møte med skolen...

[Gjest oppgitt skolemamma]

Niåringen har fortalt at en lærer har tatt hardt i ham (etter beskrivelsen langt over det som kan være rimelig) etter en nokså uskyldig episode. Kameraten var vitne og bekrefter hendelsen. Dette er ikke unger som pleier å overdrive.

Jeg varslet skolen, som etter mye om og men får læreren til å ringe til meg. Læreren benekter det hele og har en helt annen historie enn guttene. (Dvs, den foranliggende episoden beskrives likt, men lærerens håndtering av niåringen beskives svært ulikt.)

Jeg forsøkte å finne en løsning på saken, og ba om at denne læreren ikke ble brukt mer som vikar i klassen. Skolen svarer med å gi ham faste timer i klassen.

Nå har rektor kalt meg og læreren inn til et møte for å "løse saken". Hva i all verden skal det møtet føre til?

Jeg må legge til at jeg har forholdt meg svært saklig hele tiden, og har ingenting personlig i mot læreren. Det er første gang jeg har "klaget" på barnehage eller skole.

Jeg synes dette er en forferdelig vanskelig situasjon. Man oppfordrer jo ungene til å fortelle om det som skjer, og særlig når de har negative opplevelser. Jeg har grunn til å tro på det barna sier. Så lenge læreren blånekter skjønner jeg ikke hva møtet skal føre til? En innrømmelse fra lærerens side vil jo være utrolig ubehagelig både for skolen og læreren. Og jeg kan jo ikke "gi meg" på noe, guttenes historie står fast. Slik saken står er det enten ungene eller læreren som lyver.

Synes dette er fryktelig vanskelig, er det noen som kan gi meg råd om hva jeg skal si/gjøre på dette møtet? Må av ulike årsaker møte lærer/rektor alene og blir helt svett bare med tanken...

Hjelp meg!

[Gjest høstløv]

Barna har sannsynligvis overdrevet hele episoden, når de fortalte om det til deg.

[Mammantil3]

Poenget med å ha et møte, er at det er mye vanskeligere å lyve noen rett opp i ansiktet, siden man da kan se både mimikk og øyne.

Jeg tror at barna har bommet litt, og dramatisert for deg.

[Gjest versjoner]

Det hadde ikke blitt mange lærere igjen i skolen, om en skulle slutte å bruke de basert på slikt som dette. Det er litt drøyt av deg å be om at han ikke skal bli vikar i klassen. For 9-åringer er det ikke snakk om å lyve eller nødvendigvis overdrive. De har sin opplevelse, men det er ofte mer nyansert hva som er "sannheten".

Man kan ta ungens opplevelse på alvor, men en må ha litt is i magen når det gjelder alle disse historiene og ulike opplevelsene.

Du får fortelle ungenes versjon, og ha et åpent sinn om å høre den annens historie.

[Lillemus]

Jeg er tilbøyelig til å være enig med høstløv og mammantil3 her...

[løvinne71]

Siden du ikke var tilstede selv da episoden skjedde, så vet du jo heller ikke hva som virkelig foregikk, eller hvor alvorlig dette egentlig var.

Det å bli tatt i armen, kan ha kommet overraskende på sønnen din, og kanskje blitt oppfattet som litt ydmykende selvom det ikke var direkte smertefullt. Ergo husker han dette som en vond og lei totalopplevelse, men klarer kun å gi uttrykk for den fysiske opplevelsen.

Læreren på sin side, føler seg kanskje urettmessig anklaget av deg. Det er jo en ganske alvorlig beskyldning å ha vært "fysisk brutal" mot en elev og bli forlangt tatt ut av klassen.

Hvis du ikke er kjent med at flere elever har hatt negative opplevelser med denne læreren, så ville jeg nok latt "tvilen komme tiltalte tilgode", og slått meg til ro med at dette var et engangstilfelle som har blitt oppfattet ganske ulikt av partene.

[Gjest oppgitt skolemamma]

Har lest svarene og ser at dere er enige om at ungene har sannsynligvis har overdrevet. Nå har det seg slik at det er VELDIG stort skille mellom hva ungene forteller om episoden og det læreren sier. Ungene har i denne saken ingen grunn til å lyve heller, men det har jo faktisk læreren. Og det var heller ikke slik at de kom hjem og "sladret", det var noe som kom frem i et fortrolig øyeblikk. De gir uttrykk for at de er redd denne læreren.

Jeg ville til vanlig vært enig med dere, har selv jobbet som lærer og vet hvor vanskelig det kan være. Men i akkurat denne konkrete saken har jeg grunn til å tro på ungene, ut fra en rekke konkrete vurderinger av historien.

Det at det er så stort sprik mellom de to versjonene gjør at jeg føler jeg ikke kan "gi meg" i denne saken. Læreren sier at ungene lyver og at det ikke finnes hold i deres versjon. Det er m.a.o. en side som lyver og en annen som snakker sant. Det er akkurat dette som gjør det så utrolig vanskelig.

Så la meg omformulere spørsmålet litt: Hvs om dere hadde vært i min situasjon, der dere var helt overbevist om at ungene faktisk snakket sant. Hva ville dere gjort/sagt i et møte med læreren og rektor?

[Lillemus]

Har lest svarene og ser at dere er enige om at ungene har sannsynligvis har overdrevet. Nå har det seg slik at det er VELDIG stort skille mellom hva ungene forteller om episoden og det læreren sier. Ungene har i denne saken ingen grunn til å lyve heller, men det har jo faktisk læreren. Og det var heller ikke slik at de kom hjem og "sladret", det var noe som kom frem i et fortrolig øyeblikk. De gir uttrykk for at de er redd denne læreren.

Jeg ville til vanlig vært enig med dere, har selv jobbet som lærer og vet hvor vanskelig det kan være. Men i akkurat denne konkrete saken har jeg grunn til å tro på ungene, ut fra en rekke konkrete vurderinger av historien.

Det at det er så stort sprik mellom de to versjonene gjør at jeg føler jeg ikke kan "gi meg" i denne saken. Læreren sier at ungene lyver og at det ikke finnes hold i deres versjon. Det er m.a.o. en side som lyver og en annen som snakker sant. Det er akkurat dette som gjør det så utrolig vanskelig.

Så la meg omformulere spørsmålet litt: Hvs om dere hadde vært i min situasjon, der dere var helt overbevist om at ungene faktisk snakket sant. Hva ville dere gjort/sagt i et møte med læreren og rektor?

Hvis barnet virkelig var _redd_ for læreren hadde jeg bedt om at barnet fikk bytte klasse/gruppe. Om dette ikke var aktuelt er kanskje løsningen å bytte skole? Dersom det virkelig er så alvorlig altså.

[Gjest oppgitt skolemamma]

Det hadde ikke blitt mange lærere igjen i skolen, om en skulle slutte å bruke de basert på slikt som dette. Det er litt drøyt av deg å be om at han ikke skal bli vikar i klassen. For 9-åringer er det ikke snakk om å lyve eller nødvendigvis overdrive. De har sin opplevelse, men det er ofte mer nyansert hva som er "sannheten".

Man kan ta ungens opplevelse på alvor, men en må ha litt is i magen når det gjelder alle disse historiene og ulike opplevelsene.

Du får fortelle ungenes versjon, og ha et åpent sinn om å høre den annens historie.

Jeg bar om at de kunne unngå å bruke læreren som vikar i klasse som en mulig minnelig løsning på en vanskelig og fastlåst situasjon. Jeg skjønner ikke at det kan være urimelig. Det er flere titalls lærere på skolen, det må da være mulig å bruke en annen de få timene det var snakk om? Og jeg synes det var underlig å la ham få faste timer akkurat nå, mens denne saken ikke er løst.

[Gjest oppgitt skolemamma]

Hvis barnet virkelig var _redd_ for læreren hadde jeg bedt om at barnet fikk bytte klasse/gruppe. Om dette ikke var aktuelt er kanskje løsningen å bytte skole? Dersom det virkelig er så alvorlig altså.

Nei, det synes jeg ikke er en god løsning, siden han skiftet klasse i fjor og begge bestekompisene går i denne klassen. Denne læreren er ny i klassen nå etter jul, jeg synes seriøst at om noen skal "vike", så må det være ham.

[ruskesnusk]

Hadde han blåmerke? Det var det første jeg ville ha sjekket iallfall når det er snakk om å ta for hardt i noen.

[Gjest oppgitt skolemamma]

Hadde han blåmerke? Det var det første jeg ville ha sjekket iallfall når det er snakk om å ta for hardt i noen.

Jeg blir litt oppgitt over dere. Jeg kan selvsagt forklare i detalj hvordan dette skjedde, men det kunne ikke ha etterlatt noe blåmerke. Er det ingen som kan se for seg en situasjon dr man faktisk TROR på ungene?

Jeg er ikke naiv og vet godt at unger overdriver av og til, særlig når det vil spille noen rolle for deres egen befatning med saken. Slik er det ikke i dette konkrete tilfellet.

Hva ville dere gjort dersom dere barn kom hjem og fortalte noe slikt, og dere etter grundig konkret vurdering hadde grunn til å tro på dem? Er det fordi det er snakk om en lærer? Hva om det hadde vært snakk om en nabo, en bussjåfør eller en turntrener? Er det ikke mulig for dere å tro på det barna deres forteller? I så fall, hvem skal barna dere henvende seg til når de har vonde opplevelser?

[jubalong70]

På skolen til mine døtre var det en vikar som hadde et voldsomt temperament. Dette gjorde at elevene var livredde denne læreren.

Mine døtre, særlig yngste som hadde vikaren hyppigst, fortalte hva som skjedde, foranledning og hvordan vikaren reagerte. Jeg ble rimelig paff noen ganger.

Andre elever hadde fortalt det samme til sine foreldre.

Vi tok det opp på et foreldremøte, og ble heldigvis trodd. Vikaren arbeider ikke på skolen lenger nå.

Jeg forstår fortvilelsen din, og har i grunnen ikke noen gode råd.

Kanskje du kan snakke med foreldrene til kameraten som så hendelsen? Kanskje en av dem kan være med?

Om du ikke når frem, så får du forklare for sønnen din akkurat hva som har skjedd. Si at du tror på ham, men at du ikke nådde frem. Fortell at verden av og til er urettferdig.

Vær også obs på om det skjer flere ting, og skriv ned dato og hendelse som dokumentasjon for eventuell videre klaging.

[trollemor;o)]

Har lest svarene og ser at dere er enige om at ungene har sannsynligvis har overdrevet. Nå har det seg slik at det er VELDIG stort skille mellom hva ungene forteller om episoden og det læreren sier. Ungene har i denne saken ingen grunn til å lyve heller, men det har jo faktisk læreren. Og det var heller ikke slik at de kom hjem og "sladret", det var noe som kom frem i et fortrolig øyeblikk. De gir uttrykk for at de er redd denne læreren.

Jeg ville til vanlig vært enig med dere, har selv jobbet som lærer og vet hvor vanskelig det kan være. Men i akkurat denne konkrete saken har jeg grunn til å tro på ungene, ut fra en rekke konkrete vurderinger av historien.

Det at det er så stort sprik mellom de to versjonene gjør at jeg føler jeg ikke kan "gi meg" i denne saken. Læreren sier at ungene lyver og at det ikke finnes hold i deres versjon. Det er m.a.o. en side som lyver og en annen som snakker sant. Det er akkurat dette som gjør det så utrolig vanskelig.

Så la meg omformulere spørsmålet litt: Hvs om dere hadde vært i min situasjon, der dere var helt overbevist om at ungene faktisk snakket sant. Hva ville dere gjort/sagt i et møte med læreren og rektor?

Hvis om atte dersom atte jeg hadde vært i din situasjon ville jeg nok vært litt mer på vakt overfor denne læreren. Det er nok også rektor nå. Men å kreve at dette skal få følger etter en mulig hendelse, syns jeg faktisk er litt på trynet. Ungene får ikke varige mèn av å bli tatt hardt i og for alt du vet kan det hende at ungen din faktisk HAR vært vanskelig. (neida, en lærer har ikke rett til å ta i elevene uansett) Dette at ungen din har fått kjeft kan ha ført til at han sier ufordelaktige ting om læreren for å hevne seg el.

Jeg vet ikke, det er ord mot ord og du kommer nok ingen vei.

[trollemor;o)]

Siden du ikke var tilstede selv da episoden skjedde, så vet du jo heller ikke hva som virkelig foregikk, eller hvor alvorlig dette egentlig var.

Det å bli tatt i armen, kan ha kommet overraskende på sønnen din, og kanskje blitt oppfattet som litt ydmykende selvom det ikke var direkte smertefullt. Ergo husker han dette som en vond og lei totalopplevelse, men klarer kun å gi uttrykk for den fysiske opplevelsen.

Læreren på sin side, føler seg kanskje urettmessig anklaget av deg. Det er jo en ganske alvorlig beskyldning å ha vært "fysisk brutal" mot en elev og bli forlangt tatt ut av klassen.

Hvis du ikke er kjent med at flere elever har hatt negative opplevelser med denne læreren, så ville jeg nok latt "tvilen komme tiltalte tilgode", og slått meg til ro med at dette var et engangstilfelle som har blitt oppfattet ganske ulikt av partene.

Godt skrevet!!! jeg signerer.

[laban]

Jeg synes det er litt klønete å la saken gå så langt før man tar et møte - og det burde ikke bare vært mellom deg og rektor.

Slike konflikter bør løses ved en oppklarende dialog. Uansett hvem som har gått over streken eller feiloppfattet situasjonen, kan den få en bedre slutt enn at man går i hver sin skyttergrav.

Rektor skulle arrangert dette tidligere, med både læreren, elevene og foreldre til stede. Og du skulle ikke krevd læreren fjernet før saken var belyst. Du skriver at du forsøkte å løse saken, jeg vet ikke hva som foregikk i den prosessen. Den har i hvert fall ikke ført fram dersom "løsningen" er at læreren ikke skal brukes.

Idag forlanges det at ungene skal møtes til mekling osv., ved mobbesaker dem imellom. Man får forlange omtrent det samme av voksne mennesker

synes

[frosken]

Jeg ser ikke noen motsetning mellom det å tro på at din gutt forsøker å være sannferdig når han forteller om episoden og det å kunne legge episoden bak seg og gå videre. Du forteller tross alt om en episode hvor gutten blir tatt hardt i - ikke om en episode av typen seksuelt overgrep eller annet som vi alle må ha nulltoleranse i forhold til.

Jeg ville på møtet ha fortalt at episoden skremte din sønn og at den har gjort at han er engstlig i forhold til lærervikaren. Be om at lærervikaren forsøker å gjenvinne guttens tillit gjennom å behandle ham godt i hverdagen.

Det er ikke nødvendig å ta stilling til akkurat hvor hardt lærervikaren tok i sønnen din eller bruke mer energi på akkurat hva som skjedde. Episoden skremte guttene og det må skolen forholde seg til, men etter min oppfatning er det ikke gitt at en slik episode skal medføre at en person ikke lenger kan være lærervikar i den aktuelle klassen.

[løvinne71]

Jeg blir litt oppgitt over dere. Jeg kan selvsagt forklare i detalj hvordan dette skjedde, men det kunne ikke ha etterlatt noe blåmerke. Er det ingen som kan se for seg en situasjon dr man faktisk TROR på ungene?

Jeg er ikke naiv og vet godt at unger overdriver av og til, særlig når det vil spille noen rolle for deres egen befatning med saken. Slik er det ikke i dette konkrete tilfellet.

Hva ville dere gjort dersom dere barn kom hjem og fortalte noe slikt, og dere etter grundig konkret vurdering hadde grunn til å tro på dem? Er det fordi det er snakk om en lærer? Hva om det hadde vært snakk om en nabo, en bussjåfør eller en turntrener? Er det ikke mulig for dere å tro på det barna deres forteller? I så fall, hvem skal barna dere henvende seg til når de har vonde opplevelser?

For det første: Denne saken baserer seg jo på "ord mot ord" - ikke mot "bevisføring."

Det er derfor umulig å "løse" saken i den forstand at den virkelige sannheten kommer frem, rett og slett fordi oppfatningen av sannhet er individuell.

Så la oss tenke oss et "worst-case-scenario" der ungenes versjon er riktig, og at læreren virkelig tok hardt i din sønn. (uten blåmerke?!)

Kan dette ha vært nødvendig, eller velfortjent, i den gitte situasjonen?

Eller kan det ha vært en impulshandling fra en frustrert lærer som måtte takle en opphetet situasjon?

I begge tilfeller mener jeg det er forståelig, og tilgivelig, at noe slikt kan skje, selvom det ikke er korrekt "etter boka." Lærere er også bare mennesker som kan overreagere av og til.

Sett fra lærerens side, så har jo denne handlingen allerede hatt store konsekvenser for ham, først ved at det har kommet inn en klage/beskyldning fra deg, han har vært i samtale med skole-ledelsen, og han har snakket direkte med deg for å forklare sin versjon.

Han har blitt forlangt fjernet fra klassen, og han skal nå i enda et møte med deg og skoleledelsen.

Enten denne læreren er skyldig eller ikke, så har han fått sin straff ved å ha blitt mistenkeliggjort både ovenfor skole-ledelsen og foreldrene. Og som kjent skal svært mye til å renvaske seg fra slike rykter/mistanker.

M.a.o tror jeg det er svært liten "fare for gjentagelse" nå som han føler at han blir holdt under oppsikt.

Så egentlig er det ganske irrelevant hvem som har rett i sin oppfatning av akkurat denne episoden.

Poenget for deg er vel at noe tilsvarende ikke skjer igjen?

[Gjest mora2]

Uff, så ekkel situasjon å komme opp i...

Jeg tror det er viktig at du viser ungene at du tror dem. Ellers er det ikke sikkert dem forteller noe neste gang dem opplever noe som er ekkelt for dem.

Jeg ville krevd at læreren gav eleven en unnskyldning. Uten tvil. Og jeg ville presset rektor på å fjerne læreren fra den aktuelle klassen. Elevene skal være trygge på lærerene, ikke redde.

Nå vet jo ikke jeg hele hendelseforløpet, men du som mor vet jo hvordan gutten din er. Om han snakker sant eller overdriver.

Noen elever trenger å bli tatt litt i armen tror jeg.. Men om det gjelder din sønn vet jeg ikke. Sannsynligvis ikke siden har er så skremt.

Lykke til på møtet. Håper det løser seg til det beste for alle parter. *klem*

[Gjest oppgitt skolemamma]

For det første: Denne saken baserer seg jo på "ord mot ord" - ikke mot "bevisføring."

Det er derfor umulig å "løse" saken i den forstand at den virkelige sannheten kommer frem, rett og slett fordi oppfatningen av sannhet er individuell.

Så la oss tenke oss et "worst-case-scenario" der ungenes versjon er riktig, og at læreren virkelig tok hardt i din sønn. (uten blåmerke?!)

Kan dette ha vært nødvendig, eller velfortjent, i den gitte situasjonen?

Eller kan det ha vært en impulshandling fra en frustrert lærer som måtte takle en opphetet situasjon?

I begge tilfeller mener jeg det er forståelig, og tilgivelig, at noe slikt kan skje, selvom det ikke er korrekt "etter boka." Lærere er også bare mennesker som kan overreagere av og til.

Sett fra lærerens side, så har jo denne handlingen allerede hatt store konsekvenser for ham, først ved at det har kommet inn en klage/beskyldning fra deg, han har vært i samtale med skole-ledelsen, og han har snakket direkte med deg for å forklare sin versjon.

Han har blitt forlangt fjernet fra klassen, og han skal nå i enda et møte med deg og skoleledelsen.

Enten denne læreren er skyldig eller ikke, så har han fått sin straff ved å ha blitt mistenkeliggjort både ovenfor skole-ledelsen og foreldrene. Og som kjent skal svært mye til å renvaske seg fra slike rykter/mistanker.

M.a.o tror jeg det er svært liten "fare for gjentagelse" nå som han føler at han blir holdt under oppsikt.

Så egentlig er det ganske irrelevant hvem som har rett i sin oppfatning av akkurat denne episoden.

Poenget for deg er vel at noe tilsvarende ikke skjer igjen?

For det første er nettopp mitt poeng at det ikke går an å "løse" denne saken. Det er IKKE jeg som ønsker noe møte nå, halvannen måned etter episoden. Jeg skulle ønske saken ble lagt død.

For det andre var læreren på det aktuelle tidspunktet en sjeldent brukt vikar, og da virket det som er OK løsning å forsøke å unngå å bruke ham som vikar i akkurat denne klassen.

Ford et tredje finnes det ingen uenighet om foranledningen til episoden, og det var ingen opphetet situasjon.