treffes. Hun var altså sammen med meg på ulike ting. Problemet var at jeg ofte ikke var informert om nettopp det. Jeg var også plaget av tankene om hennes utroskap i forhold til mann og barn og sa det til henne flere ganger.

Til slutt fikk jeg nok og følte meg bare brukt og det var jeg som satt igjen med plagsomme tanker, redsel for å støte på hennes mann (når hun "var" sammen med meg), redd han skulle ringe etcetc.

Jeg følte meg brukt som venninne, plaget "medsammensvoren" mens hun svermet. Jeg sa at jeg ikke ville være med på dette lengre og at hun fikk finne ut av kaoset sitt på egenhånd. Jeg har ikke sett eller hørt fra henne siden, så jeg antar at elskeren var viktigere enn det meste for henne på denne tiden.

Jeg anså henne for å være en god venninne og det var vondt å bli støtt bort fordi jeg ikke ville være deltagende i hennes lek. Plusset er at jeg ble kvitt alle "plagene" hun faktisk påførte meg og som hun selv ikke enset en tanke. Jeg savner henne allikevel av og til...

"jeg savner henne av og til"

Så hvorfor tar du ikke kontakt med henne igjen?

Kanskje hun følte seg litt avvist, og mistolket din mening dengangen du sa at du ikke ville være involvert i hennes forhold?

Hun kan ha tolket dette som at du ikke ville ha noe med henne å gjøre sålenge hun hadde denne elskeren, og følt seg såret av at hun mistet deg som sin "fortrolige."

Hun har jo stillt seg veldig sårbar ovenfor deg ved å betro deg en hemmelighet som kan koste henne svært mye hvis den blir avslørt.

Nå er hun sikkert usikker på hvor hun har deg, og tør kanskje ikke ta kontakt i redsel for å bli "fordømt" ( hvis hun fortsatt har elskeren) eller fordi hun ikke lenger stoler på din "taushet"?

Selvom det var vel fortjent, så var du jo ganske "hard" mot henne. Derfor er det kanskje naturlig at det er DU som gjenopptar kontakten hvis du fortsatt ønsker henne i livet ditt?

Det betyr ikke at det blir slik det var før. Du kan jo helt bevisst unngå å stille spørsmål om denne elskeren. Og hvis hun sier noe selv, kan du virke uinteressert, eler skifte emne.