Byttet du navn da du giftet deg?

[morsan]

Man kan ikke bruke hakeparenteser. Antakelig ser det ut som HTML eller noe sånt. Jeg har også erfart at de - og innholdet - blir borte.

Jeg synes absolutt du skulle kalle deg fru "overlege" Finn Farsansen. Da er det liksom ingen tvil om identiteten.

Takk for html-forklaringen:-)

Ja, Fru overlege Finn Farsansen er det virkelig dreis over. Jeg har faktisk blitt omtalt som "overlegefrue" av faren til en sommervenn av junior (for å bruke akkurat den tittelen). Det var ganske snodig synes jeg - følte meg redusert til et slags aksessorium til mannen!

[laban]

Takk for html-forklaringen:-)

Ja, Fru overlege Finn Farsansen er det virkelig dreis over. Jeg har faktisk blitt omtalt som "overlegefrue" av faren til en sommervenn av junior (for å bruke akkurat den tittelen). Det var ganske snodig synes jeg - følte meg redusert til et slags aksessorium til mannen!

Nettopp. Spesielt siden du ikke akkurat er "pleiemedhjelper" selv.

Nå får vi stoppe, før det utvikler seg til en legeroman :-))

[morsan]

Nettopp. Spesielt siden du ikke akkurat er "pleiemedhjelper" selv.

Nå får vi stoppe, før det utvikler seg til en legeroman :-))

''Nå får vi stoppe, før det utvikler seg til en legeroman :-))''

*fnis*

[Gjest Elextra]

''I stor grad enig med deg, men om ikkekvinnefrigjørende, så følte jeg det fremdeles som en smule underdanig å skulle utradere mitt navn og bli "fru X" når jeg giftet meg. Føltes temmelig anakronistisk, særlig all den tid jeg selv var over 30 og hadde en slags karriere.''

Hadde jeg følt det som underdanig hadde jeg neppe byttet navn;-) Det var jo mitt valg alene. Hvis han jeg skulle gifte meg med hadde forlangt at jeg byttet navn, hadde vi vel ikke vært gift en gang... Jeg har forøvrig vært gift i 15 år, men har vel enda til gode å kalle meg Fru Etternavn. Jeg har da et fornavn.

'' Jeg har forøvrig vært gift i 15 år, men har vel enda til gode å kalle meg Fru Etternavn''

Haha, det har jeg kalt meg, enda det ikke engang er navnet mitt!

Da i utlandet overfor noe fjerne personer (fjerne for meg), og mest bare for å bekrefte mitt forhold til familien og mannen :-).

[Gjest Elextra]

Her byttet han til mitt navn )

Ja, det er jo også en mulighet! Men ikke så vanlig, tror jeg. Vanligere er det vel at mannen evt. tar kvinnens etternavn som mellomnavn, slik at begge/alle blir hetende "mellomnavn etternavn".

[....AV]

'' Jeg har forøvrig vært gift i 15 år, men har vel enda til gode å kalle meg Fru Etternavn''

Haha, det har jeg kalt meg, enda det ikke engang er navnet mitt!

Da i utlandet overfor noe fjerne personer (fjerne for meg), og mest bare for å bekrefte mitt forhold til familien og mannen :-).

:-)

Ja, der har du enda en fordel med samme navn ;-)

[Gjest Elextra]

:-)

Ja, der har du enda en fordel med samme navn ;-)

Har da alltid vært oppmerksom på fordelene, ser særlig det at en slipper å forklare hvilke barn som er mine, men jeg synes likevel dette er overkommelig, og at andre ting teller mer .

[Speak]

Jeg byttet til et mye finere navn:-)

[Gjest Elextra]

Jeg byttet til et mye finere navn:-)

Ja, jeg har skjønt det er manges motiv for å bytte (eller delmotiv)

[Gjest henger ikke med]

Nei, jeg byttet ikke navn.

Det hender seg at jeg sier med et smil til 10-15 år yngre kvinner at jeg var "gammeldags" og derfor ikke tok hans navn! *he he* Det overrasker meg at jeg har mange kollegaer født ca 1980 og med høyere utdannelse som nesten alle har tatt mannens navn.

For meg handler det ikke om kvinnefrigjøring, men om identitet og hva som for meg var det helt naturlige: Å fortsette å hete det samme jeg hadde hett siden fødselen.

Allerede som lite barn syntes jeg det var trist å tenke på at jeg som jente "måtte" skifte navn ved ekteskapsinngåelse, slik det jo var den gangen.

Jeg spurte moren min hvorfor kjente skuespillerinner osv ble omtalt ved pikenavnene sine, og mor fortalte at det var fordi de hadde blitt kjent under dette navnet før de giftet seg.

Jeg husker jeg tenkte at jeg håpet at jeg "rakk" å bli kjent før jeg giftet meg slik at jeg slapp å bytte navn...;-) Men samtidig hadde jeg jo litt dårlig tid på meg, ettersom jeg jo dengang da tenket at jeg nok skulle gifte meg som 18-åring *he he*

Derfor passet endringen av navneloven i ca 1980 (?) som hånd i hanske for meg, og jeg tok det egentlig for gitt at alle helst ville fortsette å hete det samme hele livet, og ble derfor overrasket da flere studievenninner byttet navn. For meg ville det vært like rart som å skulle bytte fornavnet mitt.

Jeg har inntrykk av at det er enda mer vanlig å ta mannens navn nå enn det var for 15-20 år siden.

''Jeg husker jeg tenkte at jeg håpet at jeg "rakk" å bli kjent før jeg giftet meg slik at jeg slapp å bytte navn...;-) Men samtidig hadde jeg jo litt dårlig tid på meg, ettersom jeg jo dengang da tenket at jeg nok skulle gifte meg som 18-åring *he he*

Derfor passet endringen av navneloven i ca 1980 (?) som hånd i hanske for meg, og jeg tok det egentlig for gitt at alle helst ville fortsette å hete det samme hele livet, og ble derfor overrasket da flere studievenninner byttet navn. For meg ville det vært like rart som å skulle bytte fornavnet mitt.''

Nå er det et eller annet jeg ike henger med i her. Det var da ikke slik at kvinnen måtte ta mannens etternavn før 1980. Mine foreldre giftet seg før 1980, og min mor skiftet ikke navn. Det var riktignok svært uvanlig å ikke gjøre det, men det var da ikke ulovlig. Så hva var denne endringen i navneloven av 1980?

[Gjest henger ikke med]

Nei, jeg byttet ikke navn.

Det hender seg at jeg sier med et smil til 10-15 år yngre kvinner at jeg var "gammeldags" og derfor ikke tok hans navn! *he he* Det overrasker meg at jeg har mange kollegaer født ca 1980 og med høyere utdannelse som nesten alle har tatt mannens navn.

For meg handler det ikke om kvinnefrigjøring, men om identitet og hva som for meg var det helt naturlige: Å fortsette å hete det samme jeg hadde hett siden fødselen.

Allerede som lite barn syntes jeg det var trist å tenke på at jeg som jente "måtte" skifte navn ved ekteskapsinngåelse, slik det jo var den gangen.

Jeg spurte moren min hvorfor kjente skuespillerinner osv ble omtalt ved pikenavnene sine, og mor fortalte at det var fordi de hadde blitt kjent under dette navnet før de giftet seg.

Jeg husker jeg tenkte at jeg håpet at jeg "rakk" å bli kjent før jeg giftet meg slik at jeg slapp å bytte navn...;-) Men samtidig hadde jeg jo litt dårlig tid på meg, ettersom jeg jo dengang da tenket at jeg nok skulle gifte meg som 18-åring *he he*

Derfor passet endringen av navneloven i ca 1980 (?) som hånd i hanske for meg, og jeg tok det egentlig for gitt at alle helst ville fortsette å hete det samme hele livet, og ble derfor overrasket da flere studievenninner byttet navn. For meg ville det vært like rart som å skulle bytte fornavnet mitt.

Jeg har inntrykk av at det er enda mer vanlig å ta mannens navn nå enn det var for 15-20 år siden.

Jeg søkte og fant selv i stedet

''Navneloven av 1923 innførte som hovedregel at kvinner skulle skifte til mannens etternavn ved giftermål, men hun kunne fortsatt beholde sitt pikenavn som mellomnavn (se boks om lovverket). Det kunne gjøres unntak, men i mange år forutsatte det en begrunnet søknad og samtykke fra ektemannen. Så lenge dette var ordningen, tok nok de aller fleste kvinner ektemannens etternavn. Presise tall for hvor mange som etter å ha sendt inn en søknad, fikk lov til å beholde sitt pikenavn, finnes ikke etter det vi kjenner til. Først og fremst gjaldt det nok kvinner som allerede før giftermålet var godt kjente under sitt eget navn, som for eksempel kunstnere og andre i frie yrker (Utne 2002).

Reglene ble etter hvert lempet på, og fra 1964 kunne alle kvinner som ønsket å beholde sitt eget navn etter giftermålet, nøye seg med å krysse av for dette i vigselspapirene. Imidlertid fikk kvinnen fortsatt automatisk mannens etternavn dersom hun ikke meldte fra i forkant av vielsen (NOU 1: 2001). I 1979 ble regelen om at kvinner skulle ta ektemannens navn opphevet, og det ble innført full likestilling mellom kvinner og menn i valg av etternavn ved giftermål. Med andre ord ble det åpnet opp for at også mannen kunne overta kvinnens navn.''

Så fra etter 1964 var det faktisk ikke verre enn å krysse av på vigselspapirene at du ville beholde etternavnet ditt.

[Speak]

Ja, jeg har skjønt det er manges motiv for å bytte (eller delmotiv)

Jeg hadde garantert ikke byttet om jeg hadde endt med et veldig vanlig -sen-navn.

[Gjest høstløv]

Jeg søkte og fant selv i stedet

''Navneloven av 1923 innførte som hovedregel at kvinner skulle skifte til mannens etternavn ved giftermål, men hun kunne fortsatt beholde sitt pikenavn som mellomnavn (se boks om lovverket). Det kunne gjøres unntak, men i mange år forutsatte det en begrunnet søknad og samtykke fra ektemannen. Så lenge dette var ordningen, tok nok de aller fleste kvinner ektemannens etternavn. Presise tall for hvor mange som etter å ha sendt inn en søknad, fikk lov til å beholde sitt pikenavn, finnes ikke etter det vi kjenner til. Først og fremst gjaldt det nok kvinner som allerede før giftermålet var godt kjente under sitt eget navn, som for eksempel kunstnere og andre i frie yrker (Utne 2002).

Reglene ble etter hvert lempet på, og fra 1964 kunne alle kvinner som ønsket å beholde sitt eget navn etter giftermålet, nøye seg med å krysse av for dette i vigselspapirene. Imidlertid fikk kvinnen fortsatt automatisk mannens etternavn dersom hun ikke meldte fra i forkant av vielsen (NOU 1: 2001). I 1979 ble regelen om at kvinner skulle ta ektemannens navn opphevet, og det ble innført full likestilling mellom kvinner og menn i valg av etternavn ved giftermål. Med andre ord ble det åpnet opp for at også mannen kunne overta kvinnens navn.''

Så fra etter 1964 var det faktisk ikke verre enn å krysse av på vigselspapirene at du ville beholde etternavnet ditt.

Hvor fant du dette?

Jeg trenger henvisningen, for Folkeregisteret i Danmark godtar ikke at jeg har byttet navn ved giftermål i 1977.

[laban]

''Nei, det er jeg i og for seg enig i. Men nå ville ikke han og det var egentlig ikke så viktig for meg. Jeg er meg selv uavhengig av navn, tenker nå jeg. Jeg tenker at det er greit at den navnet betyr minst for bytter''

Skjønner godt argumentasjonen din, kunne nesten hatt samme selv. Hadde det betydd svært mye for mannen min at vi hadde samme navn, kunne jeg kanskje (men bare kanskje) vært på glid.

Har flere venner og kolleger som de siste årene har valgt bindestrekvarianten, men synes det er litt "urettferdig" overfor neste generasjon.

Bindestrekvarianten er helt klart problemskapende. Når den generasjonen slår seg sammen - hvilke besteforeldre skal de fornærme når avkommet får navn? Det kan ikke hete Andreas Berg-Larsen Dyrstad- Hovik.

[Gjest høstløv]

Hvor fant du dette?

Jeg trenger henvisningen, for Folkeregisteret i Danmark godtar ikke at jeg har byttet navn ved giftermål i 1977.

Jeg trenger det ikke allikevel, for plutselig så har de godtatt vigselsattesten og endret navn mitt til det jeg har hatt i de siste 33 år.

Jeg søkte det opp på Internett, og da var navnet endret.

[Sør]

Jeg trenger det ikke allikevel, for plutselig så har de godtatt vigselsattesten og endret navn mitt til det jeg har hatt i de siste 33 år.

Jeg søkte det opp på Internett, og da var navnet endret.

Haha! Ingen skal anklage dem for å være raske!

Hvilken regjering hadde Danmark for 33 år siden?

Med venlig hilsen

[Gjest høstløv]

Haha! Ingen skal anklage dem for å være raske!

Hvilken regjering hadde Danmark for 33 år siden?

Med venlig hilsen

''Regjeringen Anker Jørgensen II fra 13. februar 1975 Socialdemokratiet''

Danskene bytter jo regjering veldig ofte, de har muligheten for å skrive ut nyvalg oftere enn hvert 4. år.

Det var på den tiden at Mogens Glistrup var veldig aktiv politiker i Fremskridtspartiet.

[Sør]

''Regjeringen Anker Jørgensen II fra 13. februar 1975 Socialdemokratiet''

Danskene bytter jo regjering veldig ofte, de har muligheten for å skrive ut nyvalg oftere enn hvert 4. år.

Det var på den tiden at Mogens Glistrup var veldig aktiv politiker i Fremskridtspartiet.

Ja, jeg husker han! :skremt:

Med vennlig hilsen

[Gjest henger ikke med]

Hvor fant du dette?

Jeg trenger henvisningen, for Folkeregisteret i Danmark godtar ikke at jeg har byttet navn ved giftermål i 1977.

http://www.ssb.no/ssp/utg/200505/01/

[Gjest Kayia]

Nei, det gjorde jeg ikke. Men mannen min har et såpass uvanlig (men ikke rart eller utenlandskklingende) navn, at jeg nok hadde vurdert det hvis jeg hadde hett noe veeeldig vanlig selv (typen Olsen, Hansen, Johansen - uten at det er noe galt i å hete det).

Det praktiske telte mer enn det ideologiske for meg - jeg var nesten 30 år og orket ikke tanken på masse papirarbeid (det var ikke noe nett den gangen) for å endre navn på alt. Dessuten så jeg mange eksempler på at man måtte gjøre jobben omigjen pga. skilsmisse...

Ungene våre har bare hans navn, men det er fordi jeg ikke er så glad i lange navn og fordi det som nevnt er uvanlig. Mange har ikke hørt det før og det må derfor staves, og da synes jeg det holder uten ytterligere "komplikasjoner".

Jeg synes det å tro at sånt er avgjørende for karrieren, er å legge litt i meste laget i ting. Det er vel heller omvendt, altså slik at mange av de som uansett sivilstand kommer langt i yrkeslivet, ikke hører til den gruppa hvor det er mest naturlig å skifte navn. (Håper dette ble forståelig uten å virke altfor fordomsfullt.)

''Jeg synes det å tro at sånt er avgjørende for karrieren, er å legge litt i meste laget i ting. Det er vel heller omvendt, altså slik at mange av de som uansett sivilstand kommer langt i yrkeslivet, ikke hører til den gruppa hvor det er mest naturlig å skifte navn. (Håper dette ble forståelig uten å virke altfor fordomsfullt.)'' Dét tror jeg du har helt rett i.