Er lykken i livet å stifte familie?

[cathlin]

Det skal man selvfølgelig få gjøre. Det tror jeg alle som ikke har fått oppfyllt det man ønsker seg vil gjøre.

Nå må du ikke gå å legge deg. Dette kan bli en interessant diskusjon:-)

[Gjest macny]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvodan de måler lykke.

Er det et mest mulig stressfritt, bekymringsfritt og friksjonsfritt liv?

mvh

En ganske useriøs undersøkelse ser det ut som.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvodan de måler lykke.

Er det et mest mulig stressfritt, bekymringsfritt og friksjonsfritt liv?

mvh

Google scholar kan anbefales. Et søk på Robin Simon:

http://hsb.sagepub.com/cgi/content/abstract/46/4/341

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En ganske useriøs undersøkelse ser det ut som.

Hvordan ser du det?

For meg ser den meget seriøs ut. Provoserende ja, men useriøs av den grunn???

http://hsb.sagepub.com/cgi/content/abstract/46/4/341

[Gjest luksusproblem]

''En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen?''

Jo, etter min mening er bikkja en dårlig kompensasjon for det sosiale samværet man kan ha med et menneske som står en nær.

Kjenner et ektepar som ikke kan få barn. De er nå over 50 år, men i sin tid vurderte de å adoptere. men siden de ble redd for at de skulle måtte få et "mørkt" barn, la de det være. ( helt forferdelig, men sant). De har siden alltid hatt hund, og de sier at det er "barnet "deres. Selvfølgelig erstatter det ikke et barn, men det er vel en erstatning for å ha noen å dulle med? og ja, de er veldig lykkelige, på tross av at de har innsett at de ikke kan få barn.

[Gjest harikkenickfortiden]

Dette er vel individuelt. Kjenner en med autisme, i 20-årene, som er veldig lei seg, fordi han ikke har kjæreste. Jeg forklarer da at det er ikke alltid at en treffer den rette, og at det kan kanskje være bedre å ikke bekymre seg for det. og han mener også at han må jo få barn, for å føre slekten videre. Da sier jeg til han at det er ikke alle som kan få barn, og at det ikke er noe som en er nødt til. Av og til er han veldig deprimert for dette, andre ganger tenker han ikke på det engang. De aller fleste ønsker vel barn, jeg begynte å lengte til barn når jeg var 15 år. Det ligger vel i menneskenaturen. mens noen ikke har det ønsket? De som ikke ønsker det, og er fornøyd med det, er vel da lykkelige uten barn? Lykke kan være forskjellige fra menneske til menneske, det har ikke noe med diagnose å gjøre.

[trollemor;o)]

Det er vel ingen regel at alle skal gifte seg og stifte familie? Heldigvis finnes det mange som gjerne vil leve livet alene og føler at det er slik det skal være.

Lykken kan være så mangt og er ikke lik for alle. Jeg har ikke kunnet reprodusere meg selv (hahaha, teit ord!) men har fått fantastisk barn gjennom adopsjon. DET er lykken for meg og jeg har aldri drømt eller hatt et sterkt ønske om å føde mine egne barn. Mange tror meg kanskje ikke når jeg sier det, og det provosoerer meg.

På samme måte tror jeg at de som velger å leve barnløse og singel ofte ikke blir trodd når de sier at de er lykkelige og førnøyd med livet.

[Gjest verinoca]

Det er ikke bare en bruker. Det er visst snakk om flere. Jeg har ikke hørt det fra dem selv. jeg lurer på om det virkelig er et savn for dem, eller om det dreier seg mest om følelsen av å være anderledes hvis man ikke gjør som flertallet og stifter familie?

jeg føler ikke noe trang til å stifte familie nå. Men det kan jo fort endre seg. Da er det jo selvsagt sårt at det kan bli vanskelig å sette barn til verden pga min sykdom. Får håpe det finnes gode alternativer for meg.

Jeg kjenner flere jenter/damer som ikke ønsker familie (barn) og er veldig lykkelige med valget sitt.

Problemet oppstår når en selv kanskje ikke er riktig sikker på hva en ønsker. Hvis du er sånn midt i mellom skjønner jeg at du er forvirret. Men er du på tvil-siden er det sikkert ingen grunn til å stresse med det hele :-)

[laban]

Jeg tror mye av meningen med livet handler om følelse av mestring og av å være til nytte. Ansvaret for å gjøre seg nyttig henger i stor grad på en selv. Noen får mye av denne "bekreftende" følelsen nokså enkelt, gjennom at de har nær familie som trenger en. Andre må søke litt lenger ut, men det er ikke vanskelig å finne noe eller noen som har bruk for en.

F.eks. er det massevis av barn som har bruk for voksenpersoner med overskudd og ressurser. Den som ikke har egne barn, men noe å bidra med her, kan få nyttefølelse i bøtter og spann via det lokale idrettslaget, Røde Kors eller nærmeste asylmottak. En julaften på et arrangement for fattige, kan gi svært mye mer mening enn en anstrengt familiejul. Det er langt fra sånn at man alltid føler seg verdsatt og vellykket selv om man har kjernefamilie. Kanskje kommer den manglende lykkefølelsen det henvises til lengre ned, av "konkurransen" om å vise den mest mulig vellykkede fasaden.

Jeg tror også det er veldig normalt å føle litt misunnelse overfor de som er i en situasjon man selv er avskåret fra. Spesielt hvis man er nede i en bølgedal. Enslige kan rosemale familielivet når idyllen betraktes på avstand, mens småbarnsforeldre drømmer om en morgen for seg selv. Da jeg selv var ganske voksen og fremdeles uten både barn og kjæreste, kunne jeg se med vemod på familier på søndagstur. På den annen side så jeg dem krangle i matbutikken fredag ettermiddag uten å føle misunnelse i det hele tatt.

Man "bør" ikke føle seg presset til å ønske seg verken det ene eller det andre. Verden er heldigvis blitt såpass mangfoldig at det er plass til mange varianter. Alle må finne ut hva som er best for en selv ut fra sin situasjon - og være forberedt på å jobbe litt for å komme dit. Og ofte må man justere målene underveis, livet er ikke forutsigbart og rettferdig.

[tzatziki1365380058]

Hvem er disse menneskene? Er det en ensartet gruppe?

Godt spørsmål!

[tzatziki1365380058]

Det som var mitt spørsmål var om dette med å stifte familie var et genuint savn hos disse menneskene, eller om det heller dreide seg om å føle seg anderledes hvis de ikke gjorde det. Det blir jo fremstilt som lykken i livet å stifte familie. Det kan jo få folk til å føle at de aldri kan bli lykkelig hvis de ikke klarer å oppnå det.

jeg drømmer ikke om noen familie nå. Jeg ser ikke bort fra at det kan endre seg om noen år. Men nå er jeg fornøyd med å være fri og singel.

''Det som var mitt spørsmål var om dette med å stifte familie var et genuint savn hos disse menneskene, eller om det heller dreide seg om å føle seg anderledes hvis de ikke gjorde det.''

Av egen erfaring, vet jeg at det at jeg ønsket meg barn hadde årsak i et genuint savn, noe jeg kjente fysisk og psykisk, i hele meg (fikk mitt første barn i begynnelsen av 30-årene).

Savn etter partner, var for meg mer "kulturelt" betinget. Det var ikke en klo i hjertet, magen, overalt som høyt og tydelig signaliserte at jeg ønsket meg mann...

Men dette gjelder meg. Andre opplever det annerledes, noen opplever et reelt, genuing savn, andre tigges av ensomhetsfølelse, ønsket om å passe inn, leve i en situasjon de anser som "normal".

Det finnes ikke fasitsvar her. Den eneste man kan svare for, er seg selv.

[tzatziki1365380058]

Var ditt innlegg opprinnelig ment som en måte å få ut av seg litt selvmedlidenhet?

Fysisk problem?

Er du en av de smellfeite sluggene som sitter på ræva og strikker på psyk avdeling? Mens du får betalt for å hovere?

I all verden!

[tjohei]

Hvis du ikke føler sorg over dette, er et inge grunn til å deppe. Selv er jeg i samme situasjon, men så lenge lysten til å ha mann og barn ikke har kommet, er det ikke så man kan gjøre med det. Jeg er ikke tilrukket av kone eller morsrollen. Synes det virker veldig krevende.

[Katt-ja]

''En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen?''

Jo, etter min mening er bikkja en dårlig kompensasjon for det sosiale samværet man kan ha med et menneske som står en nær.

Jeg tror det er veldig stor forskjell på det å ikke ha noen andre levende vesener rundt seg i det daglige, og å ha noen kjæledyr. Forutsetningen er selvsagt at man liker dyr, da.

[Speak]

Vi mennesker er (heldigvis) veldig forskjellige. Det virker jo som om du er lykkelig med din livssituasjon. Og da skal ingen andre fortelle deg noe annet.

Jeg har venner/venninner som både er gift med barn, og single uten barn. Ingen virker mer lykkelige enn den andre. Men de i forhold med barn virker ofte mer stresset.

[løvinne71]

Det er vel ganske individuelt hva som er "lykken i livet."

Og det å finne en partner og få barn, er jo ikke alltid noe man PLANLEGGER bevisst, men noe som kommer naturlig fordi man forelsker seg, etablerer seg med partneren, og etterhvert blir det å få barn en naturlig "videreutvikling" av parforholdet.

Det å få barn handler jo ikke kun om å "reprodusere seg selv" men om å besørge at man har nær familie også i fremtiden.

Når man er ung, så er somregel den nærmeste familie de som er eldre / jevn gamle som en selv.

Man har foreldre, kanskje besteforeldre, søsken, tanter og onkler som danner "nær-familien"

Men etterhvert som de eldre generasjoner blir borte, så vil det jo bli de yngre som erstatter de som forvinner. Og det blir istedet barn / barnebarn, svigerbarn og kanskje oldebarn som sin "nær-familie"

Derfor vet jeg at mange barnløse, selvom det er et frivillig valg, ofte begynner å føle seg litt ensomme etterhvert som de blir eldre.

Når man er ung, frisk og aktiv, og klarer å fylle livet sitt med meningsfylte ting, så savner man kanskje ikke noe, og tenker kanskje ikke på at man vil føle det annerledes om 10-20 eller 30 år?

[frosken]

Jeg tror det er veldig stor forskjell på det å ikke ha noen andre levende vesener rundt seg i det daglige, og å ha noen kjæledyr. Forutsetningen er selvsagt at man liker dyr, da.

Jeg tror også at kjæledyr kan ha stor verdi for mennesker, har selv hund. Mener allikevel at sammenligningen med det å ha barn ikke fungerer. For mye er ulikt.

[frosken]

Kjenner et ektepar som ikke kan få barn. De er nå over 50 år, men i sin tid vurderte de å adoptere. men siden de ble redd for at de skulle måtte få et "mørkt" barn, la de det være. ( helt forferdelig, men sant). De har siden alltid hatt hund, og de sier at det er "barnet "deres. Selvfølgelig erstatter det ikke et barn, men det er vel en erstatning for å ha noen å dulle med? og ja, de er veldig lykkelige, på tross av at de har innsett at de ikke kan få barn.

''Selvfølgelig erstatter det ikke et barn, men det er vel en erstatning for å ha noen å dulle med? ''

Jeg får inntrykk av at du har et noe pussig syn på det å ha barn?

[Katt-ja]

Jeg tror også at kjæledyr kan ha stor verdi for mennesker, har selv hund. Mener allikevel at sammenligningen med det å ha barn ikke fungerer. For mye er ulikt.

Nå sammenlignet vel ikke trådstarter det til å være veldig likt, sa vel bare at det ikke var noen "dårlig kompensasjon" :-)

Som mor (i en fase hvor det er mye bekymringer, både generelle og mer spesielle) kan jeg med hånden på hjertet si at i mitt evt. neste liv skal jeg bare ha dyr... Men det husker jeg neppe.

Ikke misforstå, jeg elsker mine barn himmelhøyt - og kunne ikke tenkt meg å være dem foruten. Det er jo nettopp derfor de kan gi bekymringer, man ønsker at de skal være friske og lykkelige hele tiden,,,,

[Katt-ja]

''Selvfølgelig erstatter det ikke et barn, men det er vel en erstatning for å ha noen å dulle med? ''

Jeg får inntrykk av at du har et noe pussig syn på det å ha barn?

Jeg snakker med dyrene mine (selv om jeg ikke alltid får så intelligente svar), og det er kjempestor forskjell på å være hjemme alene med dyrene og heeelt alene hjemme (hvis alle de andre i familien og dyrene også har dratt på hytta eller noe sånt). Et tomt hus uten dyr er helt, helt tomt og stille. Med dyrene er det liv

Og så kan de koses med. Så en del likhetspunkter er det jo. De kan tilogmed mase og grise ;-)