Er lykken i livet å stifte familie?

[Gjest Gydaglitter]

har jeg rørt borti et sårt punkt hos deg eller noe sånt? Eller fikk du bare lyst til å provosere litt? Eller kanskje du er en av brukerne jeg jobber med?

Verken eller.

Jeg har bipolar lidelse, men lever og jobber som de fleste andre. Jeg har også fem barn.

Jeg lever det "normale" livet som man ønsker seg, men som ikke kan fordi medisinene de tar ikke fungerer like bra på alle.

Så, ja jeg kunne ha vært en av dine "stakkare"

(ja, jeg vrir meg bare ved tanken)

[frosken]

Hva som gjelder for deg, har jeg ikke forutsetninger for å uttale meg om.

Derimot tror jeg dine kollegaer har rett i at dette for mange er et sårt tema.

For min egen del vet jeg at det å elske en annen og oppleve hans kjærlighet er en erfaring som jeg ikke ville ha vært foruten - utrolig mye jeg kunne gitt avkall på før det.

[frosken]

Nå har ikke jeg selv barn og kan ikke sette meg inn i morsrollen. En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen? Man kan ha mye glede av et kjæledyr også

''En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen?''

Jo, etter min mening er bikkja en dårlig kompensasjon for det sosiale samværet man kan ha med et menneske som står en nær.

[cathlin]

Jeg skriver dette på psykiatriforumet fordi jeg tar utgangspunkt i psykiatriske pasienter. Spørsmålet var heller omvendt: kan det bli et psykiatrisk problem å ønske seg familie men ikke få det til? Kan man leve et godt liv uten? Blir man lykkeligere av å stifte familie, hvis man ikke er lykkelig fra før?

''kan det bli et psykiatrisk problem å ønske seg familie men ikke få det til? Kan man leve et godt liv uten? Blir man lykkeligere av å stifte familie, hvis man ikke er lykkelig fra før?''

Det kommer jo an på grunnen til at man ikke får det til. Psykiatriske problemer er også et veldig vidt begrep. Psykiatriske pasienter er vidt forskjellige mennesker. Mennesker har forskjellige ønsker og drømmer i livet. Og mange ønsker og drømmer om det samme. De fleste ønsker vel å knytte seg til andre mennesker og opplever det som meningsfult. Og mange ønsker barn osv. Kanskje mange blir lykkeligere av å stifte familie, hvis man ikke er lykkelig fra før, men det kommer jo an på hva man ønsker og har behov for.

[Gjest jobber i psykiatrien.]

Det er i alle fall ikke uvanlig å lengte etter ting som virker laaaaangt utenfor rekkevidde. Jeg tipper at mange av de pasientene du har med å gjøre, går ut fra - og kanskje med rette - at de ikke har mulighet til å etablere en familie noen gang.

Du har muligheten til å etablere familie om du vil, og tar et bevisst valg om å la være. Det er en helt annen situasjon.

Jeg vil ikke si at disse pasientene ikke har mulighet til å etablere seg. Har sett eksempler blant pasientene at det har vært mulig. Jeg tror heller at angsten setter en stopper for det, at det virker for skummelt å skulle gjøre det. Jeg vet også om mennesker med PU som lever sammen, men hvor barn er uaktuelt pga utviklingshemningen.

Du skriver at jeg har muligheten til å etablere meg hvis jeg kan det. Hvis du leser tråden nedover så leser du at det å etablere seg for meg er ganske problematisk pga min somatiske lidelse. Jeg kan få store problemer med å bære frem et barn, og jeg vil også få problemer med å kunne gi barnet alt den trenger pga min sviktende form. Da er jeg avhengig av at min partner gjør nærmest 70 prosent av oppdragelsen. Jeg synes det blir feil å sette barn til verden når man ikke har noe særlig å tilby det. Heldigvis for meg så er ikke det å stifte familie noe aktuelt tema for meg nå. Hvis jeg hadde vært veldig opptatt av det så hadde det vært veldig trist for meg.

[Gjest jobber i psykiatrien]

''En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen?''

Jo, etter min mening er bikkja en dårlig kompensasjon for det sosiale samværet man kan ha med et menneske som står en nær.

Da er vi uenige.

[cathlin]

Da er vi uenige.

Seriøst? En hund kan ikke erstatte et menneskelig nærvær.

[Gjest jobber i psykiatrien]

Verken eller.

Jeg har bipolar lidelse, men lever og jobber som de fleste andre. Jeg har også fem barn.

Jeg lever det "normale" livet som man ønsker seg, men som ikke kan fordi medisinene de tar ikke fungerer like bra på alle.

Så, ja jeg kunne ha vært en av dine "stakkare"

(ja, jeg vrir meg bare ved tanken)

jeg ble ikke så veldig mye klokere på svaret jeg fikk av deg. Hva er det egentlig du er så provosert over, kan du uttrykke det tydeligere?

[PieLill]

Familie står altså ikke høyt på din personlige prioriteringsliste.

Dermed er det sikkert andre ting som ville vært et stort tap for deg å leve uten, og kanskje være fullstendig avskåret fra å noen gang få oppleve. Ting som mange andre gladelig unnværer.

Vanskeligere er det ikke. Ønske om familie og barn, er vel blant de vanligste grunnleggende ønsker hos mennesker, selv om det selvsagt for noen ikke oppleves så viktig.

Det er også stor forskjell på å velge å avstå fra noen innen rekkevidde og å være avskåret fra noe for alltid. Mange kvinner endrer f.eks. syn på hvor viktig det er å få barn når de siste togene begynner å forlate perrongen.

mvh

[PieLill]

''En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen?''

Jo, etter min mening er bikkja en dårlig kompensasjon for det sosiale samværet man kan ha med et menneske som står en nær.

Tiltredes.

mvh

[Gjest Sozo]

Jeg vil ikke si at disse pasientene ikke har mulighet til å etablere seg. Har sett eksempler blant pasientene at det har vært mulig. Jeg tror heller at angsten setter en stopper for det, at det virker for skummelt å skulle gjøre det. Jeg vet også om mennesker med PU som lever sammen, men hvor barn er uaktuelt pga utviklingshemningen.

Du skriver at jeg har muligheten til å etablere meg hvis jeg kan det. Hvis du leser tråden nedover så leser du at det å etablere seg for meg er ganske problematisk pga min somatiske lidelse. Jeg kan få store problemer med å bære frem et barn, og jeg vil også få problemer med å kunne gi barnet alt den trenger pga min sviktende form. Da er jeg avhengig av at min partner gjør nærmest 70 prosent av oppdragelsen. Jeg synes det blir feil å sette barn til verden når man ikke har noe særlig å tilby det. Heldigvis for meg så er ikke det å stifte familie noe aktuelt tema for meg nå. Hvis jeg hadde vært veldig opptatt av det så hadde det vært veldig trist for meg.

Var ditt innlegg opprinnelig ment som en måte å få ut av seg litt selvmedlidenhet?

Fysisk problem?

Er du en av de smellfeite sluggene som sitter på ræva og strikker på psyk avdeling? Mens du får betalt for å hovere?

[Gjest jobber i psykiatrien]

Seriøst? En hund kan ikke erstatte et menneskelig nærvær.

Nå har jeg påpekt flere ganger at jeg ikke gjør noen direkte sammenlikning her. Det jeg ville frem til er at en hund kan gi mye glede i hverdagen sammenliknet med å ikke noen der i det hele tatt. Det er under forutsetning av at man er glad i dyr. Det handler vel mest om å finne ut hva som gjør en selv glad. Om man ikke kan få det en ønsker seg mest, så kanskje man kan finne andre alternativer?

[cathlin]

Nå har jeg påpekt flere ganger at jeg ikke gjør noen direkte sammenlikning her. Det jeg ville frem til er at en hund kan gi mye glede i hverdagen sammenliknet med å ikke noen der i det hele tatt. Det er under forutsetning av at man er glad i dyr. Det handler vel mest om å finne ut hva som gjør en selv glad. Om man ikke kan få det en ønsker seg mest, så kanskje man kan finne andre alternativer?

Man må også få lov til å sørge over det man ikke har.

[PieLill]

"Barnløse par er i gjennomsnitt syv prosent mer lykkelig enn de med barn."

Kilde: http://www.side2.no/helse/article2041727.ece

Med vennlig hilsen

Jeg er veldig nysgjerrig på hvodan de måler lykke.

Er det et mest mulig stressfritt, bekymringsfritt og friksjonsfritt liv?

mvh

[Gjest jobber i psykiatrien]

Familie står altså ikke høyt på din personlige prioriteringsliste.

Dermed er det sikkert andre ting som ville vært et stort tap for deg å leve uten, og kanskje være fullstendig avskåret fra å noen gang få oppleve. Ting som mange andre gladelig unnværer.

Vanskeligere er det ikke. Ønske om familie og barn, er vel blant de vanligste grunnleggende ønsker hos mennesker, selv om det selvsagt for noen ikke oppleves så viktig.

Det er også stor forskjell på å velge å avstå fra noen innen rekkevidde og å være avskåret fra noe for alltid. Mange kvinner endrer f.eks. syn på hvor viktig det er å få barn når de siste togene begynner å forlate perrongen.

mvh

Det som var mitt spørsmål var om dette med å stifte familie var et genuint savn hos disse menneskene, eller om det heller dreide seg om å føle seg anderledes hvis de ikke gjorde det. Det blir jo fremstilt som lykken i livet å stifte familie. Det kan jo få folk til å føle at de aldri kan bli lykkelig hvis de ikke klarer å oppnå det.

jeg drømmer ikke om noen familie nå. Jeg ser ikke bort fra at det kan endre seg om noen år. Men nå er jeg fornøyd med å være fri og singel.

[Gjest jobber i psykiatrien]

Man må også få lov til å sørge over det man ikke har.

Det skal man selvfølgelig få gjøre. Det tror jeg alle som ikke har fått oppfyllt det man ønsker seg vil gjøre.

[cathlin]

Det som var mitt spørsmål var om dette med å stifte familie var et genuint savn hos disse menneskene, eller om det heller dreide seg om å føle seg anderledes hvis de ikke gjorde det. Det blir jo fremstilt som lykken i livet å stifte familie. Det kan jo få folk til å føle at de aldri kan bli lykkelig hvis de ikke klarer å oppnå det.

jeg drømmer ikke om noen familie nå. Jeg ser ikke bort fra at det kan endre seg om noen år. Men nå er jeg fornøyd med å være fri og singel.

Hvem er disse menneskene? Er det en ensartet gruppe?

[frosken]

Da er vi uenige.

Hva er vi uenige om?

[PieLill]

Det som var mitt spørsmål var om dette med å stifte familie var et genuint savn hos disse menneskene, eller om det heller dreide seg om å føle seg anderledes hvis de ikke gjorde det. Det blir jo fremstilt som lykken i livet å stifte familie. Det kan jo få folk til å føle at de aldri kan bli lykkelig hvis de ikke klarer å oppnå det.

jeg drømmer ikke om noen familie nå. Jeg ser ikke bort fra at det kan endre seg om noen år. Men nå er jeg fornøyd med å være fri og singel.

''Det som var mitt spørsmål var om dette med å stifte familie var et genuint savn hos disse menneskene, eller om det heller dreide seg om å føle seg anderledes hvis de ikke gjorde det.''

Er det noen motsetning i det? Ofte handler det om både og. Savnet etter familie kan forsterkes av følelsen av å være annerledes og utenfor. Følelsen av å være annerledes og utenfor kan forsterkes av at de opplever sin annerledeshet som en hovedgrunn til at de ikke oppnår noe de lengter etter.

Å vurdere hva som er et genuint savn hos medmennesker, skal vi kanskje være forsiktige med.

I noen sammenhenger hauses dette med kjæreste og familie så til de grader opp, at man som singel kan bli ganske lei. Jo, man kan selvsagt ha et fint liv som singel. Og det er stort sett alltid et godt valg å fokusere mest på det man har og realistisk kan oppnå, framfor det som midlertidig eller permanent er utenfor rekkevidde.

Har du fått litt overdose med familiemas?

mvh

[Angustia]

Jeg vil ikke si at disse pasientene ikke har mulighet til å etablere seg. Har sett eksempler blant pasientene at det har vært mulig. Jeg tror heller at angsten setter en stopper for det, at det virker for skummelt å skulle gjøre det. Jeg vet også om mennesker med PU som lever sammen, men hvor barn er uaktuelt pga utviklingshemningen.

Du skriver at jeg har muligheten til å etablere meg hvis jeg kan det. Hvis du leser tråden nedover så leser du at det å etablere seg for meg er ganske problematisk pga min somatiske lidelse. Jeg kan få store problemer med å bære frem et barn, og jeg vil også få problemer med å kunne gi barnet alt den trenger pga min sviktende form. Da er jeg avhengig av at min partner gjør nærmest 70 prosent av oppdragelsen. Jeg synes det blir feil å sette barn til verden når man ikke har noe særlig å tilby det. Heldigvis for meg så er ikke det å stifte familie noe aktuelt tema for meg nå. Hvis jeg hadde vært veldig opptatt av det så hadde det vært veldig trist for meg.

''Jeg vil ikke si at disse pasientene ikke har mulighet til å etablere seg. Har sett eksempler blant pasientene at det har vært mulig. Jeg tror heller at angsten setter en stopper for det, at det virker for skummelt å skulle gjøre det.''

At "angsten setter en stopper for det" forteller vel mer om dine pasienters helse enn din.. Ikke under- eller overvurder menneskers diagnoser - -men det veit du jo alt om som ansatt i psykiatrien, håper jeg?

''Nå er jeg i slutten av tjueårene selv, er singel og barnløs. Har selv ikke hatt noe behov for reprodusere meg selv, eller inngå noe forpliktende forhold.

Bør jeg egentlig føle meg litt trist over dette? er det egentlig en kjip situasjon å være i? Hadde jeg blitt lykkeligere om jeg fikk mann og barn? Eller kan det være greit nok å skaffe seg hund?''

Det siste bør du kanskje diskutere med din kolleger og overordnede, har dere ikke i det minste "veiledning"?

Din potensielle lykke kan ikke jeg uttale meg om, men om en hund gir deg en samhørighetsfølelse er vel det flott!