Å gå hardt ut i jobbintervju/ny jobb

[Liliaceae]

Virker som om arbeidsgivere ønsker folk som har god selvtillit og gir inntrykk av at de fikser det meste, til tross for at kanskje noe kompetanse mangler. Synes jo det til en viss grad er en fin egenskap, å utstråle trygghet rundt seg selv, og absolutt positivt dersom en klarer å "levere" når den tid kommer. De klarer å finne ut av ting, leser seg opp og er villige til å bruke opplæringstiden meget flittig, også ved å bruke av sin egen fritid.

Men hva med de som virkelig har kompetansen, men som kan virke litt sjenerte, tilbakeholdne under intervju. De kan jo gå glipp av en god jobb, fordi de ikke klarer å overbevise potensiell arbeidsgiver at de kan levere. De må kanskje være 120% sikker før de kan si at de behersker en ting.

Jeg må ærlig innrømme at jeg liker den som ble beskrevet først. Også fordi disse gjerne er flinke til å uttrykke seg verbalt, og man trenger ikke å hale ut svar av dem.

Men selvsagt, en mellomting er jo det aller beste da.

Ville bare sette det litt på spissen her, for å få frem ytterpunktene og da også lettere å vise kontrastene.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men mitt inntrykk er i alle fall at de med selvtillit som er frempå og proaktive har en karriere som går litt raskere fremover, enn andre.

Synspunkter på dette? Er det urimelig at det evt. er slik?

[Gjest Elextra]

Det kommer jo helt an på typen jobb.

Jeg har selv vært med på å ansette folk som har vært proaktive og vist sterk motivasjon for en jobb fremfor de faglig aller sterkeste.

[Gjest prust]

Det kommer an på hva slags stilling det gjelder. De fleste stillingene hos oss er utadrettet med mye kundefokus og samarbeid både internt og med eksterne kunder - og det krever at de fleste hos oss må tørre å snakke høyt og tørre å si sin mening, men også kunne lytte og samarbeide.

Det er ikke alltid den formelle kompetansen til en kandidat er det som veier tyngst nei, men det er ofte en kombinasjon av utdanning, jobberfaring, personlighet og referanser som gjør om en blir innstilt som nr 1, 2 eller 3.

Og så bør en ikke være redd for å skilte med erfaring eller egenskaper som ikke nødvendigvis det er spurt etter. Vi har flere ganger endt med en person som på papiret ikke var akkurat den vi søkte etter, men som gjennom intervjuet viste seg å kunne tilføre oss mye positivt!

[Gjest vil nå jeg si :)]

Amen for dette.

Jeg er/var selv veldig sjenert og tilbakeholden på jobbintervju

og har derfor slitt litt,

i starten på en jobb kan jeg også virke veldig forsiktig, så tror arb.givere har følt seg i tvil om meg, men så viser det seg at jeg mestrer jobben supert, jeg er absolutt ikke sjenert nå når jeg jobber, tar telefonen og andre henvendelser.

Derimot en annen arbeidstaker her som er av den brautete utadvendte typen

slurver, gir dårlig service, er ofte "syk" og kommer for sent.

Jeg er så glad jeg fikk sjansen og fikk denne jobben.

Sjefer bør se på kompetanse og personlige egenskaper,

ikke hvem de liker å prate med, mange er utrolig flinke til å smiske, flire, spøke og gapskratte og gi inntrykk av at de har den selvtilliten - lett å tro at de da er flinke, noe de nødvendigvis ikke er. Oftest er det den som ikke gjør så mye ut av seg som er den dyktige.

[Gjest Elextra]

Amen for dette.

Jeg er/var selv veldig sjenert og tilbakeholden på jobbintervju

og har derfor slitt litt,

i starten på en jobb kan jeg også virke veldig forsiktig, så tror arb.givere har følt seg i tvil om meg, men så viser det seg at jeg mestrer jobben supert, jeg er absolutt ikke sjenert nå når jeg jobber, tar telefonen og andre henvendelser.

Derimot en annen arbeidstaker her som er av den brautete utadvendte typen

slurver, gir dårlig service, er ofte "syk" og kommer for sent.

Jeg er så glad jeg fikk sjansen og fikk denne jobben.

Sjefer bør se på kompetanse og personlige egenskaper,

ikke hvem de liker å prate med, mange er utrolig flinke til å smiske, flire, spøke og gapskratte og gi inntrykk av at de har den selvtilliten - lett å tro at de da er flinke, noe de nødvendigvis ikke er. Oftest er det den som ikke gjør så mye ut av seg som er den dyktige.

''Oftest er det den som ikke gjør så mye ut av seg som er den dyktige.

''

Absolutt riktig det du sier. Som arbeidsgiver bør en derfor være en god menneskekjenner og ikke falle for overfladisk sjarm.

[Gjest undisgudy]

Jeg var i gruppeintervju på en jobb der en skulle yte service, sitte i skranke og hjelpe folk og det var den personen som snakket rett fra levra og var mest frampå som fikk jobben. Jeg trodde hun ikke kom til å få jobben fordi hun virket litt enkel og grenseløs, men dette slo faktisk an. Hun var som et lite fyrverkeri.. Mulig noen syns det er sjarmerende. Jeg syns absolutt ikke denne personen ga det beste inntrykket, men det var muligens andre ting som spilte inn også.

[Gjest mallet]

Det kommer litt an på stillingen. En mellomting er jo ofte det beste. Men min opplevelse som vanlig ansatt i en bedrift som krever mye samarbeid er at det ofte kan være litt vanskelig å samarbeide med folk som er veldig beskjedne og tilbakeholdne.

Resultatene blir bedre når folk tør å komme med bidrag og meninger selv om de ikke er 120% sikre - da får man nye innspill og kan diskutere dem åpent. Så kommer man kanskje frem til et sluttresultat som er bedre enn noe hver enkelt kunne sittet og grublet seg fram til på egenhånd, selv om de hver for seg har god kompetanse. Det å tørre å hevde sin mening var også noe som ble vektlagt i intervjuet til stillingen jeg har nå.

[Liliaceae]

Amen for dette.

Jeg er/var selv veldig sjenert og tilbakeholden på jobbintervju

og har derfor slitt litt,

i starten på en jobb kan jeg også virke veldig forsiktig, så tror arb.givere har følt seg i tvil om meg, men så viser det seg at jeg mestrer jobben supert, jeg er absolutt ikke sjenert nå når jeg jobber, tar telefonen og andre henvendelser.

Derimot en annen arbeidstaker her som er av den brautete utadvendte typen

slurver, gir dårlig service, er ofte "syk" og kommer for sent.

Jeg er så glad jeg fikk sjansen og fikk denne jobben.

Sjefer bør se på kompetanse og personlige egenskaper,

ikke hvem de liker å prate med, mange er utrolig flinke til å smiske, flire, spøke og gapskratte og gi inntrykk av at de har den selvtilliten - lett å tro at de da er flinke, noe de nødvendigvis ikke er. Oftest er det den som ikke gjør så mye ut av seg som er den dyktige.

''..men så viser det seg at jeg mestrer jobben supert, jeg er absolutt ikke sjenert nå når jeg jobber, tar telefonen og andre henvendelser.''

- Ja, og det er jo veldig dumt om man går glipp av jobb, fordi potensiale ikke blir lagt merke til.

''Derimot en annen arbeidstaker her som er av den brautete utadvendte typen slurver, gir dårlig service, er ofte "syk" og

kommer for sent.

Sjefer bør se på kompetanse og personlige egenskaper, ikke hvem de liker å prate med, mange er utrolig flinke til å smiske, flire, spøke og gapskratte og gi inntrykk av at de har den selvtilliten - lett å tro at de da er flinke, noe de nødvendigvis ikke er.''

- Man kan nok gå i den fella, selv om en utadvendt person som er lett å komme i kontakt med ikke er ensbetydende med at personen er slurvete, gir dårlig service og har mye fravær.

''Oftest er det den som ikke gjør så mye ut av seg som er den dyktige.''

- Den som ikke gjør så mye ut av seg kan være minst like dyktig om ikke enda bedre. Det er jeg enig i. Men samtidig merker jeg at en person som utstråler trygghet og selvtillit, har lettere for å gi meg tiltro at personen takler jobben og klarer å gi av seg selv. I tillegg får jeg også inntrykk av at en slik person vil kunne gi beskjed om det er noe en er misfornøyd med, framfor å "gnage" på ting..

Ulempen med å være stille, sjenert, og/eller vise usikkerhet, er at man rett og slett blir usikker på om personen kan klare å gjøre jobben skikkelig. Om en tør å si ifra om det er noe. Dessverre får man ofte for liten tid til å bli kjent, slik at "sjenertheten" fremdeles vil være der ved siste møte og når avgjørelsen skal tas..